Meny English

Hvor høyt sykenærvær vil vi ha?

I debatten om sykefraværet har sykenærværet knapt vært nevnt, men folk går faktisk på jobb også når de har helseproblemer. Det kjenner de fleste til, men mange blir overrasket når de får høre hvor ofte det skjer. At sykenærværet blir oversett i den norske debatten skyldes blant annet den forenklete todelingen mellom frisk og syk. Dette skriver NOVA-forskerne Jon Ivar Elstad og Mia Vabø i en kronikk i Dagbladet 15. desember.

Kronikken er gjengitt med tillatelse fra Dagbladet.

I 2005 spurte vi 700 kvinnelige ansatte i eldreomsorgen om det hendte at de gikk på jobb "selv om helsetilstanden tilsa at du burde ha sykmeldt deg". Tre fjerdedeler svarte bekreftende, og hver sjette sa de hadde gjort det minst fem ganger det siste året. Interessant nok var episodene med sykenærvær like hyppige som fraværsepisodene. Med andre ord: Om alle hadde holdt seg hjemme hver gang de syntes de burde av helsemessige grunner, ville korttidsfraværet vært dobbelt så høyt.
Sykenærvær er et utbredt fenomen. Det er ikke mye studert i Norge, men mer kartlagt i andre land, og det dreier seg ikke om subjektiv sutring. Folk møter ikke sjelden på jobb med lidelser som ryggplager, diffuse smerter, depresjon og psykiske symptomer, migrene og hodepine, forkjølelse, influensa og sår hals, allergier, diare og akutt besvær med kroniske helseplager. Sykenærvær finnes i alle bransjer, men særlig der jobben innebærer personlige forpliktelser overfor pasienter, elever eller klienter, eller der fravær fører til store belastninger for de gjenværende på jobben. Omsorgsarbeidere, leger og lærere er eksempler på yrker med relativt hyppig sykenærvær. Om en er sterkt engasjert i arbeidet sitt, om stillingen innebærer ansvar for institusjonens virksomhet, om fravær betyr at arbeidet hoper seg opp, men også om arbeidsgivere og sjefer presser de ansatte, er sykenærværet høyt.
At sykenærværet blir oversett i den norske debatten skyldes blant annet den forenklete todelingen mellom frisk og syk. Riktignok kan mange tilstander plasseres i disse ytterkategoriene, men i dagens befolkning er det en stor gråsone med mange avskygninger mellom helt frisk og definitivt syk. Ikke mindre enn to av tre over 50 år har minst en varig sykdom. Her er selvsagt alle alvorlighetsgrader representert, fra lammende hjerneslag til lett forhøyet blodtrykk. I tillegg til de kroniske lidelsene kommer de mer forbigående helseplagene som nær sagt alle har fra tid til annen. Helseproblemer er utbredt, men de fleste er naturligvis ikke funksjonsudyktige av den grunn. De har plager som medfører ubehag og redusert kapasitet, men de er ikke arbeidsudyktige. De er friske og syke på samme tid. Andelen syke friske - eller friske syke - blant de yrkesaktive er betydelig i Norge ettersom vi har særskilt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
I praksis vil derfor redusert sykefravær ofte innebære økt sykenærvær. Sykefraværets størrelse dreier seg jo ikke om at friske er sykmeldt. Spørsmålet er hvordan vi skal trekke grenselinjene for sykefravær blant de mange som både har helseplager og restarbeidsevne. Her er den rent medisinske bedømmelsen bare et moment, for hensynet til individets velferd, til folketrygdens utgifter, til bedriftenes økonomi og til arbeidets art må også telle med.

At flere av de sykmeldte kunne vært på jobb , er utvilsomt riktig, men det er en illusjon å tro at det vil være problemfritt. Er arbeidsgiverne interessert i det? I lys av den amerikanske debatten er det relevant å stille spørsmålet. I USA er arbeidsgiverne mer bekymret for sykenærvær enn for sykefravær. Mangelfulle sykelønnsordninger fører til at arbeidstakere kreker seg på jobb selv når helsetilstanden er sjaber, og resultatet blir at produktiviteten blir lav. Bygningsarbeidere med ryggplager og butikkansatte med rennende nese er til stede på jobben og skal derfor ha full lønn, men de produserer ikke mye. Anslag går ut på at "presenteeism - at work, but out of it" fører til et årlig produksjonstap på 150 milliarder dollar for USAs bedrifter (P.Hemp i Harvard Business Review, oktober 2004).
Et lavere sykefravær må nødvendigvis bety at bedrifter og offentlige etater innstiller seg på at en del ansatte har redusert kapasitet på grunn av en eller annen type helsesvikt. Slike arbeidstakere passer ikke inn i de produktivitetsregimene som høyeffektive bedrifter etterstreber. Det finnes beundringsverdige eksempler på ledere som hjelper halvsyke med å bli i jobben, men det finnes også mange eksempler på det motsatte. For arbeidsgivere flest er det ikke ønskelig at sykenærværet er høyt, ettersom lav produktivitet er tapsbringende. Statistisk sentralbyrå har beregnet at 90 000 funksjonshemmede ønsker arbeid uten å få det, og det vitner om at arbeidsgiverne ikke etterspør lavproduktiv arbeidskraft i særlig utstrekning.            

Også andre spørsmål enn bedriftenes produktivitet er involvert når vi drøfter hvor langt vi vil gå for å få sykefraværet ned. Om konsekvensen er økt sykenærvær, dreier det seg jo også om arbeidstakerens velferd. Det er selvsagt plagsomt å stå i jobb med verkende ledd eller en infeksjon i kroppen. En blir ikke nødvendigvis dårligere av å gå på jobben med helseplager, men det kan skje. Om arbeidsfritak er viktig, rent behandlingsmessig, må vurderes individuelt. I internasjonal forskning finnes eksempler på at intense tiltak for å redusere sykefraværet, for eksempel sterkt sosialt press for å få den sykmeldte raskt tilbake, førte til lavere sykefravær på kort sikt, men seinere økte langtidssykefraværet. Som en svensk forsker uttrykte det: "Dagens sykenærvær kan være morgendagens sykefravær."
Også kvaliteten på de tjenestene arbeidstakerne yter, kan svekkes om minsket sykefravær resulterer i økt sykenærvær. Vi ønsker ikke psykisk ustabile politibetjenter på jobb, eller febersyke og uoppmerksomme bussjåfører, eller lærere som ikke kan konsentrere seg om undervisningen på grunn av migrene, eller magesyke sykehjemsansatte som smitter pasientene. De som krever redusert sykefravær bør også vurdere risikoen for slike konsekvenser.
 
Studien referert innledningsvis ble publisert i Scandinavian Journal of Public Health i 2008.

 
 
Jon Ivar Elstad
 
 
Mia Vabø
 
     

 

Kronikk i Dagbladet tirsdag 15. desember 2009
Hvor høyt sykenærvær vil vi ha?
Jon Ivar Elstad og Mia Vabø, forskere ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Jon Ivar Elstad og Mia Vabø Published: Updated: