Meny English

Asylbarna og den vanskelige jussen

Asylbarnas fremtidige skjebne har vært et mye omtalt tema i den offentlige debatten den siste tiden. I den forbindelse har NOVA-forsker og jurist Elisabeth Gording Stang skrevet et innlegg i Aftenposten den 19. mars, der hun kommer med oppklaringer i forhold til noen av de vanligste misforståelsene knyttet til jussen på dette området.

I forbindelse med debatten om asylbarnas fremtidige skjebne sies det dessverre mye galt om jussen. Jeg vil derfor forsøke å komme med noen oppklaringer på enkelte vanlige misforståelser.

1. Vi må endre utlendingsloven hvis vi skal få en mer human asylpraksis.

Feil! Den nye utlendingsloven av 2008 har et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. I tillegg fikk vi en endring i Utlendingsforskriften som tilsa en sterkere vektlegging av barns tilknytning til riket i 2007. Årsaken til den strenge praksisen er slett ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som Regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble nemlig gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betyr en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn.
 

2. Det er i strid med utlendingsloven å sende barna ut.

Nei, det er i utgangspunktet ikke i strid med loven å effektuere et lovlig fattet vedtak. Men det er i strid med loven å sende familiene ut dersom hensynet til barnets beste ikke er blitt vurdert eller tillagt stor vekt i saken, herunder barnas tilknytning til riket.
 

3. Utlendingsloven krever at alle med endelig avslag blir sendt ut.

Feil. Alle med avslag har plikt til å samarbeide om retur. Myndighetene kan likevel gi opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, og terskelen her er lavere for barn enn for voksne. Prinsippet om likebehandling er heller ikke til hinder for at man kan foreta individuelle vurderinger som slår ulikt ut for søkerne dersom sakens faktum tilsier det.
 

4. Det er foreldrenes feil at barna fortsatt er i Norge, og derfor har ikke myndighetene noe ansvar for disse barna.

Ja, men myndighetene har etter barnekonvensjonen og barnevernloven et ansvar for alle barn som oppholder seg her. Lang saksbehandlingstid fører til at noen familier blir boende flere år i en uavklart situasjon, noe som opplagt er myndighetenes ansvar og bør tillegges vekt som et sterkt menneskelig hensyn.
 

5. FNs barnekonvensjon krever at hensynet til barnets beste går foran innvandringsregulerende hensyn i alle saker som gjelder barn.
Delvis riktig. Barnekonvensjonen krever at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det betyr at barnets beste som hovedregel skal være overordnet andre hensyn; det skal svært tunge grunner til å fravike det. Innvandringsregulerende hensyn kanlikevel gå foran hensynet til barnet hvis de er av samme grunnleggende karakter. Men hvis det utvikles en praksis der innvandringsregulerende hensyn konsekvent går foran barnets beste, er praksis i strid med barnekonvensjonen.

6. Det er brudd på barnekonvensjonen dersom sakene ikke tas opp til ny vurdering.

Ja, men det gjelder særlig saker hvor endelig avslag ble gitt før barnet ble født. Disse vedtakene inneholder jo ingen vurdering av barnets beste. Når det gjelder de øvrige sakene, bør det vurderes hvor lang tid som er gått siden vedtaket ble truffet og om det er inntrådt nye omstendigheter som bør belyses, herunder barnets tilknytning til riket.

7. Barns tilknytning til riket kan ikke vurderes dersom barnet har fått sin tilknytning etter at endelig avslag er gitt.

Feil! Regjeringen skriver selv i forslaget til ny utlendingslov: ‘Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).’ Dette mente altså Regjeringen i 2006, men så kom praksisendringen og den harde linjen. Stortinget har aldri tatt stilling til disse endringene fordi de ble inntatt i forskrifter – utarbeidet av Regjeringen.

 

Elisabeth Gording Stang, forsker ved NOVA, foto: H. Dyb, NOVA
Elisabeth Gording Stang, dr. jur. og forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Foto: NOVA

 

Les mer om forskningen til Elisabeth Gording Stang, som
forøvrig er aktuell som bidragsyter i boka "Barn på Flukt".

 

 

Elisabeth Gording Stang Published: Updated: