HiOA har blitt OsloMet – Storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Historikerinstinktet

Han skulle bli journalist, men endte opp med doktorgradsavhandling på 650 sider. Historikerinstinktet driver Fredrik Thue til å grave i hvorfor samfunnet er som det er.

Kjersti Lassen Publisert: Oppdatert:
Fredrik Thue

Interessen for samtidshistorie fikk Fredrik Thue til å søke seg til Senter for profesjonsstudier, til stillingen som har blitt kalt «professoratet etter Rune Slagstad». Og en fast jobb, så klart, ingen selvfølge for en historiker.

Kontinuitet og brudd

I det tverrfaglige miljøet på SPS skal han gi sitt historikerblikk på det felles forskningsobjektet, som er nettopp profesjonene.

Thue beskriver det å forske på profesjoner både som en videreføring av det han har holdt på med, og som en dreining mot et mer samfunnsmessig praksisfelt.

– Profesjoner har på den ene siden en vitenskapelig eller kunnskapsmessig kompetanse og en utdanning. Jeg har tidligere arbeidet med vitenskaps- og universitetshistorie, så her er jeg på hjemmebane. Men her er det også et praksisfelt inn mot samfunnet, som jeg i mindre grad har jobbet med før, sier han.

Tid for profesjonskritikk

Doktorgradsavhandlingen om amerikaniseringen av norsk sosiologi og samfunnsforskning i etterkrigstiden ligger fortsatt i skuffen, men blir kanskje en bok en dag. Foreløpig har litt av materialet blitt brukt både i foredrag og i arbeidet med historien til Universitetet i Oslo. Sammen med Kim G. Helsvig skrev Fredrik Thue bind fem: Den store transformasjonen 1945-1975.

Med universitetshistorien i bakhodet vil han nå vri perspektivet mot profesjoner. Fra 1960-årene og fremover går samfunnet gjennom en kombinasjon av utdanningseksplosjon, vitenskapskritikk og profesjonskritikk.

– Ironisk nok begynner man å kritisere vitenskapen og profesjonene, samtidig som stadig flere vil ha del i det godet en vitenskapelig eller akademisk utdanning er. Nye og gamle fag søker status som profesjoner, mens tiden er sterkt preget av profesjonskritikk, sier Thue.

– Jeg tenker å trekke linjene fremover mot situasjonen i dag. 1960/70-tallet og 1990-tallet tror jeg er veldig viktige brekkpunkt.

Avsløring

– Jeg er kanskje spesielt interessert i samfunnsvitenskapelig kunnskap og samfunnsvitenskapelige praksiser. Jeg vil se på hvordan slik kunnskap kommer inn og endrer etablerte profesjonsfelt, men også hvordan samfunnsvitenskapene etablerer nye profesjonsfelt, sier han.

Han lar seg fascinere av det eksotiske ved både 1800-tallet og mellomkrigstiden, men er spesialist på den mye fredeligere etterkrigstiden. Fredrik Thue er en historiker som ønsker å finne ut hvorfor vi som samfunn står der vi står nå.

– Jeg liker å bruke historiefaget for å se på og forstå andre disipliner, ikke minst de samfunnsvitenskapelige. Historie kan være en måte å kontekstualisere måten andre fag tenker på.

Friheten i å skrive

Fredrik Thue

Men at han ble historiker er kanskje litt tilfeldig. Han hadde lyst til å bli journalist, eller kanskje filosof. Isteden ble det vitenskapshistorie og universitetshistorie, etter at han ble anbefalt å søke et hovedfagsstipend, på et prosjekt som handlet om oppbyggingen av norsk samfunnsforskning etter krigen.

– Jeg tror en grunn til at det ble historiefaget var at jeg likte friheten, forfatterelementet, og det liker jeg fortsatt.

Og historikerinstinktet kan slå inn i møtet med kolleger fra samfunnsvitenskapene.

– Historikere vil uvegerlig tolke samfunnsvitenskapelige teorier som svar på spørsmål som er blitt stilt i en bestemt historisk situasjon, og fra et bestemt ståsted. I naturvitenskapene er denne tilblivelseskonteksten i og for seg ikke så relevant; det som interesserer, er teoriens gyldighet. Men i vitenskapene om samfunnet er det ikke så enkelt. Hva betyr det for eksempel at veldig mye samfunnsvitenskapelig debatt etter krigen har foregått ut fra amerikanske sosiale erfaringer og intellektuelle tradisjoner? Slike ting opptar meg.

Historiske tilfeldigheter?

Et av prosjektene han skal i gang med er å se på tenkningen som SPS springer ut av.

– Hva er dette senteret uttrykk for? Hva er profesjonsambisjonene til fagene på høgskolen?

– Vi har lett for å snakke som om fagene på høgskolen utgjør en naturlig familiekonstellasjon. Er det slik? Blir det også oppfattet slik i andre land, eller skyldes det historiske tilfeldigheter at disse utdanningene befinner seg under samme tak og prøver å skape en felles identitet?

Med historien i ryggen er det ikke enkelt å ta standpunkt til HiOAs universitetsambisjoner.

– Jeg er litt ambivalent og har foreløpig utsatt dommen. På den ene siden synes jeg konstruksjonen med profesjonsuniversitet er veldig rar. Fram til 1960-tallet var en profesjonsutøver en som var utdannet på universitet eller vitenskapelig høgskole. De yrkene vi i dag finner her på høgskolen ble oppfattet som semi-profesjoner, eller yrker med visse profesjonsliknende trekk.

Tja til universitet

– En grunn til å holde på ideen om et profesjonsuniversitet er at universitetene sterkt har signalisert at de satser på forskning på internasjonalt nivå. Det å utdanne kandidater til det norske arbeidsmarkedet er en oppgave som nesten virker som den er blitt i laveste laget for UiO. Flere fakulteter har gått langt i retning av å si at det de satser på er den internasjonale toppforskningen. Da oppstår det et tomrom.

– Men jeg sympatiserer ikke med dem som mener at det er en enkel, universell grunn til at dette ikke bør bli et universitet. Hva som er et universitet er ikke statisk, og det varierer mye mellom land.

– Det viktigste er ikke hva vi på SPS mener, men hva det store flertallet, utdanningene, mener.

Mens han tenker over saken får Thue muligheten til å følge arbeidet med HiOAs historie tett. Kollega Jan Messel skriver boka, og Thue leder bokkomiteen. En ren luksusoppgave, ifølge ham selv.