Påviser barrierer mot likeverdig helsetilbud
Likeverdig helsetilbud bør også omfatte innvandrere, men her har myndighetene fortsatt en vei å gå, viser ny forskning.
Ursula-Georgine Småland Goth ved Høgskolen i Oslo og Akershus har tatt for seg nyankomne innvandrere fra de 15 største innvandrergruppene i Norge, med hensyn til tilgang og bruk av fastlegeordningen. Resultatet av undersøkelsen viser at helse-Norge absolutt har et stykke vei å gå før idealet om likeverdige helsetjenester er oppfylt:
- Informasjon om primærhelsetjenesten når ikke eller oppfattes ikke av nyankomne innvandrere slik myndighetene trodde, sier Ursula-Georgine Småland Goth. Nylig disputerte hun med avhandlingen “Immigrants' use of the General Practitioner Scheme - a mixed method study analyzing choice of primary health care facilities in acute but not life threatening medical situations”.
I arbeidet med avhandlingen har hun sammenholdt opplysninger fra intervjuer med innvandrerrepresentanter og speilet det mot informasjon fra allmennleger. Deretter undersøkte hun to millioner konsultasjonsdata og belyste bruken av primærhelsetjenester for innvandrere i Oslo.
Helsemessig risikogruppe
Behovet for legekonsultasjon er i mange tilfeller høyere hos nyankomne innvandrere enn i befolkningen generelt. Bruksmønster i henhold til alder for både innvandrere og norskfødte har vist seg å være likt. Forskjellen ligger i sannsynligheten for å benytte seg av legevakten, noe som er større hos spesielt mannlige innvandrere enn hos personer som er født i Norge.
Gjeldende lover og forskrifter for helse- og omsorgstjenestene i Norge fastslår at tjenestene skal være likeverdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat. Fastlegen har en nøkkelfunksjonen i dette systemet. Fastlegeordningen gir alle innbyggere i Norge rett til å ha en allmennpraktiserende lege som sin faste lege, og fastlegen har plikt til å prioritere pasientene på sin liste. Fastlegen er også inngangsporten videre til spesialisthelsetjenesten.
- For at helsevesenet kan ivareta innvandrernes behov bør barrierene elimineres . Ofte er det lite som må gjøres for å bedre tilgangen, bare man forstår sammenhengene og uensartetheten blant de nyankomne innvandrerne, sier Ursula-Georgine Småland Goth.
Info om fastlege på norsk
Hun har blant annet sett på brevet Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) sender til alle nyankomne innvandrere. I dette standardbrevet opplyses det om fastlegeordningen generelt, og om hvilken fastlege vedkommende er tildelt. Brevet er på norsk, og sendes etter seks uker til adressen den nyankomne først oppgav.
- Allerede her brister noen av forutsetningene. Et offisielt brev med byråkratisk sjargong er kanskje ikke noe stort problem for skandinavisk-fødte, men for mennesker utenfor vårt språkområde er et slik brev en uløselig språklig utfordring etter bare seks uker. Dertil kommer at mange innvandrere i løpet av de første seks ukene ha funnet et annet og mer permanent bosted enn den overnattingsmuligheten de hadde ankomstdagen og som ble oppgitt som kontaktadresse.
I sum betyr dette at mange nyankomne ikke får den informasjonen de trenger for å kunne bruke primærhelsetjenesten i Norge. Dermed er sjansen stor at fastlegen ikke blir brukt før flere år senere.
- Når en pasientgruppe, som defineres som risikogruppe, ikke klarer å nyttiggjøre seg denne ordningen – så bør det ansees som et problem og fanges opp, sier hun.
Så det som sykepleier
Ursula-Georgine Småland Goth er selv innvandrer. Hun er født i Østerrike, har arbeidet i flere land og lenge interessert seg for minoritetshelse og "diversity management". Idéen til studien ble unnfanget gjennom observasjoner hun gjorde under sitt arbeid ved norsk legevakt og i tidligere internasjonale stillinger.
- Jeg ble oppmerksom på usikkerheten og mangel på kunnskap hos immigrantene på den ene side, og systemets krav og føringer på den andre. Dette ønsket jeg å se nærmere på.
Innvandrere i Norge blir noen ganger fremstilt og omtalt som en homogen gruppe til tross for at de representerer et stort mangfold.
- Derfor valgte jeg å se nærmere på de største innvandrergruppene, uansett om opprinnelseslandet er nært eller mer fjerntliggende, sier hun.
Ved hjelp av kvalitative funn ble det mulig for henne å tolke de kvantitative dataene. Det viste seg videre at de nyankomne innvandrerne hadde størst sannsynlighet for å bruke legevakt frem for fastlegen de første årene, dog viste regresjonsanalysen forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene.
- Norge har kommet langt, og intensjonene har blitt til målformuleringer – prosjekter settes i gang og tilpassinger gjøres. Men ja det er fremdeles et stykke å gå, sier Ursula-Georgie Småland Goth.
Nyansert bilde
Uensartetheten og graden av kulturkonflikt kan illustreres ved et enkelt eksempel:
Til en gitt fastlege kommer hhv. to pasienter etter hverandre, begge med lidelser som vil utløse hver sin type reseptbelagt medisinering. Den ene pasienten opplever det som betryggende at legen, før resepten skrives ut, sjekker forskrivningen mot Felleskatalogen. Den andre pasienten opplever det stikk motsatte; nemlig at legen må se etter i boken fordi han ikke husker hva han skal – og dermed øker usikkerheten til legen.
- God kommunikasjon, verbalt og nonverbalt, er en forutsetning for godt samarbeid. Når ulike aktører har ulik kulturbakgrunn, vil den enkeltes referanseramme begrense muligheten til å forutsi hvordan den andre vil oppfatte et gitt budskap. Referanserammen avgjør hva som oppfattes av mottakeren. Og her tilkommer en ytterligere dimensjon, nemlig rolleforventningene til forholdet mellom pasient og lege eller helsepersonell, sier Ursula-Georgine Småland Goth.
Gå til innvandrerorganisasjonene
- Innvandring som vi forstår det i dag, og i den størrelsen dette foregår, er et relativt nytt fenomen i Norge. Dermed er det ikke bare vår innstilling til innvandrere og tjenestene som tilbys som må tilpasses en ny virkelighet, men også tilgangen til de systemene vi baserer oss på. Ansvaret for å bedre tilgangen ligger hos helsemyndighetene. Å involvere nøkkelpersoner fra innvandrermiljøene vil være et viktig skritt videre i den interkulturelle kommunikasjonen som er nødvendig. Rådet for innvandrerorganisasjoner kan være et godt utgangspunkt. Det er også viktig at utdannelsen av helsepersonell inkluderer kulturkunnskap og kultursensitivitet, sier hun.
FAKTA:
- Ursula-Georgine Småland Goth har bakgrunn som siviløkonom og sykepleier, og har en mastergrad i internasjonal offentlig helse. Hun disputerte nylig for doktorgraden ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.
- Doktorgradsarbeidet er utført ved Oslo universitetssykehus. Goth er i dag tilsatt som seniorrådgiver ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved (HiOA).
- I arbeidet er det benyttet en kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder (Mixed Method). Den kvantitative delen baserer seg på data fra den sentrale Konsultasjonsdatabasen, med alle primærtjenestebesøk over en toårsperiode. Den kvalitative del baserer seg på intervjuer med allmennleger og representanter fra innvandrerorganisasjoner.
- Se avhandlingen i forskningsdatabasen Cristin: http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=166359