meny
søk
English

På vei mot professor

Førsteamanuensis Nina Gram Garmann har fått hjelp og gode råd gjennom mentorprogrammet.

Kari Aamli Publisert: Oppdatert:
Nina Gram Garmann

Som adept i årets mentorprogram for opprykkskandidater ved høgskolen har førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Institutt for barnehagelærerutdanning fått hjelp til å gjøre en opptelling i hvor langt hun er kommet på veien mot professor.

– Å samle det du har gjort, har lett for å bli skjøvet på, men gjennom dette årskurset, har jeg blitt nødt til å sette av tid, sier Garmann. – Samtidig har jeg vært veldig heldig med min mentor, professor Marit Haldar ved Fakultet for samfunnsvitenskap.  Hun vet godt hva som skal til for å bli professor. Dessuten kjente hun meg ikke fra før og kunne være fri i tilbakemeldingene.

Mentorprogrammet varer i hele 2017. Det inneholder fem samlinger med årets 20 adepter. I tillegg har hver adept 10 til 15 møter med sin mentor i løpet av året. Hvert møte varer rundt en time.

For Garmann passet det ekstra godt at instituttet hennes søkte etter tre professorer før sommeren.

– Som adept og mentor jobbet vi sammen om søknadsdokumentet, sier Garmann. – Vi gikk gjennom de vitenskapelige publikasjonene mine og grupperte den i temaer. Helst skal det være to eller tre områder. Så var det å få med andre ting, som veiledning og undervisning på bachelor, master og phd-nivå, emneansvar og komitéarbeid. Også et lederkurs

– Men kurset er også et lederkurs. Samlingene har vektlagt at vi skal fylle en lederrolle og hvordan vi kan samarbeide med andre. Vi har blant annet fått i oppgave å tenke gjennom hva slags professor vi ønsker å være. Hvordan kan jeg bidra til at medarbeidere publiserer mer? Hva motiverer meg for opprykk? Og hva er mine verdier?

På vei mot universitet

Mentorprogrammet er startet fordi høgskolen ønsker å bli universitet og i den sammenheng trenger flere professorer og dosenter.

– Gjennom programmet har jeg også blitt kjent med mange kollegaer på andre fakulteter ved høgskolen, og fått et godt innblikk i hva slags universitet høgskolen ønsker å bli. Programmet gjør at man føler seg mer som en HiOA-er, og jeg er stolt av å jobbe ved en høgskole som vil bli et universitet med et ønske om å bidra med kunnskap som er nyttig for samfunnet.

Først til høsten 2018 vil professorstillingene som Garmann søkte på, bli besatt.

– Får jeg ikke én av dem, har jeg fått konkret hjelp til å lage en søknad og dette er et godt utgangspunkt. Samtidig har jeg fått arbeidsoppgaver som kan styrke min posisjon som søker, og et søknadsdokument jeg kan jobbe videre med.

Garmann vil anbefale andre å søke mentorprogrammet, og hun mener man ikke trenger å være veldig nær målet for å søke. Søknadsfrist er 1. desember.

– Gjennom kurset får man en retning på arbeidet og hjelp til å strukturere arbeidet mot professor. Man kan for eksempel lage seg et skjema med arbeidsoppgaver og sette kryss for det man har fullført, sier Garmann.

Finne et faglig fellesskap

Knut Løndal

Professor Knut Løndal ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning har vært mentor på pilotprogrammet. Han har vært dosent i flere år og ble professor i fjor. I utgangspunktet trodde han at han skulle bidra med sin erfaring på vei mot dosent.

– Men det var ikke så mange adepter som søkte om opprykk til dosent, sier Løndal. – Å være i en opprykksituasjon er en ensom prosess, og jeg hadde hatt god behov for en person å diskutere med da jeg jobbet med min egen professorsøknad.

Løndal har samarbeidet hele året med sin adept.

– Målet har vært adeptens arbeid mot opprykk, men vi har hele tiden også kunnet dele erfaringer både pedagogisk og forskningsmessig. Vi har noen felles referanserammer, for eksempel i forskningsmetoder og teoretiske tilnærminger. Skal samarbeidet mellom adept og mentor fungere er man avhengig av å finne et fellesskap.

For Løndal har det også vært givende å møte professorer og adepter fra andre fakulteter ved høgskolen. Dette var fagfolk som ikke kjente hverandre før de ble med på mentorprogrammet.

– På samlingene har vi hatt mange fine diskusjoner, sier Løndal. – Samtidig har programmet gitt oss en formell møteplass. En slik arena har vi ikke hatt tidligere.

Løndal har tidligere tenkt at det kanskje var nærliggende å samarbeide med fagfolk ved eget fakultet som ønsket opprykk.

– Dette mentorprogrammet var noe annet, og jeg tror det var bra at vi ikke kjente hverandre fra før, sier Løndal.