Meny English

EUs regionalpolitikk: Sosialpolitikk under et annet navn?

Den som leter etter en europeisk sosialpolitikk som svarer til det vi i Norge kaller sosialpolitikk, vil lete forgjeves. I Norge betyr sosialpolitikk at myndighetene omfordeler ressurser for å sikre borgerne mot fattigdom og manglende tilgang til utdanning, helsetjenester og omsorg. Men EUs regionalpolitikk omfordeler også ressurser. Finner vi her en fordekt europeisk sosialpolitikk? spør Bjørn Hvinden i en artikkel i Velferd.

EU har inntil nå ikke hatt mulighet for å tilby borgere vern mot fattigdom og manglende tilgang til utdanning, helsetjenester og omsorg. Selv med innføringen av Lisboa-traktaten får EU neppe denne muligheten i overskuelig framtid.

En grunn er at medlemsstatenes myndigheter fremdeles vegrer seg mot å gi fra seg kontrollen over omfordelende velferdsordninger fordi de da ville miste en sentral kilde til oppslutning og legitimitet. En annen grunn er de slående forskjellene, ikke bare mellom medlemsstatenes nåværende velferdsordninger, men også mellom levekårene til borgerne av disse landene.

Selv om fordelingen av levekår er ulik innad i alle land, er gjennomsnitts- eller middelnivået av kjøpekraft og andre velferdsindikatorer også systematisk forskjellig mellom medlemsstatene. Dette har bidratt til at europeiske politikere har sett det som problematisk å skulle fastsette felles standarder for ytelser og tjenester som alle EU-innbyggere skulle sikres eller garanteres.

Store forskjeller i levekår
EUs arkitekter har ikke vært blinde for de utfordringene som store forskjeller i velstand og levekår mellom land og regioner i Europa skaper. Helt tilbake til Roma-traktaten av 1957 (kap. XIV) har felles europeisk politikk omfattet tiltak for å fremme harmonisk utvikling, redusere store regionale forskjeller, og fremme økonomisk og sosial kohesjon («sammenhengskraft»).

Politikken har hatt et todelt formål: dels å bidra til bedre utnyttelse av arbeidskraft og andre ressurser som fantes i områder preget av lavt nivå av utvikling og velstand; dels å motvirke fattigdom og «utenforskap» blant innbyggerne i disse områdene.

EU har overført store økonomiske tilskudd til regioner med svak økonomisk utvikling. Slik sett kan en si at EUs regionalpolitikk har vært sosialpolitikk under et annet navn.

Regionalpolitikken har mislyktes
I april 2009 ble resultatene av et omfattende utredningsarbeid om EUs regionalpolitikk, den såkalte Barca-rapporten, lagt fram. Lederen av utredningsarbeidet og rapportens forfatter, Fabrizio Barca, går langt i retning av å si at regionalpolitikken har mislyktes. Barca mener at det er behov for en vidtgående reform og fornyelse av mål og midler for det han og hans medarbeidere foretrekker å kalle en «stedsbasert utviklingsstrategi». 

Som en del av denne strategien tar rapporten til orde for et stedsbasert sosialt program. Programmet skal ha som mål å garantere Europas innbyggere sosialt fastsatte standarder for aspekter av velferd («velvære»), som innbyggerne tillegger særlig betydning. 

Det knytter seg flere påtakelige paradokser til det foreslåtte programmet. For det første unngår Barca gjennomført ordet «sosialpolitikk» i denne forbindelse. For det andre skinner det gjennom at tross navnet, skal et sentralt virkemiddel være å fremme flytting bort fra de svakt økonomisk utviklede områdene. For det tredje gjør rapporten et stort poeng av at en utvikling mot mindre kontraster i velstandsnivå mellom europeiske regioner ikke i seg selv er et godt mål på en vellykket stedsbasert utviklingsstrategi, tross målformuleringen i Traktaten.

Anbefaler skarpere prioritering
Barca anbefaler en skarpere prioritering av siktemålene for regionalpolitikken. Ikke desto mindre foreslår han så mange som seks målområder for slike prioriteringer: innovasjon, klimaendring, migrasjon, barn, kvalifikasjoner og aldring.  Rapporten betoner at en - uansett de endelige prioriteringene - må lykkes bedre med å forene hensynene til økonomisk effektivitet og sosial inkludering.
Rapporten hevder at disse oppgavene bare kan løses gjennom felles europeisk innsats, fordi utviklingen mot et felles indre marked og en integrert europeisk økonomi har ført til økt gjensidig avhengighet over landegrensene. Denne avhengigheten skaper et skjebnefellesskap, som forsterker behovet for europeisk solidaritet.

Dessuten mener Barca at det er EU som vil få skylden hvis medlemsstatene seg imellom ikke lykkes med å håndtere disse utfordringene. Samtidig framholder han at EU må sette rammene for tiltak, mens nasjonale og regionale myndigheter må ha ansvaret for detaljert utforming og iverksetting. Barca hevder at dette er den eneste framgangsmåten som er forenlig med EUs form for hybrid-styre og begrenset demokratisk legitimitet.

Endelig argumenterer han for større grad av demokratisk ansvarlighet, innsyn og åpenhet om EUs regionalpolitikk. Og han advarer gjentatte ganger mot at lokale interessegrupper kan kapre beslutningsprosesser og tiltak til egen fordel.

Dramatisk ulike utslag
Den politiske oppfølgingen av Barca-rapporten og dens mange tilrådninger blir en av flere prøvesteiner både på Lisboa-traktatens praktiske betydning og på effektiviteten til den fornyede Barosso-kommisjonen.

Som kjent har noen medlemsstater - ikke minst en del av de nye medlemsstatene i Sentral- og Øst-Europa - blitt mye hardere rammet av finanskrisen enn andre stater. Dramatisk ulike utslag av krisen gjør det særlig krevende å fremme en harmonisk økonomisk utvikling og redusere de sosiale forskjellene i Europa - enn si - gå noen skritt videre mot en felles europeisk sosialpolitikk.

Det er en betydelig fare for at målet om å få fart på den økonomiske veksten kommer til å veie tyngre enn målene om å fremme en bærekraftig klimapolitikk og minske ulikheter i velferd. Det gjelder særlig i de hardest rammede landene i Sentral- og Øst-Europa.

Artikkelen er et bidrag til EU-spalten i tidsskriftet Velferd , nr. 8, 9009

For mer informasjon kontakt Bjørn Hvinden, tlf. 22 54 12 00

Bjørn Hvinden Publisert: Oppdatert: