HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Skolejenta som ble fagmann

Professor Abdel Magid Al-Araki: en vital søttitoåring som snart skal takkes av fra Fakultet for samfunnsvitenskap.

Unn Målfrid H Rolandsen Publisert: Oppdatert:
Professor Magid Al- Araki

- Jeg puster fortsatt! Professor Abdel Magid Al-Araki håndhilser på kollegaen i trappeavsatsen. De ler litt, og begge rister på hodet. Jeg puster fortsatt. Hva mener han med det? Riktignok har han begynt å ta heisen, men bare når han skal ned. Det er av hensyn til knærne. Ellers er det lite som skulle tilsi at Abdel Magid Al-Araki – Magid blant venner – skulle slutte å puste med det første. Det er en vital søttitoåring som snart skal takkes av fra Fakultet for samfunnsvitenskap. Joda, han skulle vel egentlig gått av i fjor, men han holder fortsatt jevnlige forelesninger. Høstens emne var Leadership and Human Resource Management for fakultetets Erasmus-studenter.

Vi forkaster umiddelbart planen om å slå oss ned i det lille hjørnekontoret han deler med kollega Harald Koht - også han en høgskole-veteran som visstnok er pensjonert, men som til stadighet har vært å treffe både i korridorene og på e-post i vinter. – Det er alt for lite her, sier Magid og demonstrerer mangelen på armslag mellom kontorveggene. Han tar på seg sixpence og ytterjakke. Og ryggsekken, for arbeidsdagen er snart til endes. Hjemme på Frysja venter barnebarnet på seks som har for vane å tilbringe onsdagsettermiddagene med bestefar. Men først vil Magid spandere en kopp kaffe, sier han og leder an nedover gata til Tullins ved Holbergs plass. Der setter vi oss til, tvers over gata for stedet der han startet sin arbeidskarriere i Oslo, som servitør på SAS-hotellet. I dag er han professor ved HiOA med prosjektledelse og kommunikasjon som spesialfelt.

Kaffe på fransk

Han bestiller en kaffe latte, eller sa han kanskje ‘ au lait ’ slik andre som har studert i Bourdeaux ville insistere på? Antakelig brukte han det ordet som kommuniserte best med servitøren, for Magid er ikke en mann som gjør seg vanskelig. Inkluderende, varm og oppmerksom, svarer kollegaene når jeg ber dem beskrive Magid.

- Han har en beroligende effekt på mennesker rundt seg, forteller Gunnar Jahren, mangeårig kollega, og mannen som i sin tid ansatte Magid på Norges kommunal- og sosialhøgskole (NKHS). Dit kom Magid Al-Araki med en magistergrad i sosiologi og mange års fartstid som rådgiver i UDI. Al-Arakis lærebok i Kulturanalyse har i de senere årene vært pensum ved flere høgskoler og på ulike kurs rundt om i kommune-Norge. Mange er de som kjenner Magids modeller for sosialisering og kulturforståelse. Men, hvordan ble han selv sosialisert? Magid tenker seg om. Banker lett med kaffekoppen i bordplata, før han lener seg fram med et bredt smil. – Jeg gikk på pikeskole jeg, vet du.

Vaktmestersønn på pikeskole

I Sudan, nær grensen til Egypt ved bredden av Nilen ligger Dongola, sentrum i det nubiske kulturområdet. Her ble Magid Al-Araki født i 1945. Som femåring flyttet han til hovedstaden Khartoum, til en skole der faren hadde fått jobb som vaktmester. Der fikk lille Magid tasse i beina på faren og følge med på hans gjøremål. Gutten var lærenem og lærevillig, men penger til skolegang hadde de ikke.

– Skal han bli som meg? skal faren ha sagt da han appellerte til skoleledelsen.

– Kan du ta ham til skredderen og skaffe ham en kjole? var svaret. Slik havnet Magid, forkledd som jente, på første rad i klasserommet på den koptisk-egyptiske pikeskolen i Khartoum.

Magid er ferdig med kaffen. Han byr på tyggis og en strøm av anekdoter over kafébordet. Om kvinnen som hyret faren som altmuligmann og benyttet anledningen til å undervise Magid i fransk. Om skolegang med toppkarakterer tross hardt arbeid på det lokale markedet. Om tiden som fransklærer for lokale arbeidere, på oppdrag fra fagbevegelsen i Khartoum. Og, om instituttleder for europeiske språk ved universitetet i Khartoum som ansatte Magid som sekretær, og som siden skysset ham videre til Frankrike der stipend og studieplass ventet.

– Jeg har vært så utrolig heldig! oppsummerer Magid.

Det kan være noe i at han ble sosialisert som jente. Måten han underspiller sine bragder på, kan tyde på noe slikt. Magid Al-Araki kaller seg heldig. Men, for en utenforstående er det åpenbart at mange øynet både anlegg og drivkrefter i gutten fra Dongola. Og en god porsjon charme vil jeg tro. Norske Kirsten som ble kjent med Magid i Frankrike var i alle fall klar for å bli med ham tilbake til Sudan. Men, da oljekrise rammet både Europa og Øst-Afrika i 1973, kom paret fram til at Oslo var et bedre alternativ.

Grenseløs kompetanse

Å krysse grenser med kompetanse i bagasjen var vanskelig da som nå. I Bourdeaux måtte den tidligere fransklæreren fra Sudan avlegge eksamen i fransk for nybegynnere. Det var samme lekse da han kom til Oslo. Norsk for utlendinger og servitørjobb på si. En fransk doktorgrad i økonomi og administrasjon imponerte visst de færreste. Men, så var Magid så heldig – som han sier – å komme i kontakt med Einar Berg ved universitetet i Oslo (UiO). Språkferdighetene var ikke verre enn at han kunne bistå Berg med den første norske Koran-oversettelsen. Oppdraget munnet ut i et engasjement som arabisklærer ved datidens institutt for semittiske språk. Dagens instituttleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Bjørn Olav Utvik, husker godt Magid som var hans første lærer i talt arabisk.

– Han gjorde studiet både morsomt og lærerikt, fortalte Utvik på et seminar Magid holdt ved universitetet noen år tilbake i tid. – Han var en viktig grunn til at jeg ikke ga opp dette studiet, erklærte Utvik som nå er professor i Midtøstens historie. Ved siden av jobben ved HiOA er særlig Midtøstens kulturhistorie som har engasjert Magid. I tre tiår pusset han setninger og grublet over ordvalg. Målet var å gjøre et av de sentrale verkene i Midtøstens tenkning tilgjengelig for et norsk publikum. I 2012 forelå endelig Magid Al-Arakis oversettelse av storverket Al-Muqaddimah , en introduksjon til verdens historie i to bind, skrevet av Ibn Khaldun (1332-1406). Teksten ligger i skjæringspunktet mellom historiografi og sosiologi og har hatt stor betydning for Magids faglige virke. En skal ikke bla mye i Al-Arakis utgivelser før det dukker opp modeller inspirert av Ibn Khaldun. Innsikter fra trettenhundretallet krydrer også kafésamtalen denne ettermiddagen.  

– Du vet, Ibn Khaldun sier..., begynner Magid, og følger opp med et sitat eller en velvalgt parafrase. Og ettersom det gjentar seg, må jeg spørre om dette er allment kjent stoff i den arabiske kultursfæren? Er boken opphav til munnhell og ordtak som «å være eller ikke være» eller som referanser til vår hjemlige Ibsen? Kjennskap til Ibn Khaldun kan sammenliknes med nordmenns forhold til Håvamål , forklarer Magid. Det tilhører pensum på ungdomsskolen eller videregående i større byer som Khartoum. Magid skulle faktisk til Norge før han for alvor fattet interesse for Ibn Khaldun som en forløper for sosiologisk teori. Dette ble også utgangspunktet for den sosiologiske magistergraden han avla i 1983.

Teoretikeren som elsker praktikere

Forsker, oversetter, foreleser, lærebokforfatter. Magid har mange roller, men hvilken oppgave trives han best med? Undervisning. Svaret kommer raskt, og følges opp med en henvisning til de dyktige lærere han møtte på pikeskolen i Khartoum. De var gode forbilder, og bidro til at Magid bestemte seg for selv å bli lærer. Den diktatoriske stilen på ungdomstrinnet husker han også godt, men det er de gode skoleminnene han trekker fram. Som underviser ved HiOA er det særlig studentenes egne erfaringer han setter pris på. For Magid er idealet et klasserom der studenter med praktisk erfaring møter studenter med interesse for teori. Eksempler som kommer fram i klasserommet blir del av stoffet han selv jobber videre med.

– Jeg foreleser på onsdag, og så går jeg hjemover og begynner å tygge på neste ukes forelesninger. Tenker ut bedre caser, nye måter å forklare på og jobbe med stoffet på slik at studentene oppnår ny forståelse.

Vi snakker om pensumdebatten som nylig ble reist ved HiOA, om jålete fagspråk og dårlig bruk av referanser. Magid trekker gjerne på vitenskapelige klassikere i sin lærebok i Kulturanalyse . Her møter studentene både Bourdieu og Aristoteles – og Ibn Khaldun, selvfølgelig. Men, hvorfor skrive lærebøker? undrer jeg.  Hvorfor ikke bare sette originaltekstene på pensum, og lede studentene i møte med kildene? Tilnærmingsmåten er viktig, forteller Magid, og underbygger argumentene sine med bokser, piler og diagrammer som han streker opp på en bunke med A4-ark han har trukket opp fra sekken. Lærebokteksten skal gi studentene metoder de kan bruke, ikke ferdigtyggede svar, understreker han. Men det å beskrive og legge fram en metode som kan brukes til å analysere samfunnet er en tidkrevende prosess. Læreboka i kulturanalyse skrev han for å sortere sine egne tanker, og for å gi studentene en enkel innføring.

– Jeg er ikke smartere enn studentene, sier professoren. – Jeg har bare hatt bedre tid til å sette meg inn i teoriene.

I undervisningen bruker han sjeldent manus. Han har gjerne noen notater han tar utgangspunkt i, og kombinerer ny pedagogikk med gammel visdom. Men, det fungerer ikke alltid slik som planlagt. Det er utfordrende å formidle den innsikten han selv har fått i møte med fagstoffet.

– Det er derfor jeg må tygge hele uka, tygge stoffet. Og så formidle, sier Magid.

Stolthet og fordommer

Magid snakker med begeistring om Norge. I løpet av samtalen kommer han stadig tilbake til dette. Begeistringen for den norske naturen, men også for velferdsstaten, og for tilliten folk viser hverandre.

– Nordmenn er stolte mennesker, sier Magid, og gir uttrykk for at dette er en kvalitet han setter pris på. Jeg spør om han ikke også har hatt negative erfaringer med dette Norske.

– Det er jo bare snakk om bagateller, sier han og former det norske samfunnet med hendene.  En stor, myk organisme preget av Naturen. Som var der før velferdsstaten, og som utvilsomt vil overleve den. Én negativ opplevelse får jeg vristet ut av ham, om noen unge gutter som ropte etter ham på gata her i Oslo.

– ‘Neger!’ ropte de, og jeg lot som ingen ting. Og så ‘Neger!’ en gang til. Jeg bare gikk videre. Så kom en av dem helt bort til meg og spurte ‘Du, hva er klokka?’ Magid ler hjertelig.

– Jeg gjorde som dem da jeg var guttunge i Khartoum. Vi ropte slengbemerkninger etter renovasjonsarbeiderne. Det er en del av ungdommers sosialisering, dette å teste grenser.

Der jeg hører en fortelling om rasisme, ser Magid en illustrasjon på enkeltmenneskets utvikling. Ikke et samfunnsproblem. Og, som for å understreke hvilke bagateller vi her snakker om, legger han til:

– Jeg puster jo! Hva har jeg å klage over?

Det er så mangt en kunne ønske å spørre Magid om. Hvordan har undervisningsgjerningen endret seg siden han startet som timelærer ved UiO, og alle disse årene ved det som etterhvert ble HiOA? Hva har blitt bedre? Hva har gått tapt på veien? Og, hva tenker han egentlig om balansegangen mellom forskningssatsning og kvalitet i utdanningene? Men vi kommer aldri dit. UH-sektorens vekst og fall blir for smått og knuslete i samtale med Magid Al-Araki. Ord som ‘menneskeheten’ faller ham lett i munnen. Samtalen dreies stadig mot det overordnede. Han vil snakke om sosiale strukturer, om kommunikasjon og menneskelige relasjoner i fortid og nåtid, i Øst-Afrika og her hjemme. Og mens dette pågår tegner han nye piler på arket. Strukturer som viser differensiering og sosialisering tar form oppsummeres i et opprømt

– Det er jo fabelaktig!

Tid for skjønnlitteratur

Magid Al-Araki er akademiker av yrke og klok av legning. Hvordan ser han for seg dagene framover, nå når han går av med pensjon? Som forskere flest har han artikler som venter på sammenhengende oppmerksomhet og lange tanker. Når de er ferdige skal de publiseres med åpen tilgang. Det regner Magid som en selvfølgelighet. Så skal han lenke dem opp fra den innholdsrike nettsiden der han har samlet fagstoff og publikasjoner fra et langt liv – til glede for studenter og andre interesserte. Sin første erfaring med elektronisk databehandling hadde Magid tidlig på søttitallet og han følger interessert med i utviklingen. Nettsidene sine har han nylig konvertert til Creative Commons lisensiering. Dette gir andre tilgang til å kopiere, distribuere og ta i bruk Magids funn og analyser samtidig som opphavsretten ivaretas. Dette er faglig formidling for en ny tidsalder.

Men, Magid vil også utvikle seg videre og forbi fagspråket. I mange år har han skrevet dikt, blant annet om faren, om viktige hendelser – ja, til og med ett om Kong Olav. Sitt lyriske jeg har han hittil uttrykt på arabisk. Nå vil han gi den en norsk språkdrakt.

– Jeg vil utvikle et mer litterært språk, forteller Magid. Han vil oversette sine egne dikt til norsk, og på sikt skrive skjønnlitterært. Kanskje vil han bruke eget liv og erfaringer som materiale. Og, som så mange andre ønsker han å bruke tiden som pensjonist til å reise mer. Magid aldri vært tilbake i Sudan, og skulle gjerne sett hjemstedet i Dongola og slektningene der igjen.

Professoren reiser seg og hjelper meg på med ytterjakka. Så følger han meg helt til døra. Eller i alle fall til heisen som sender meg hjem til fakultetet der han skal rydde kontorplassen nå når sola har snudd. I fjerde etasje snur jeg meg og ser Magid stående nede i resepsjonen med sekken over skuldra. Den lange skikkelsen henger på skranken og småprater med Christian Haug, slik han ofte gjør. Tilbyr ham en tyggis. Mens de står der passerer nok en kollega. Mannen går noen skritt men ombestemmer seg og går tilbake til Magid og legger en arm på skuldra hans. De gir hverandre en klem. Er du fortsatt her? spør kanskje den yngre kollegaen. Joda, jeg puster! ler sikkert Magid. Og videre går samtalen, om stort og smått.

Det aner meg at denne scenen vil gjenta seg også i kommende semestre...