meny
søk
English

Sammen om vannet?

Bidrar den nye vannforvaltningen til at ulike sektormyndigheter arbeider mer helhetlig for å ivareta vannmiljøet? By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA har gjennomført en flerårig studie av den nye vannforvaltningen, og har kommet med en oppsummerende rapport.

Jan-Tore Berghei Publisert: Oppdatert:
Vannforvaltning

I Norge strekker elver, innsjøer, fjorder og grunnvann seg mange steder på tvers av kommune-, fylkes- eller landegrenser. Tidligere har vi hatt et svært fragmentert forvaltningssystem for å ivareta vannmiljøet, ved at hver sektor hadde ansvaret for sin avgrensede del. Ved innføringen av EUs vanndirektiv gjennom vannforskriften (iverksatt i 2007) har vi fått en vannforvaltning som i større grad skal få sektormyndigheter til å jobbe sammen om vannet.

En av grunnpilarene i vannforvaltningen er å se på våre vann som levende økosystemer der alt vann henger sammen. Fornuftig vannforvaltning må derfor både følge nedbørfeltenes grenser, samt se elver, innsjøer, kystvann og grunnvann i sammenheng, og inndelingene av vannregioner og vannområder følger derfor dette økosystembaserte prinsippet.

By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA har gjennomført en flerårig studie av den nye vannforvaltningen, og kommer nå med en oppsummerende rapport. Studien er finansiert av Norges forskningsråds «Miljø 2015»-program, og er gjennomført i samarbeid med NMBU, HiOA og UiO.

Utgangspunktet har vært å se på den nye vannforvaltningen som en sekundærstruktur, som har som formål å kompensere for uheldige effekter av den tradisjonelle sektoriserte forvaltningsstrukturen som utgjør primærstrukturen (hvor miljøhensyn skal ivaretas etter sektoransvarsprinsippet). Begge eksisterer parallelt og er ment å samspille. Prosjektets hovedfokus har vært å få bedre innsikt i hvordan dette samspillet fungerer, og hvordan det eventuelt kan tilrettelegges for.

Rapport: Sammen om vannet? Erfaringer fra vannforvaltningen etter EUs vanndirektiv (NIBR-rapport 2016:22)

Et mer helhetlig perspektiv, men dette må styrkes ytterligere

Hovedinntrykket fra studien er at de aktørene som deltar i arbeidet, kommuner, fylkeskommuner og regionale statlige myndigheter, opplever at den nye vannforvaltningen er hensiktsmessig og bidrar til at vannmiljøet blir bedre på sikt og at hensynet til vannmiljø blir bedre ivaretatt i hver sektor. Et av de tydeligste funnene er opplevelse hos alle aktørgrupper om at den nedbørsfeltorienterte tenkning, har tilført et mer helhetlig perspektiv. Aktørene opplever likevel det er behov for å styrke dette helhetlige perspektivet.

Det er mye som tyder på at den nye vannforvaltningen har ført til bedre samordning på tvers av ulike sektormyndigheter. Et klart flertall i alle aktørgruppene rapporterer om at vannforvaltningsarbeidet har ført til informasjons-, erfarings- og kunnskapsdeling, og andelen har økt. Rapporten peker på tilsvarende økning hos alle grupper på spørsmålet om vannforvaltningsarbeidet har ført til utvikling av felles virkelighetsforståelse og problemforståelse.

Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, HiOA

– Alt i alt tolker vi den økende andelen av kommunale og statlige aktører som rapporterer om opplevd samordning som at de siste fasene av plansyklusen har bidratt til større anerkjennelse av planprosessenes samordningsgevinst, sier prosjektleder Gro Sandkjær Hanssen ved NIBR.

– Det disse funnene til sammen forteller, er at arenaene som er opprettet i vannforvaltningen i større og større grad har utviklet seg til å bli lærende arenaer. De bidrar dermed med en læring på tvers av sektorgrenser som tradisjonelt har vært vanskelig å få til, en læring som er en nødvendig betingelse for å ivareta en helhetlig vannforvaltning.

Vannforvaltning

Viktig med god rolle- og systemforståelse

Studiene har også belyst betydningen av god rolle- og systemforståelse blant de som innehar koordinatorfunksjonene i vannforvaltningen. Både vår studie og internasjonale studier vektlegger brobyggerrollen til slike koordinatorer. At koordinatorene i de to mest komplekse regionene spiller en aktiv brobyggerrolle, synes å være en viktig (del-) forklaring på hvorfor disse regionene har lykkes så godt som de har med både samordning og politisk forankring.

Det holder altså ikke bare å være miljøforvalter – man må ha stor systemforståelse og evne å være flernivåforhandler, og være en oversetter mellom ulike faglige verdener – og verden for øvrig. Det er i tillegg viktig med en stor evne til å skape godt samarbeidsklima, samt å belyse temaet for de politiske beslutningstakerne. Likevel mener forskerne at det ligger et mye større lærings- og samordningspotensial i organisasjonsstrukturen, og at dette burde vært tatt ut.

– Samordningen har ikke vært god nok, fordi viktige virkemiddelaktører ikke i tilstrekkelig grad har vært med i planarbeidet. Dette gjelder særlig statlige aktører, både direktorater og regionale statlige myndigheter. Manglende deltakelse har igjen gått ut over kunnskapsgrunnlaget, og svekket muligheten for regional samordning og regionalt tilpassede tiltak, avslutter Sandkjær Hanssen.