HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Rasmus Glærum Kleppe disputerer

Rasmus Glærum Kleppe disputerer ved doktorgradsprogrammet i utdanningsvitenskap for lærerutdanning ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier.

Sted: Auditorium V 130 i Pilestredet 44 Dato og tid: fredag 9. mars 2018 kl. 10.00 - 16.00

Rasmus Kleppe

Stipendiat Rasmus Glærum Kleppe er knyttet til Institutt for barnehagelærerutdanning ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier.

Avhandlingens tittel

Ett-tre-åringers risikolek i barnehage. Disputasen vil bli holdt på engelsk. Engelsk tittel er One-to-three-year-olds’ Risky Play in Early Childhood Education and Care

Prøveforelesning

Fredag 9. mars kl. 10.00

Tema: Constituting play among very young children in institutional ECEC.

Disputas

Fredag 9. mars kl. 12.00

Opponenter

Førsteopponent: Professor Lasse Lipponen, University of Helsinki

Andreopponent: Professor Ingrid Pramling Samuelsson, Goteborg Universitet

Bedømmelseskomiteen ledes av professor emeritus Jan-Eric Johanson, OsloMet – storbyuniversitetet

Veiledere

Hovedveileder: Professor Edward Melhuish, University of Oxford

Medveileder: Professor Ellen Beate Sandseter, Dronning Mauds Minne

Mentor ved Kanvas: Robert Ullmann

Disputasleder: dekan Knut Patrick Hanevik, LUI

Sammendrag

Denne studien undersøkte 1-3-åringers risikolek i barnehagen. Tidligere studier har dokumentert at barn over 3 år er tilbøyelige til å ta risiko i lek og det har blitt hevdet at denne leken er verdifull for barn på flere måter. Først og fremst fordi leken i seg selv er verdifull, særlig med tanke på opplevelsen av utforsking og selvstendighet, som igjen kan la barn oppleve følelser som nøling, frykt, gledesfylt spenning og mestring. Videre har flere forskere hevdet at risikofylt lek har noen mulige langsiktige fordeler blant annet ved at barn får utvikle evnen til å vurdere risiko realistisk. Samtidig rapporteres det om at barns muligheter for utforskning og risikolek generelt og gradvis reduseres, både for å unngå skader på kort sikt, men også av frykt for juridiske konsekvenser ved eventuelle skader.

Siden lite forskning er gjort på 1-3-åringers risikolek hadde denne studien som overordnet mål å bidra til økt kunnskap om dette aspektet ved lek. Studien ble lagt til barnehagen på bakgrunn av at rundt 90% av alle norske barn mellom 1 og 6 nå går i barnehage. Det overordnede målet ble delt inn i fire områder: 1) Å identifisere og beskrive hva som kjennetegner 1-3-åringers risikolek, 2) å beskrive hva som kjennetegner sosialt samspill mellom barnehageansatte og 1-3-åringer i risikolek, 3) å beskrive hva som kjennetegner de fysiske forholdene for 1-3-åringer risikolek i barnehagen, og 4) å undersøke om det er motstridende aspekter i barnehagen mellom det å unngå skader og å stimulere fysisk aktivitet og risikofylt lek.

På bakgrunn av lite eksisterende forskning ble utforskende metoder brukt for å undersøke disse fire områdene. I samarbeid med forskningsprosjektet Gode Barnehager for Barn i Norge (GoBaN) ble fem barnehageavdelinger valgt for å representere ulike aspekter ved den norske barnehagen og dermed potensielt belyse ulike aspekter ved risikolek og barns erfaringer. To avdelinger ble inkludert i studien basert på deres respektive høye og lave generelle skår på et standardisert måleinstrument av barnehagekvalitet (The Infant/Toddler Environment Rating Scale Revised edition (ITERS-R)). I tillegg ble avdelinger fra to naturbarnehager og en småbarnsavdeling inkludert. I alt deltok 53 barn og 21 ansatte i studien. Datainnsamlingen var hovedsakelig organisert som en fokusert etnografi som resulterte i både kvalitative og kvantitative data. Video ble også brukt for å øke detaljrikdommen i de kvalitative beskrivelsene. I tillegg ble kvantitative data fra GoBaNs datasett analysert.

De viktigste funnene i denne studien er delt inn i fire deler. For det første ble barn observert i risikolek fra ettårsalder. Dette funnet er fortolket med de teoretiske begrepene objektiv og subjektiv risiko. Det første begrepet adresserer observerbare (noen ganger målbare) fysiske forhold som medfører mulighet for en negativ konsekvens og sistnevnte adresserer hvordan individer opplever disse fysiske betingelsene. I forhold til den eksisterende forståelsen av barns risikolek var 1-3 åringers uttrykk for subjektiv risiko mer subtil og mindre utadvendt enn i tidligere i forskning. Den skrekkblandede fryden, typisk uttrykt av eldre barn, var ikke alltid så fremtredende, særlig blant de yngste barna. I tillegg var risikoen for skade, det vil si en objektiv risiko, ofte ikke tydelig. Det teoretiske konseptet ‘sonen for proksimal utvikling’ (ZPD) ble også brukt for å tolke observasjonene og ble blant annet brukt for å avklare om barn økte risikonivået i lek og for å diskutere mulige læringsaspekter ved risikolek. I den tidligere forskningen blir risikolek gjerne kategorisert i seks kategorier, nemlig lek med høyde, fart, lek med farlige verktøy eller nær farlige elementer, boltrelek og å stikke av/gjemme seg for voksne. I denne studien ble to nye kategorier for risikolek foreslått, nemlig lek med sammenstøt og vikarierende risiko, og 1-3-åringers risikolek ble oppsummert som lek som involverer usikkerhet og utforsking – kroppslig, sansemessig, følelsesmessig eller miljømessig – med mulige negative utfall som frykt og/eller fysisk skade, og med mulige positive utfall som mestring og/eller spenningsfylte opplevelser.

For det andre fant studien at de barnehageansatte, i nesten like store deler, enten ikke samhandlet med 1-3-åringer i risikolek eller de støttet risikolek på en god og hensiktsmessig måte. Samspill – og om samspillet eventuell representerte god og hensiktsmessig støtte – ble fortolket med det teoretiske begrepet ‘støttende stillas’. Den store andelen risikolek uten samhandling med ansatte kan være knyttet til at risikolek hadde en subtil karakter i denne aldersgruppen. Dermed kunne leken være lett å overse, mens gjenkjennelse og god støtte krevde at de ansatte hadde nært kjennskap til enkeltbarn og gode relasjonelle ferdigheter. I sammenligning mellom avdelingene hadde avdelingen med lavere generell kvalitet, målt med ITERS-R, en høyere andel uten samhandling. I avdelingen med høyere generell kvalitet, var det en høyere andel av god og hensiktsmessig støtte. Generelt var andelen upassende støtte (ikke-støttende) lav i forhold til andelen med ‘støttende stillas’ (henholdsvis 22% og 78%). Den store andelen av ‘støttende stillas’ kan også fortolkes som et kulturelt uttrykk for norske barnehageansattes generelle positive holdning til utendørs lek og risikotaking.

For det tredje ble innendørs- og utendørsmiljøer undersøkt for fysisk tilrettelegging for 1-3-åringers risikolek. Godt egnet tilrettelegging ble foreslått å være allsidig, kompleks og fleksibel. Tilrettelegging for denne aldersgruppens risikolek innebar nødvendigvis ikke behovet for en objektiv risiko, slik som stor høyde eller stor fart, men burde ha aspekter av usikkerhet og potensial for mestring og spenning. Igjen sammenfalt resultatene fra den utforskende delen av studien med resultatene fra det standardiserte instrumentet, dvs. at barnehageavdelingen med generell lav kvalitet, som målt med ITERS-R, også hadde mindre egnet tilrettelegging for risikolek sammenlignet med avdelingen med generell høy kvalitet.

For det fjerde ble data fra GoBaN-prosjektet analysert for å undersøke det potensielle dilemmaet mellom egnet tilrettelegging for risikolek og skadeforebygging. Analysen viste at barnehageavdelinger som legger godt til rette for 1-3-åringers fysiske aktivitet (som kan innebære risikolek) også ivaretar sikkerhetsaspekter, det vil si at det ikke var noen åpenbar konflikt mellom de to aspektene i norske barnehager, målt med ITERS-R.

Generelt virket barnehageansatte i denne studien komfortable med – og barnehagene la moderat godt til rette for – 1-3-åringers risikolek. Men det var potensial for forbedringer, både med hensyn til de ansattes samhandling med barna og fysisk tilrettelegging. Denne avhandlingen gir kunnskap som kan bedre forholdene for 1-3-åringers risikolek, og dermed deres erfaring generelt i barnehagen.

Summary

This study examined 1-3-year-olds’ risky play in the context of group settings for Early Childhood Education and Care (ECEC). Previous studies have documented that children have a propensity towards risk-taking, and it has been argued that this propensity is valuable for children in several regards. First, because the play experience itself is intrinsically valuable, including experiences of exploration and autonomy, which may allow children to experience emotions such as hesitation, fear, excitement, pleasurable arousal and mastering. Second, several researchers have argued that risky play is essential for developing realistic risk assessment skills. At the same time, there are indications that children are increasingly being deprived of opportunities for exploration and risky play, both to avoid injuries, but also for fear of legal consequences.

Since research on 1-3-year-olds’ risky play is scarce, the overarching aim of this study was to add to the existing knowledge of this aspect of children’s play. It was situated in ECEC, since more than 90% of Norwegian children between the ages of 1 and 6 now attend institutionalized care. The overarching aim was split into four areas of investigation: 1) Identifying and describing what characterizes 1-3-year-olds’ risky play, 2) describing what characterizes social interaction between ECEC staff and 1-3 year olds engaged in risky play, 3) describing what characterizes physical conditions for 1-3-year-olds’ risky play in ECEC, and 4) investigating whether there are conflicting aspects in Norwegian ECEC between keeping children safe from harm and stimulating physical activity and risky play.

Due to limited existing research, exploratory methods were used to investigate these areas. In cooperation with the large-scale research project Better Provision for Norwegian Children in Early Childhood Education and Care (BePro), five ECEC-center groups were selected to represent a variety of Norwegian ECEC contexts, potentially elucidating different aspects of risky play and children’s experience. Two center groups were selected based on their respective high and low general scores on a standardized measurement of ECEC quality (the Infant/Toddler Environment Rating Scale – Revised edition (ITERS-R)). Additionally, two nature center groups and one infant/toddler group were selected. In total, 53 children and 21 ECEC staff participated in the study. The main methodology was focused ethnography, resulting in both qualitative and quantified data. Video was also used to add detail to the qualitative descriptions. Additionally, quantitative data from the BePro dataset were analyzed.

The main findings of this study are divided into four parts following the four areas of investigation. First, children were observed to engage in risky play from one year of age. This finding was interpreted with the theoretical concepts of objective and subjective risk. The first concept addresses observable (sometimes measurable) conditions that entail a possibility of a negative consequence and the latter address how individuals experience these physical conditions. Compared to the existing understanding of risky play, 1-3-year-olds’ expressions of subjective risk were subtler and less extrovert in its appearance, than reported previously. Prominently, the ‘fearful joy’ expressed by older children was not always apparent, especially with the youngest children. Additionally, the risk of injury, i.e., an objective risk was often not evident. The theoretical concept of Zone of Proximal Development (ZPD) was also applied to interpret the observations and was useful for, among other aspects, clarifying whether children increased the risk level and discussing potential learning within  risky play. In previous research, risky play is categorized with six categories, that is playing with heights or speed, playing with dangerous tools or near dangerous elements, rough and tumble play and to run away/hide from adults. In this study, two new categories of risky play were suggested; playing with impact and vicarious risk, and 1-3-year-olds’ risky play was summarized as play that involves uncertainty and exploration – bodily, perceptual, emotional or environmental – with possible negative outcomes such as fear and/or physical harm, as well as possible positive outcomes such as mastering and/or thrilling experiences .

Second, the study found that ECEC staff, in almost equal portions, either did not interact with 1-3 year olds in risky play or supported risky play appropriately. Support was interpreted with the theoretical concept of scaffolding. The large amount of no interaction may relate to risky play’s subtleness and briefness in this age-group, such that recognition and scaffolding requires keen knowledge of individual children and elaborate communicative skills. Comparing the ECEC center groups, the center group with lower general quality, as measured by the ITERS-R, had a higher degree of no interaction. In the center group with higher general quality, there was a higher degree of scaffolding. In general, the amount of inappropriate support (non-scaffolding) was low compared to scaffolding (22% and 78%, respectively). The large proportion of scaffolding might relate to Norwegian practitioners’ culturally positive attitude towards outdoor play and risk-taking.

Third, indoor and outdoor environments were examined for their provision for 1-3-year-olds’ risky play, applying the theoretical concept of affordance. In conjunction with descriptions of 1-3-year-olds’ risky play, appropriate affordance was suggested to be versatile, complex and flexible. Appropriate affordance did not necessarily entail an objective risk, such as great heights, but should have aspects of uncertainty and potential for mastering and exhilaration. Again, the exploratory assessment was congruent with the standardized instrument, i.e., the ECEC center group with general low quality, as measured by the ITERS-R, also had less appropriate affordance for risky play compared to the center group with general high quality.

Fourth, data from the BePro-project were extracted and analyzed to examine the potential dilemma between appropriate provision for risky play and injury prevention. Suggestively, ECEC center groups that provide well for 1-3-year-olds’ risky play also provide safety, and there is no apparent conflict between the two aspects in Norwegian ECEC, as measured by the ITERS-R.

In general, ECEC practitioners in this study appeared comfortable with – and the centers provided moderately well for – 1-3-year-olds’ risky play. However, there was potential for improvements, both with regards to staff’s interaction and physical provision. This thesis provides knowledge that might improve conditions for 1-3 year olds in regards to risky play, as well as their experience in general in ECEC.