meny
søk
English

God hjelp til de som opplever incest og seksuelle overgrep

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep gir et unikt tilbud som de utsatte ikke får andre steder. De bør bestå som egne tiltak og statlig fullfinansieringen bør vurderes, anbefaler NOVA-forskerne som har evaluert tilbudet.

Nina Eriksen Publisert: Oppdatert:
Ingrid Smette

Sentrene er et supplement til ordinære offentlige hjelpetiltak og en hovedkonklusjon i evalueringen er altså at de bør bestå som egne tilbud.

Arbeidet ved sentrene er evaluert av NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir). Prosjektet har vært knyttet til NOVAs forskningsprogram om vold i nære relasjoner (Voldsprogrammet).

Sentrene skal ikke gi behandling, men drives etter prinsippet «hjelp til selvhjelp». Det finnes 23 sentre rundt om i landet.

– Den hjelpen de utsatte får i sentrene, gis ikke andre steder, og brukerne verdsetter at det finnes et eget sted for de som er utsatt for incest og seksuelle overgrep, sier forsker Ingrid Smette, som har ledet arbeidet med evalueringen.

– For mange er bare det å ta kontakt med et senter viktig for å komme videre etter det som har skjedd, understreker hun.

Sikre likeverdig tilbud

I dag blir sentrene finansiert gjennom en statlig tilskuddsordning og bidrag fra kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak. Statstilskuddet beregnes på grunnlag av den finansieringen sentrene skaffer selv, og dette betyr at mange sentre bruker mye tid på å skaffe til dels små bidrag fra kommuner i regionen.

Forskerne anbefaler å utrede om finansieringsmodellen bør endres, og om full statlig finansiering kan bidra til å sikre et mer likeverdig tilbud i hele landet.

Myndighetene bør i denne sammenheng også defi­nere en minimumsbemanning i samarbeid med sentrene.

Blir mer profesjonaliserte

Sentrene ble forrige gang evaluert i 2009, og NOVA-forskerne har sett på utviklingen i tilbud de siste åtte årene.

– Vi ser en tydelig tendens til at sentrene er blitt mer profesjonalisert, forteller Smette.

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep NOVA Rapport 16/17w278

I 2017 har 78 prosent av de ansatte utdanning på høgskole- og universi­tetsnivå, og bare noen få sentre formidlet at egen erfaring med incest eller seksuelle overgrep regnes som en viktig kvalifikasjon for å få jobb ved sent­rene.

Sentrene kan med andre ord ikke forstås som brukerorganisasjoner. De er tverrfaglige hjelpetiltak med høyt kvalifisert personale.

I dag legges det mer vekt på samtaletilbud enn sosiale tilbud, og enesamtaler og gruppesamtaler er kjernen i tilbudene. Innholdet i hjelp til selvhjelp er redefinert fra å være knyttet til likemannsarbeid til å bli forstått som et verktøy i en profe­sjonell bruker–hjelper-relasjon.

To ulike brukergrupper

Ifølge forskerne utkrystalliserer seg to ulike måter å bruke sentrene på: enten fast og omfattende bruk, eller mer kortvarig og selektiv bruk.

Den første bruksmåten innebærer at senteret er et viktig sted for sosial omgang og tilhørighet. Det er primært voksne kvinner som står utenfor det ordinære arbeidslivet og som har til dels store utfordringer i livet, som bruker sentrene på denne måten.

Den andre bruksmåten innebærer å utelukkende benytte samtaletilbudet ved senteret. Det er særlig yngre kvinner, men også menn og pårørende, som bruker senteret på denne måten. Disse brukerne er vanligvis i jobb eller under utdanning og har et sosialt liv utenfor senteret.

– Sentrene er i utgangspunktet lav­terskel­tilbud for alle, men denne åpenheten er under press, påpeker Smette.

Forskerne ser en tendens til at tilbudet blir spisset en mer avgrenset målgruppe, nemlig brukere som ønsker å jobbe med bearbeiding og utvikling og som tar mye ansvar selv. Brukere som faller utenfor denne gruppen, er de som ikke kommer videre, og der senteret «bare» blir et sted å være og ikke et sted for utvikling.

Smette understreker at brukerne som faller utenfor ofte er de som har størst belastninger og dermed størst behov for hjelp. For å sikre et tilbud til denne gruppen, bør direktoratet vurdere om de skal stille krav om at det skal være relevante sosiale tiltak på alle sentrene, og at disse bør være sosialfaglig innrettet.

Svært fornøyde brukere

Brukerne er for øvrig svært fornøyd med tilbudene i sentrene, og det er viktig for dem at det finnes et eget sted for utsatte for incest og seksuelle overgrep. De er også glad for sentrene skiller seg fra det ordinære hjelpetilbudet, særlig psykiatrien.

– I sentrene settes det ikke diagnoser, og mange brukere framhevet at sentrene ser dem som hele mennesker, forteller Smette.

Brukerne formidler at sentrene har en egen atmos­fære preget av mye omsorg og spisskompetanse på overgrep.

Om prosjektet

På oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som forvalter tilskuddsordningen som finansierer sentrene, har NOVA ved HiOA evaluert virksomheten ved sentrene mot incest og seksuelle overgrep, blant annet om tilgjengeligheten og kvaliteten i tilbudet er godt nok. Prosjektgruppa ved NOVA har bestått av Jane Dullum, Mette Løvgren, Ingrid Smette og Kari Stefansen. Forskerne har besøkt 14 av de 23 sentrene. De har gjennomført intervjuundersøkelser blant ansatte og ledere (kvalitative intervjuer), samt intervju- og spørreskjemaundersøkelse blant brukere. Sentrenes årsrapporter og Bufdirs statistikk fra sentrene inngår også i datamaterialet for studien.

Les, last ned gratis eller bestill rapporten:

I. Smette, K. Stefansen og J. Dullum (2017). Sentrene mot incest og seksuelle overgrep. En evaluering av sentrenes arbeid og rammevilkår. NOVA Rapport 16/17.

Les mer om Forskningsprogram om vold i nære relasjoner

Fakta om sentrene

  • Sentrene er et av de sentrale hjelpetiltakene for utsatte for incest og seksuelle overgrep i Norge.
  • Det finnes 23 sentre i ulike deler av landet.
  • Sentrene finansieres gjennom en statlig tilskuddsordning og bidrag fra kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak.
  • Bufdir forvalter tilskuddsordningen og styrer sentrene gjennom et rundskriv.
  • Sentrene er et supplement til det offentlige hjelpeappa­ratet. De er lavterskeltilbud som ikke krever henvisning fra det offentlige hjelpeapparatet for å ta kontakt. Tilbudet er gratis.
  • Sentrene gir tilbud om enesamtaler og gruppesam­taler, og de fleste har også sosiale aktiviteter.
  • Sentrene skal ikke gi behandling, men drives etter prinsippet «hjelp til selvhjelp».