HiOA har blitt OsloMet – Storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Journalistene hyller egen status

Journalistenes vei til faglig selvstendighet har gått gjennom mange epoker, og i dag er yrket i endring som aldri før.

Kjersti Lassen Publisert: Oppdatert:
Magne Lindholm

Mediemarkedet er i kraftig endring. Ingen vet ennå hva den digitale distribusjonen vil gjøre med massemediene og journalistyrket. Men journalistrollen har alltid endret seg, i takt med politiske og økonomiske svingninger. Hvordan markerer journalister sin selvstendighet og autoritet?

Autentiske spor

Høgskolelektor Magne Lindholm disputerte nylig over en avhandling om journalistrollen sett gjennom journalistpriser, som er delt ut i perioden 1954-2014.

– Journalistprisene er journalistorganisasjonenes egne uttrykk for hva de regner som det beste i eget fag, sier han.

– Prisene har lagt igjen et autentisk spor fra hvert år de er delt ut. Det gjør det mulig å sammenligne journalistenes ideologi gjennom en lang periode. Ser man banen dette sporet har fulgt kan man si noe om journalistikken.

– Men prisene gjør det selvfølgelig bare mulig å uttale seg om den journalistikken som har høyest status. Hverdagsjournalistikken fikk ingen priser. Avhandlingen er en studie i journalistiske idealer.

Økende selvstendighet

I avhandlingen tar Lindholm for seg journalistrollen gjennom tre epoker: partipressens tid (1954-1972), oppløsningens tid (1973-1990) og konsernpressens tid (1990 til i dag).

To store hendelser i pressesystemet har gitt denne inndelingen. Partipressens sammenbrudd etter EF-avstemmingen i 1972 er den første. Den andre store endringen er mediekonsernenes økende grep om norsk presse fra rundt 1990.

Journalistyrkets forestilling om sin egen selvstendighet har endret seg gjennom de seksti årene Lindholm har tatt for seg, og er et viktig tema i avhandlingen.

Sammenbruddet i partipressen

– Det var utenkelig at journalister skulle se på seg selv som en selvstendig gruppe på 1950-tallet. Journalister var en del av partipressen. Den var en del av organisasjonssamfunnet, og et nøkkelledd i demokratiet. Journalistene i partipressen så det ikke som sin oppgave å overprøve det som var bestemt i partienes organer.

Partipressen var bundet, men hadde også overraskende stor frihet. For å forstå forholdet mellom binding og frihet må vi se på partipressen som styrt av strenge rammer, forteller Lindholm.

– Rammene var satt veldig mye av den utenrikspolitiske situasjonen. Partipressens sentrale tid falt sammen med den kalde krigen. Det førte til at det var enighet mellom de borgerlige og Arbeiderpartiets ledelse om at man måtte holde den interne motstanden mot NATO i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen nede. Arbeiderpressen var derfor preget av en nesten diktatorisk disiplin. Men hvis man ikke utfordret rammene hadde journalistene ganske stor frihet. 

Kald krig-tankegangen brøt sammen i løpet av 60-tallet, godt hjulpet av ungdomsopprøret, som hadde utenrikspolitiske røtter i motstanden mot Vietnamkrigen. I tillegg preget utdanningseksplosjonen en ny generasjon journalister, som ønsket å skrive på nye måter.

– Troen på partipressen sprakk natt til 26. september 1972, da den norske befolkning stemte nei til medlemskap i EF. I ren vanvare hadde man satt opp folkeavstemningen som et eksperiment, som testet om partipressen virket. Et overveldende flertall av avisene var for medlemskap. Da befolkningen sa nei, viste det at partipressen ikke virket slik partiene hadde trodd.

Journalister over politikere

– De gamle redaktørene mistet grepet, og en journalistgenerasjon med universitetsutdanning i sosiologi og statsvitenskap inntok redaksjonene. De brakte med seg helt nye måter å tenke og skrive på.

En viktig begivenhet i denne pressen var Arve Solstads politiske kommentarer.

– Han brukte sin statsvitenskapelige bakgrunn for å fortelle leserne at norske politikere hadde mindre innsikt enn journalistene. Han skrev på en ironisk måte, slik at også leserne følte at de sto over politikerne. Han bidro dermed til å snu hele autoritetsforholdet mellom journalister og politikere på hodet, sier Lindholm.

Kollegene hedret Solstad med Narvesenprisen i 1969. Siden ble han redaktør i Dagbladet.

Sprenge grenser

Lindholm beskriver 1970-tallet som en oppløsningsfase, som har formet norsk journalistikk.

– Forestillingen om den uavhengige og kritiske journalisten ble utviklet i denne perioden. Den var en norsk variant av den liberale angloamerikanske presseteorien.

– Utviklingen av den presseideologien de fleste norske journalister bekjenner seg til i dag, gikk svært fort. I løpet av 1970-tallet var konstruksjonen stort sett ferdig, selv om det har skjedd konsolidering og raffinering av journalistenes posisjoner etterpå. Den nye selvoppfatningen var et resultat av innsatsen til mange svært forskjellige journalister, som på en måte inntok et åpent rom. De gamle makthaverne i pressen hadde mistet styringen, sier Lindholm.

Journalistikken i denne oppløsningens tid vendte seg også mot nye temaer. Rettferdighetsidealet sto sterkt, og det ble tolket slik at alt i hele tilværelsen skulle belyses. Det førte til at journalistene utvidet interessen både geografisk og psykologisk. Journalistene skulle skrive om alt fra den tredje verden til homofili. Både den indre og ytre verden skulle belyses, og grenser skulle sprenges. Den konvensjonelle mening ble utpekt som et problem.

– I denne perioden kan vi si at norsk journalistikk tok en sosiologisk vending. Nyhetsidealet ble svekket, sier Lindholm.

Heltene i felten

Magne Lindholm

Noen ting har likevel holdt seg i hele den undersøkte perioden. Den selvstendige reporteren har spilt heltens rolle fra femtitallet til i dag. De største heltene er gjerne utenriksreporterne. En grunn til det er at de har større frihet.

– Disse journalistene har vært en viktig markør for journalistisk selvstendighet, sier han, og trekker fram både Per Egil Hegge, som rapporterte fra Tsjekkoslovakia i 1968, og Anders Sømme Hammer, som fikk Den store journalistprisen sammen med Kristin Solberg i 2014 for sine reportasjer fra Afghanistan.

Avsløring og skandale

Siden mediekonsernene konsoliderte seg og fikk kontroll over norsk presse rundt 1990, har frisleppet i oppløsningens tid blitt erstattet av nye rammer. Disse er ikke politiske som i partipressens tid, men hovedsakelig økonomiske. Særlig viktige er mediekonsernenes inntjeningskrav. Det er likevel viktig å merke seg at dette ikke står i motsetning til idealet om journalistenes uavhengighet, og de profesjonelle standardene som ble utviklet på 1970-tallet.

– Hele det frirommet som ble utviklet på 70-tallet ble strammet inn på 90-tallet, sier Lindholm.

– SKUP-prisen er en slags ideologisk plassholder for den seriøse journalistikken. Gjennom denne prisen hevder de sin faglighet og overlegne metode. Dette er egenskaper som også mediekonsernenes eiere er interessert i. De vil jo gjerne ha et bedre produkt å selge. Samtidig finner vi en konstant spenning mellom faglige krav og økonomiske krav i konsernpressens tid, som vi lever i i dag.

SKUP-prisen viser også at den sosiologisk orienterte perioden i norsk journalistikk har tatt slutt.  SKUP er en pris for avsløring. Prisen hedrer en form for seriøs skandalejournalistikk. 

Samfunnsoppdraget

– Journalistene begynte å bruke faglige argumenter hentet fra profesjonsteorien midt på 1970-tallet. Da formulerte de også sitt eget samfunnsoppdrag, gjennom en revisjon av Vær Varsom-plakaten. Den norske pressehistorien bekrefter teorien om at det som profesjonsteoretikerne kaller et samfunnsoppdrag ikke er noe som er gitt av samfunnet. Det er formulert av yrkesgruppene selv, for å legitimere sin privilegerte posisjon i samfunnet.

– I dag hevder norske journalister gjerne at det de hedrer gjennom SKUP er det klareste uttrykket for deres samfunnsoppdrag. Samtidig klager de over at det er svært få journalister som har anledning til å fylle samfunnsoppdraget, på grunn av trang økonomi og liten interesse fra redaksjonsledelsen.

Lindholm beskriver det som et interessant paradoks: Hvordan skal man fortolke praksisen til en yrkesgruppe som ikke får midler til å utføre det de hevder er deres samfunnsoppdrag? Betyr det at de ikke gjør jobben sin, eller har de en annen jobb enn de hevder selv?

– Det innbyr til kritisk tenkning om verdien av samfunnsoppdrag som analytisk begrep. For journalistene selv er det enkelt. De bruker ordet for å fremme sine egne interesser, sier han.

Lindholm beskriver SKUP-prisen som en ideologisk markør, først og fremst viktig for journalistene selv. Her har journalistene klart å holde på sitt rom, selv om de er hardt presset i en bransje preget av de største endringene siden innføringen av trykkpressen.

Nye tider

avhandling Magne Lindholm

Lindholm hevder at norsk presse kanskje er kommet inn i en ny fase: Den digitale distribusjonens tid.

Norske medier har blitt produsert med digital teknikk i 30 år. Det som snur opp ned på bransjen i dag er den digitale distribusjonen. Den fører til at annonsørene flytter seg fra tradisjonelle aviser til Google og Facebook. Pressen har et økende inntektsproblem. Det fører til nedbemanning, som gir journalistene dårligere mulighet til å hevde sine profesjonelle standarder. Samtidig fører den digitale distribusjonen til et nytt forhold mellom pressen og publikum. Dette endrer henvendelsesmåten.

– Ingen vet hvor disse prosessene fører oss. De har ikke slått inn i journalistprisene ennå, så denne perioden er det ennå ikke mulig å undersøke systematisk. Ingen vet hvor dagens utvikling vil føre oss, sier Lindholm.

 

Avhandling:

Magne Lindholm: Journalistikkens autoritet. Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954-2014. HiOA avhandling nr. 3 2015

Avhandlingen kan kjøpes i HiOAs nettbokhandel.

Magne Lindholm er den 17. som disputerer ved ph.d.-programmet i profesjonsstudier.

Denne saken er også publisert på forskning.no