meny
søk
English

Drivkrefter bak avgang og arbeidsfastholdelse

Hvilke faktorer forklarer yrkesavgang blant ansatte i helsetjenesten og i pleie- og omsorgstjenestene.

Forfatter(e): AFI Rapport 2015:4

Last ned gratis

I denne rapporten ser vi nærmere på hvilke individkarakteristikker, jobbkarakteristikker og organi­sasjonskarakteristikker som kan forklare selvoppgitt sannsynlighet for yrkesavgang. Rapporten analyserer et stort surveydatamateriale fra YS Arbeidslivsbarometer som er innsamlet årlig siden 2009.

Analysene i denne rapporten er basert på årgangene fra og med 2011. Resultatene viser at personer med lang utdanning har lavere sannsynlighet for yrkesavgang enn personer med kort utdanning, og at sannsynligheten for yrkesavgang varierer med alder. Sann­synligheten for yrkesavgang er høyest tidlig i 20-årene og etter passerte 50 år. Det samlede inntrykket fra analysene er at avgang fra helse-, pleie- og omsorgsyrkene kan predikeres av manglende mulighet til å realisere egne karriereambisjoner, liten mulighet til å tilpasse arbeidet til fleksible tidsbehov, helsebegrensninger og manglende inkludering og tilrettelegging på arbeids­plassen. Arbeidstakere som gis mulighet til kompetanseutvikling, som har gode ledere og som har en arbeidshverdag preget av mestring og positive utfordringer har lavere sannsynlighet for yrkes­avgang.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

I denne rapporten ser vi nærmere på hvilke individkarakteristikker, jobbkarakteristikker og organi­sasjonskarakteristikker som kan forklare selvoppgitt sannsynlighet for yrkesavgang. Rapporten analyserer et stort surveydatamateriale fra YS Arbeidslivsbarometer som er innsamlet årlig siden 2009. Analysene i denne rapporten er basert på årgangene fra og med 2011.

Rapporten er strukturert etter en hovedproblemstilling og to delproblemstillinger. Hoved­problem­stillingen er å undersøke hvilke faktorer som forklarer yrkesavgang blant ansatte i helsetjenesten og i pleie- og omsorgstjenestene. Den første av de to delproblemstillingene undersøker om det er for­skjeller i hvordan de ulike faktorene predikerer yrkesavgang eller yrkesfastholdelse mellom yrkes­gruppene innad i helse-, pleie- og omsorgstjenestene målt ved utdanningslengde. Den andre del­problem­stillingen undersøker hvorvidt de samme faktorene har en annen betydning for yrkes­avgang i helse-, pleie- og omsorgstjenestene sammenlignet med mannsdominerte bransjer, andre kvinne­dominerte bransjer og i kjønnsbalanserte bransjer.

Rapporten er delt inn i åtte resultatkapitler, og undersøker hvordan yrkesavgang blir predikert av i) individuelle faktorer, ii) arbeids-, familie- og fritidsbalansen, iii) preferanser for jobbkjennetegn og egenskaper ved nåværende jobb, iv) arbeidsbelastning og jobbkrav, v) kompetanse, vi) verdsetting og ledelse, vii) arbeidsmarkedstilknytning og viii) inkluderende arbeidslivsklima på jobben.

Resultatene viser at personer med lang utdanning har lavere sannsynlighet for yrkesavgang enn personer med kort utdanning, og at sannsynligheten for yrkesavgang varierer med alder. Sann­synligheten for yrkesavgang er høyest tidlig i 20-årene og etter passerte 50 år. Blant arbeidstakere i aldersintervallet 25 til 45 er den en økende eller stabilt høy sannsynlighet for yrkesfastholdelse.

«Tidsklemma» mellom familie, fritid og arbeid øker ikke sannsynligheten for yrkesavgang, men dersom arbeidsgiver viser liten forståelse for at det kan oppstå konflikter mellom hjem og jobb bidrar det til økt sannsynlighet for yrkesavgang.

Mangel på samsvar mellom preferanse for avansement og bruk av fleksitid og muligheten til for­fremmelse og fleksibel arbeidstid i nåværende jobb predikerer yrkesavgang, relativt til dem som verken har preferanse for, eller tilgang til, disse jobbkjennetegnene. Samsvar mellom det å ha en jobb som er sikker og som gir mulighet for kompetanseutvikling og ha preferanse for disse kjennetegnene øker sannsynlighet for yrkesfastholdelse blant ansatte i helsetjenesten og i pleie- og omsorgs­tjenestene.

Lav grad av mestringsopplevelse og en høy grad av fysisk arbeidsbelastning øker sannsynligheten for yrkesavgang, men sammenhengen er sterkere for ansatte i pleie- og omsorgstjenestene sammenlignet med ansatte i helsetjenesten. Det å ofte ha høyt arbeidspress øker sannsynligheten for yrkesfast­holdelse blant ansatte med lang høyere utdanning, men har ingen sammenheng med yrkesfastholdelse blant øvrige ansatte i helsetjenesten og i pleie- og omsorgstjenesten. Grunnen kan være at ansatte med høy grad av yrkestilknytning («professional commitment») også jobber mye og dermed skårer høyt på målingen av kvantitative jobbkrav.

Arbeidstakere som oppgir å ha positive utfordringer i arbeidet og som har en arbeidsgiver som støtter kompetansehevingstiltak oppgir at de med høyere sannsynlighet fremdeles er i yrket om fem år, sammenlignet med ansatte som verken har positive utfordringer eller får støtte til kompetanseheving.

Arbeidstakere som oppgir at de har gode ledere som lytter og tar ansatte med på råd og som gir tilbakemelding om at innsatsen de legger ned i jobben verdsettes, svarer at de med høyere sannsynlighet blir i jobben. De som er fornøyd med lønnen har høyere sannsynlighet for yrkesfast­holdelse enn de som er misfornøyd eller ikke vet, kontrollert for alder og utdanningsnivå.

Arbeidstakere med god helse, målt i form av egenrapportert helse og fravær av langtidssykemeldinger, har høyere sannsynlighet for yrkesfastholdelse sammenlignet med personer med svakere helse. Blant arbeidstakere med mellomlang utdanning er det ingen sammenheng mellom egenrapportert helse og yrkesavgang, mens arbeidstakere med lang utdanning og med fagbrev rapporterer lavere sannsynlighet for yrkesfastholdelse dersom helsen er skrantende. Arbeidstakere som jobber deltid har ikke høyere sannsynlighet for å forlate yrket, det er dermed ikke grunnlag for å si at deltidsansatte er på vei ut av yrket. Imidlertid gjelder det bare for personer med inntil treårig høyere utdanning. Blant de med lang universitetsutdanning er deltid også forbundet med høyere risiko for yrkesavgang.

Å være del av et lite inkluderende arbeidsmiljø og/eller jobbe på en virksomhet hvor det er lite tilrettelegging er forbundet med høyere sannsynlighet for yrkesavgang, men kun blant arbeidstakere som har vært langtidssykemeldt i løpet av de siste årene. Å ha vært langtidssykemeldt er ikke for­bundet med høyere risiko for yrkesavgang dersom arbeidsplassen har et inkluderende arbeidsmiljø eller er god på tilrettelegging.

Det samlede inntrykket fra analysene er at avgang fra helse-, pleie- og omsorgsyrkene kan predikeres av manglende mulighet til å realisere egne karriereambisjoner, liten mulighet til å tilpasse arbeidet til fleksible tidsbehov, helsebegrensninger og manglende inkludering og tilrettelegging på arbeids­plassen. Arbeidstakere som gis mulighet til kompetanseutvikling, som har gode ledere og som har en arbeidshverdag preget av mestring og positive utfordringer har lavere sannsynlighet for yrkes­avgang.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2015

Antall sider:

61

ISBN:

978-82-7609-354-4

ISSN:

0807-0865

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet

Tilknyttet prosjekt