HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Kommunene trenger både virkemidler og kunnskap for å nå de mest ekstreme

Til nå har kommunene satt inn få nye tiltak rettet direkte mot personer i risikosonen for radikalisering, og det skjer lite lokal forebygging på internett og sosiale medier. Håndtering av enkeltsaker med høyt bekymringsnivå oppleves som særlig krevende. Det slår rapport fast.

Jan-Tore Berghei Publisert: Oppdatert:
Forebygging av radikalisering

Et prosjekt ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på HiOA har de siste to årene sett på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor når ekstremisme skal forebygges. Forskerne har hatt som mål å synliggjøre de dilemmaene kommunene står i, avdekke hva kommunene faktisk gjør i dag og hvordan de gjør det.

Forsker Stian Lid NIBR HiOA

Kommunenes arbeide i kampen mot radikalisering og voldelig ekstremisme har fokusert på å forbedre mulighetene for å oppdage og styrke håndteringen av enkeltsaker. Forebygging av ekstremisme har i stor grad blitt lagt inn i den alminnelige kommunale virksomheten, og har i liten grad ført til endringer.

Samtidig oppleves arbeidet utfordrende for kommunen. Håndtering av enkeltsaker med høyere bekymringsnivå oppleves som særlig krevende.

– Arbeidet med forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme har ikke funnet sin endelige form eller virkemidler ute i kommune-Norge. Lokale aktører står overfor mange dilemmaer hvor det må være tillatt å prøve og lære, sier forsker Stian Lid. 

– Samtidig må en hele tiden drøfte og reforhandle hva som er en god arbeidsdeling mellom kommune, politi, PST, andre myndigheter og sivile aktører.

– Rapporten viser at de studerte kommunene har tatt dette spørsmålet alvorlig og at de har brukt mye energi på det. Kommunene mangler imidlertid både virkemidler og spisset kunnskap hvordan de skal nå de mest ekstreme. sier styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen. 

– KS mener fortsatt at dette overskrider den kompetanse og kapasitet en kan forvente at enkeltkommuner skal stille opp med. KS mener fortsatt at et nasjonalt exit-program vil være det beste.

Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme – Hva er kommunenes rolle? (Rapport 2016:12)
Sammendrag av rapporten

Voldelig ekstremisme kan forebygges på mange måter

For å lykkes i det forebyggende arbeidet mot ekstremisme kreves det at kommunene finner en balanse og samspill mellom kontroll-lignende tiltak, som relativt rask skal identifisere og stoppe enkeltpersoner som er på vei inn i voldelige ekstremistiske miljøer, og mer langsiktige og byggende tiltak som gir gode forutsetninger for innbyggerne til å utvikle seg.

Kommunenes svar på å forebygge voldelig ekstremisme er hovedsakelig integrering og inkludering. Dette gir en tett forbindelse mellom integrering og sikkerhetsutfordringer som har blitt kraftig kritisert. Utfordringen ligger i å iverksette målrettede tiltak overfor risikogrupper, uten å mistenkeliggjøre og stigmatisere hele befolkningsgrupper.

– Iveren etter å forhindre og forebygge voldelig ekstremisme må ikke føre til at man utvikler et system som bryter med sentrale prinsipper som ytrings- og religionsfrihet, og som bidrar til stigmatisering istedenfor inkludering, sier forsker Susanne Søholt.

En lokal, kommunal modell for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme bør dekke følgende behov:

  • Råd og veiledning til ansatte i førstelinjetjenesten og i sivilsamfunnet
  • Forsterket oppfølging og koordinering i alvorlige saker
  • Nye måter for kontakt og tillitsbygging med målgruppen
  • Bedre kunnskap for å kunne sette inn målrettede tiltak overfor enkeltpersoner og miljøer
  • Vurdering av eksisterende verktøykasse opp mot nye virkemidler og organisasjonsformer

Kommunenes ansatte trenger kompetanse

Forsker Susanne Søholt

Kommunenes hovedstrategi for å forebygge voldelig ekstremisme er å bygge på eksisterende kriminalitetsforebyggende arbeid. Kommunene bruker etablerte samarbeidsmodeller og virke-midler. I mindre grad er det utviklet helt nye virkemidler eller samarbeidsmodeller. Dette er i tråd med regjeringens oppfordring.

Det ordinære apparatet i kommunene er i utgangspunktet velfungerende også ovenfor dette problemfeltet, men mange uttrykker ønske om å styrket kompetanse. Særlig oppleves det som vanskelig å vurdere bekymringene knyttet til religiøs ekstremisme og til personer med minoritetsbakgrunn.

Opplevelsen av manglende religiøs og kulturell kompetanse til å vurdere hva som var ekstremt og bekymringsfullt var utbredt.

– For å gjøre de ansatte i førstelinjetjenestene best i stand til å kunne oppdage personer i risikosonen bør kommunene styrke de ansattes generelle kulturforståelse, i tillegg til det pågående arbeidet med å gi dem økt kunnskap om bekymringsfulle signaler, sier Søholt.

Oppretting av en kommunal råd, veiledning- og koordineringsgruppe vil også være en kommunal tilnærming som i stor grad vil ivareta behovet for bedre kunnskap og koordinering.

Hjelper eller kontrollør

Kommunen skal tenke på hele mennesket, hele familier og hele lokalsamfunnet. Det gir kommunen andre oppgaver enn for eksempel politiet. Både kommunene selv, politiet og PST anerkjenner kommunenes virkemiddelapparat som viktig, både i forkant av at personer radikaliseres og i etterkant for å få dem ut av ekstremistiske miljøer. Kommunen har hovedsakelig en hjelpe- og omsorgsrolle, men i denne ligger det også en kontrolloppgave.

– Å kombinere denne doble rollen er krevende. En erkjennelse og bevissthet om disse dilemmaene, og eventuelle konsekvenser for tillitsbyggingen og mulighetene for å lykkes med forebyggingen er viktig, sier Lid.

Det er problematisk at kommunen både ønsker å samarbeide om bred integrering, samtidig som de ønsker at familier og trossamfunn skal varsle dersom de fanger opp ekstremistiske tendenser hos enkeltpersoner eller grupper. Den tilbudte hjelpen oppleves dermed som å ha et element av kontroll i seg. Det vanskeliggjør tilliten mellom kommunen og sivilsamfunns-aktørene.

En annen utfordring kommunene møter er koordinering av frivillige og kommunale ressurser i forebyggingsarbeidet. Det er vanskelig å få oversikt over hva de frivillige hjelpeorganisasjonene kan tilby. Organisasjonene på sin side synes det er vanskelig å forutsi når og hvilken hjelp kommunene trenger.

– Den viktigste erfaringen er at tillitsbaserte relasjoner er nødvendig for å få til et godt samarbeid. Slik tillitsbygging tar tid og ressurser, sier forsker Marte Winsvold ved Institutt for samfunnsforskning.

Mange trossamfunnsrepresentanter ytrer ønske om at kommunen skal være interessert i muslimer og muslimske trossamfunn hele tiden og ikke bare når det oppstår problemer. Trossamfunnene mener at en positiv og fordomsfri interesse og nysgjerrighet fra kommunens side vil fremme tillit og fungere forebyggende på sikt.

Voldelige demonstranter

Få tiltak direkte mot personer i risikosonen

Kommuneansatte opplever mange utfordringer knyttet til forebyggingen. En av hovedutfordringene er at de ikke vet om det bor personer i kommunen som er i faresonen, eller som er på vei inn i en radikaliseringsprosess. Mange opplever mangel på kunnskap for å identifisere personer i risikosonen. Dermed blir det vanskelig å sette inn preventive tiltak, og kommunene har satt inn få nye tiltak rettet direkte mot personer man er bekymret for.

Det å behandle alle man er bekymret for som potensielt terrorister kan også lett skape økt frykt og engstelse. Dette vil igjen påvirker relasjonen til den man skal hjelpe og virke hemmende for å skape den tilliten og relasjonen som er nødvendig for å skape positiv endring.

– Men det ikke nok å ha kun fokus på personen det er knyttet bekymring til. Man må også fokusere på familie, venner, skole og lokalsamfunn. Å håndtere denne helheten er arbeidskrevende og utfordrende, forteller forsker Stig Jarle Hansen ved NMBU.

Lite forebygging lokalt på internett og sosiale medier

Internett og sosiale medier anses lokalt som sentrale arenaer for å spre ekstremistiske holdninger og for rekruttering til ekstremistiske nettverk, grupper og aktiviteter. På dette området har verken casekommunene eller lokalt politi noen strategi for å jobbe forebyggende.

Kommunene har ikke prøvd ut systematiske måter å jobbe lokalt for å motsi hatytringer eller forhindre rekruttering på internett. Internett er foreløpig et uutforsket rom hvor det trengs mer diskusjon om kommunens rolle.

Trenger en tydeligere ansvarsfordeling

Kommunene må i de mer alvorlige sakene samarbeide med politi og PST. Lokalt politi og kommunene etterspør derfor avklaringer om forventningene til hverandre og PST. En tydeligere rolle- og ansvarsfordeling er nødvendig.

Det en fare for at økt bruk av politiet i bekymringssaker kan føre til marginalisering heller enn inkludering, ved at den som kontrolleres opplever kontrollen som stigmatiserende og provoserende.

Særlig kommunene ønsket en spesifisering og avklaring av hvem som skal gjøre hva, overfor hvem. En tydelig rolle- og forventningsavklaring mellom institusjonen er viktig for at kommunene ikke mister tilliten blant egne innbyggere som de er avhengig av for å komme i inngripen med sine virkemidler.