HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Lars Emil Fagernes Johannessen disputerer

Lars Emil Fagernes Johannessen disputerer for graden ph.d. i profesjonsstudier over avhandlingen: Between standardisation and discretion: the priority setting of triage nurses.

Sted: Pilestredet 46, Athene 1 Dato og tid: tirsdag 26. juni 2018 kl. 10.00 - 15.00

Prøveforelesning

Tirsdag 26. juni 2018 kl. 10:00

Oppgitt emne: Diskuter hvordan den internasjonale litteratur om auditing og en bredere sosiologisk forskning om styringsredskaper, utforsker praksis i offentlig sektor.

Lars Emil Fagernes Johannessen

Disputas

Tirsdag 26. juni 2018 kl. 12:00

Opponenter

Førsteopponent: Professor Nanna Mik-Meyer ved Copenhagen Business School.

Andreopponent: Professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

Bedømmelseskomiteens leder: Førsteamanuensis Anne Leseth ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Veiledere

Hovedveileder: Professor Dag Album ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Biveileder:  postdoktor Marte Mangset ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Prøveforelesning og disputas ledes av professor Fredrik Thue  ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Last ned Lars Emil Fagernes Johannessens avhandling "Between standardisation and discretion. The priority setting of triage nurses" (PDF)

Sammendrag

Avhandlingen utforsker forholdet mellom standardisering og skjønn i profesjonelt arbeid ved å bruke en etnografisk studie av triagesykepleiere på legevakt som sitt case. Triage er fransk for å sortere, og triagesykepleiere har ansvar for å sortere innkomne pasienter etter ulike grader av hast – og slik bestemme deres plass i køen til en av legevaktens leger. Triage kan være krevende arbeid. Sykepleierne må gjøre raske vurderinger av mange ukjente og usorterte pasienter, og det kan få store konsekvenser om de overser kritisk sykdom.

For å lette slikt sorteringsarbeid har flere og flere akuttinstitusjoner innført standardiserte triagesystemer, som spesifiserer hvordan man skal gå fram for å fortolke og prioritere pasienter. Dette reflekterer en allmenn tendens i helsevesenet, der man de siste tiårene har sett en svært sterk vekst i bruk av retningslinjer for å standardisere klinisk beslutningstaking. Bruken av retningslinjer er omstridt. Forkjempere mener de sikrer effektive og evidensbaserte helsetjenester, mens kritikere hevder de fører til byråkratisering, homogenisering og såkalt «kokebok-medisin». Frontene kan være steile, og en respons har vært framveksten av en såkalt «standardiseringssosiologi» som forfekter en alternativ, empiridrevet tilnærming til spørsmål om standardisering. Utgangspunktet er at retningslinjer kan ha ulike effekter i ulike settinger, og oppfordringen er å gå åpent og empirisk til verks for å utforske hvordan de faktisk virker på helsevesenets bakkeplan.

Med inspirasjon fra standardiseringssosiologien utforsker denne avhandlingen forholdet mellom standardisering og skjønn i triagesykepleieres arbeid. Avhandlingen er basert på ni måneder med feltarbeid i en norsk storbylegevakt, der triagesykepleiere var pålagt å bruke Manchester Triage System (MTS) i prioriteringen av pasienter. Observasjoner viste at sykepleierne regelmessig avvek fra MTS, men også at systemet hadde en rekke konsekvenser for deres prioritering. Med dette som utgangspunkt søker avhandlingen svar på hvordan og hvorfor sykepleierne avvek fra MTS, og hvordan MTS påvirket pasientprioriteringen deres.

Gjennom fire artikler og en kappe viser avhandlingen hvordan sykepleierne supplerte MTS med egne kunnskaper og ferdigheter, og hvordan dette ofte ledet dem til å overstyre systemets formelt foreskrevne prioriteringer. Sykepleierne gjorde dette første og fremst for å «korrigere» MTS og prioritere pasienter på mer presist vis. Samtidig spilte også MTS en sentral rolle i arbeidet deres, ved å begrense, muliggjøre og støtte dem i deres prioriteringer.
Ved å kartlegge sykepleiernes skjønnsmessige prioritering gir avhandlingen tre mer generelle bidrag til standardiseringssosiologien. For det første bidrar den til å bygge bro mellom standardiseringssosiologi og teorier om bakkebyråkrater og kategorisering. Med det legger den et teoretisk fundament for videre studier av standardisering og skjønn i klientkategorisering på bakkenivå.

For det andre gir avhandlingen en rik illustrasjon av utfordringene med å strømlinjeforme klinisk praksis. Til tross for utførlige retningslinjer kunne ikke MTS matche kompleksiteten i triagesykepleiernes oppgaver, og hadde man fulgt systemet slavisk, ville det vært til skade for både pasienter og ansatte. Sykepleierne måtte derfor supplere MTS med egne kunnskaper og ferdigheter, en praksis som illustrerer hvordan retningslinjer må gjøres «tykkere» for at de skal fungere overhodet.
For det tredje viser avhandlingen hvordan MTS, på tross av systemets begrensninger, likevel preget sykepleiernes arbeid på en rekke måter. Avhandlingen gir en nyansert analyse av samspillet mellom retningslinjer og profesjonell praksis, og demonstrerer slik fruktbarheten av å gå åpent og empirisk til verks for å forstå retningslinjers mange og ulike virkninger.