HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

«Lindesneslosen»

Evaluering av et prosjekt rettet mot å redusere utenforskap og frafall fra skole og arbeid blant unge i Lindesnesregionen

Forfatter(e): Andre FoU-resultater 2018:06

Last ned gratis

«Lindesneslosen» var et prosjekt som prøvde ut Supported Employment i skolen med ambisjon om å redusere unge menneskers utenforskap og frafall fra skole og arbeid i Lindesnesregionen. Målgruppa var ungdom bosatt i Lindesnesregionen som hadde droppet ut av jobb eller utdanning, eller som stod i fare for å gjøre det. Lindesneslosens hovedmålgruppe var ungdom i alder tilsvarende videregående skole, men det var også fokus på elever i regionens ungdomsskoler og på overgangen fra avsluttet grunnskole til videre utdanning. Hovedmålet med Lindesneslosen var å undersøke om tilnærminger som bygger på jobbspesialistmodellen i Supported Employment - proaktiv oppfølging og tilrettelegging - kan redusere skolefrafall og overgangen av unge til uføretrygd.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Arbeidsforskningsinstituttet fikk våren 2014 midler fra Sørlandets Kompetansefond for å evaluere prosjektet Lindesneslosen. Lindesneslosprosjektet foregikk fra høsten 2014 til og med høsten 2017. Prosjektstillingene i Lindesneslosen ble finansiert av Vest-Agder fylkeskommune (OT-stillingene), NAV (prosjektmedarbeiderstillingene) og kommunene i Lindesnesregionen (prosjektlederstillingen). Prosjektet fikk også støtte fra Sørlandets Kompetansefond.

Evalueringen består av en effektevaluering basert på analyse av registrerte data og en følgeevaluering. Dette er foreløpig sluttrapport. Mens resultatene fra følgedelen av evalueringen er fullstendige, er effektevalueringen gjort basert på data kun for første del av prosjektperioden, og dermed ikke for prosjektperioden som helhet. Endelig sluttrapport med måling av effekt basert på hele prosjektperioden vil komme i 2020.

Losene hadde «hovedbase» på den videregående skolen, men samarbeidet også med tilhørende ungdomsskoler. På sitt mest aktive var de 6 «loser»: Prosjektleder med administrativt ansvar og omtrent halv stilling til oppfølging av unge, 3 loser i full stilling hvorav en los hadde spesielt ansvar for å følge opp samarbeidet med ungdomsskolene, og to OT-rådgivere i full stilling (Fylkeskommunen hadde finansiert utviding av OT-rådgivningen fra 0,6 til 2,0 stillinger slik at rådgiverne i tillegg til vanlige OT-oppgaver også kunne ta del i det mer intensive losarbeidet.) Ungdommene ble hovedsakelig henvist fra skolene ved rådgiver, OT, avdelingsleder, kontaktlærer, rektor eller spesialpedagog. Noen var også henvist fra NAV eller barnevern.

Situasjonen for mange av ungdommene før de kom med i Lindesneslosen var stort fravær, manglende vurdering i fag på skolen, og fare for å miste skoleplassen. Typiske utfordringer var nederlagserfaringer, dårlig selvfølelse, belastende sosial arv og stigma. Oppmøteproblematikk og rus- eller psykiske utfordringer gikk hyppig igjen. En del av ungdommene var syke. Noen hadde problemer med å stå opp om morgenen eller med å finne en praksisplass. Flere bodde alene, noen hadde ustabile boforhold.

«Losene» eller «coachene» fant sammen med ungdommene fram til den enkeltes interesser, styrker og bistandsbehov når det gjaldt utdanning eller arbeid. Prosjektet skulle samordne innsats fra NAV, Fylkeskommunen og kommunene i regionen, og utgjøre et helhetlig tilbud til de ungdommene som hadde behov for det. Losene samarbeidet tett med oppfølgingstjenesten og kontaktlærerne, og med de instanser i hjelpeapparatet som til enhver tid var relevante for den enkelte unge. Lindesnesmodellen bygde på den individuelle oppfølgingsmodellen i Supported Employment/Education, som kan vise til gode resultater når det gjelder overgangsproblematikk og inkludering på arbeidsmarkedet for utsatte grupper (Frøyland & Spjelkavik, 2014). Lindesneslosen arbeidet etter og tilpasset for bruk i skolen femtrinnsprosessen i Supported Employment. De har også benyttet IPS kvalitetsskala i arbeidet med å utvikle modellen, samt tilnærminger som MI (Motiverende Intervju). Hovedmål med forsøket var å teste om denne modellen med proaktiv oppfølging, individuell tilrettelegging og tett samarbeid med lærere og arbeidsgivere kunne redusere skolefrafall og overgang av unge til uføretrygd.

For flertallet av ungdommene var målet med oppfølgingen å fullføre videregående skole eller deler av denne. I noen tilfeller var målet formulert som å tilpasse eller justere skolesituasjonen til den enkelte. For noen av de yngste var målet å finne riktig(ere) skolevalg. For en del av deltakerne var oppfølgingen rettet inn mot å gjennomføre arbeidspraksis eller læreplass.

Vi skal kort oppsummere hva de kvalitative og kvantitative analysene så langt peker på som hovedfunn:

Kvalitative analyser

Våre kvalitative studier viser at totalt 132 ungdommer har fått bistand fra Lindesneslosen. Et lite mindretall av disse har kommet i arbeid (5%), mens en større andel har gjennomført arbeidspraksis og læreplass og på andre måter fått verdifull erfaringer med arbeid (24%). En større andel har også forbedret gjennomføring eller tilstedeværelse på skolen. Samtidig har Lindesneslosen for omtrent 16% av deltakerne ikke lykkes i særlig grad, mens det for 18% av deltakerne var uvisst i januar 2018 hva som var status. Slik Lindesneslosene selv opplever det, har de hjulpet 42% til en klart forbedret situasjon og 30 % til noe forbedring. For 16% har det vært lite eller ingen forbedring, mens for 12% har de ved avslutningen av prosjektet ikke hatt nok kunnskap til å vite/kunne vurdere. 

Lindesneslosenes egne vurderinger og våre observasjoner gir slik inntrykk av at Lindesneslosene i beskjeden grad har hjulpet skoleungdom inn i vanlig lønnet arbeid, men at de i stor grad har bidratt til verdifull arbeidslivserfaring. Lindesneslosen har i stor grad hjulpet ungdommer til økt tilstedeværelse og mestring i skole, og dermed til bedre motivasjon og framtidstro.

En klar erfaring med Lindesneslosen er at det å arbeide med deler av denne målgruppa er krevende og at tett oppfølging må ytes over lang tid, det vil si flere år. Mens noen ungdommer som har fått bistand fra losen ser ut til å kunne klare seg rimelig bra når noen vesentlige utfordringer er ryddet av veien, er erfaringen ellers at utfordringene er av en slik art at det er behov for langvarig og tett oppfølging. Erfaringene viser likevel at med slik oppfølging kan den enkelte hjelpes til mer mestring både i skolen og på vanlige arbeidsplasser. Denne type bistand må gis over tid for den enkelte, og mer hyppig i perioder. Det er også et klart inntrykk at Lindesneslosen har opprettholdt fokuset på de ungdommene som sliter mye, og at de ikke har forskjøvet innsatsen mot de unge som lettere kunne ha gitt resultater (såkalt «fløteskumming»).

Involverte ved Lindesneslosens samarbeidsinstanser formidler i all hovedsak at losene yter en bistand som andre instanser ikke har kapasitet til, men som det er og har vært behov for. Budskapet fra flere av disse er at nå er det noen som arbeider med og hjelper elevgrupper med ekstra bistandsbehov, og som skolen og elevtjenestene, NAV og barnevern både kan henvise til og samarbeide med.

Antakelsen vi hadde innledningsvis om at bistanden i denne modellen i hovedsak enten kom til å gå i retning av skolegjennomføring og avlagt eksamen, eller i retning av lønnet ordinært arbeid, har blitt nyansert. Hovedinnsatsen i prosjektet har vært mer rettet mot skolegjennomføring enn mot ordinær ansettelse, men samtidig har den skolerettede bistanden mer enn å handle om fullendt «skolegjennomføring og avlagt eksamen» dreid seg om større eller mindre forbedringer på veien mot skolefullføring, for eksempel knyttet til tilstedeværelse, oppførsel, mestring, læring, å få eller forbedre karakterer, eller gjennomføring av enkeltfag. En hovederfaring har vært at losene har brukt tid på å utøve en grunnleggende omsorg for mange av ungdommene, og som den skole- eller arbeidsrettede bistanden så har vært fundert på. Bruk av vanlige arbeidsplasser som del av dette arbeidet – og uten at ordinær ansettelse har vært målet – har vært et klart hovedgrep i prosjektet. 

Lindesneslosprosjektet framstår først og fremst som et utviklingsprosjekt og ikke som implementering av en klart definert modell. SE-tilnærmingen var prosjektets utgangspunkt. Å bruke SE-tilnærmingen ovenfor denne målgruppen som en faglig plattform erfares som både konstruktivt og nyttig. Samtidig kan SE-tilnærmingen i arbeidet med denne målgruppa lett forstås som for snever, særlig når det gjelder det strenge arbeidsfokuset i betydningen ansettelse i arbeid. Lindesneslosen har supplert SE med klarere fokus på utvikling av mestringstro («motivasjonsarbeid») i samarbeid med lokalt arbeidsliv, for å finne retning i livet og (om)valg av studieretning og oppsøkende virksomhet. Det tok dessuten tid å lære og forstå SE i og med at kun et lite mindretall av de ansatte i prosjektet hadde kunnskap og erfaring i SE-tilnærmingen. De har derfor måttet lære seg SE underveis. Noen av de prosjektansatte var ikke innstilt på dette, og sluttet underveis. Prosjektet brukte også tid på å finne sin plass innenfor skolesystemet og på å etablere gode samarbeidsrelasjoner med andre aktører. Prosjektet har slik brukt tid både på å utvikle Lindesneslosen som modell for arbeidet med denne målgruppa ved å opparbeide seg kunnskap og erfaring i SE, og på å etablere konstruktivt samarbeid med skole, arbeidsliv og andre relevante samarbeidsinstanser.

Lindesneslosprosjektet framstår som utvikling av en ny modell basert på en tilpassing av SE for bruk på elever i ungdoms- og videregående skole. Lindesneslosmodellen som ordinært tilbud knyttet til elevtjenestene ved Mandal videregående skole fra og med januar 2018, er så langt vi kan se en organisatorisk nyskaping i skolesystemet med spisskompetanse på hvordan å bruke vanlige arbeidsplasser på en mer systematisk og metodisk måte for å hjelpe noen av de mest utsatte og sårbare elevene til mestring og gjennomføring av skole. Lindesneslosen har utviklet flere tilnærminger til hvordan arbeidsplasser kan brukes på en slik måte at enkeltelever kan få et mer individuelt tilpasset skoleopplegg der bruk av vanlige arbeidsplasser utgjør et kjerneelement med skreddersydd opplæring som skolene vanligvis ikke klarer å tilby, fasilitert gjennom samarbeid med lokale arbeidsgivere og tett oppfølging fra Lindesneslosen. Det er likevel ved prosjektets avslutning fremdeles flere forbedringsmuligheter knyttet til modellen.

Kvantitative analyser

Når det gjelder skoleindikatorer har vi statistikk stort sett til og med 2016. Her finner vi at utviklingen i Lindesnesregionen (dvs Mandal videregående skole) knyttet til ordinær progresjon i skolen, repetisjon på samme trinn eller lavere, om eleven er ute av skolen et år etter, samt om eleven har sluttet i løpet av skoleåret, i all hovedsak lik resten av landet. Mandal VGS har signifikant flere med ordinær progresjon enn landsgjennomsnittet, med en ikke-signifikant tendens til at landsgjennomsnittet har nærmet seg nivået i Lindesnesregionen. Det er fremdeles signifikant færre elever som har repetisjon på samme trinn eller lavere i Lindesnesregionen sammenlignet med landsgjennomsnittet, og utviklingen har ikke vært signifikant annerledes i Lindesnesregionen enn i landet ellers. Det har vært en signifikant reduksjon i antall elever som er ute av videregående skole ett år etter på landsbasis, men denne reduksjonen finner vi ikke igjen ved Mandal VGS. Og vi finner ingen signifikant forskjell mellom Mandal VGS og landsgjennomsnittet i andelen elever som slutter i løpet av skoleåret.

Når det gjelder NAV-ytelsene er det foreløpig for tidlig å vurdere virkningen av Lindesneslosen på andelen unge på uføretrygd fordi de som har fått bistand og som det pr nå foreligger registerdata om, i hovedsak ikke er gamle nok til å ha kunne kvalifisert for uføretrygd. Vi har på NAV-ytelsene tall til og med 2015 som kun dekker den første oppstartsfasen av Lindesneslosprosjektet. Med andre ord kan vi foreløpig si lite om hvordan prosjektet kan ha virket inn på disse indikatorene. De tallene som så langt foreligger viser at det har vært en signifikant nedgang i unge som mottar sosialhjelp både i nasjonalt og i Lindesnesregionen, men denne nedgangen tenderer til å være noe lavere i Lindesnesregionen enn landet ellers (dog er forskjellen ikke signifikant). Lindesnesregionen hadde en signifikant høyere andel unge AAP-mottakere enn landsgjennomsnittet før Lindesneslosprosjektet. Vi finner en tendens til reduksjon i andelen AAP-mottakere i Lindesnesregionen sammenlignet med landsgjennomsnittet, men denne forskjellen er så langt ikke signifikant. 

Samlet sett for de kvantitative analysene er situasjonen dermed at vi så langt ikke har tilgang til registrerte data for hele prosjektperioden, noe som gjør at vi foreløpig ikke har kunnet fastslå hva slags virkning prosjektet har hatt på statistikken for skolegjennomføring eller bruk av NAV-ytelser samlet sett i regionen.

Foreløpige konklusjoner

Det tok tid å få organisasjonen med Lindesneslosen satt og fulltallig. Det har vært utskiftninger i prosjektstaben i både 2015, 2016 og i 2017. Tross utskiftninger har det også vært kontinuitet som har skapt utvikling og læring. Det er gjort viktige erfaringer knyttet til bistandsbehov for målgruppa, samarbeidsformer med skole, arbeidsliv, og det øvrige hjelpeapparatet, utfordringer i arbeidet med målgruppa og i samarbeidet omkring dem.

En av lærdommene fra prosjektet er at det er sannsynlig at for mange av ungdommene i målgruppa vil det være behov for oppfølging i lang tid framover. Selv om losene ser ut til å ha lykkes med å hjelpe mange av dem til en bedre situasjon gjennom vellykkede arbeidspraksiser, læreplasser eller fullføring av flere fag på skolen, så er det fortsatt usikkert hvordan det vil gå i tiden framover for ungdommene. Selv om noen ser ut til å klare seg godt i den situasjonen losen har hjulpet dem til, og dermed kan se ut til hovedsakelig å ha hatt behov for bistand en periode for å komme «over kneika», kan utfordringer oppstå som igjen vil gjøre livene deres vanskeligere, og som vil medføre ytterligere behov for bistand fra instanser som Lindesneslosen. 

Flere virkninger av prosjektet var forventet. Vi anser disse å være de viktigste:

  1. Prosjektet skulle medvirke positivt til høyere gjennomføringsprosent for videregående skoler i Vest-Agder.
  2. Et sentral mål var å teste om proaktiv oppfølging, individuell tilrettelegging og tett samarbeid med lærere og arbeidsgivere kunne
    • redusere skolefrafall
    • og overgang av unge til uføretrygd.
  3. Prosjektet og dets samarbeidspartnere skulle sørge for at ungdom
    • fikk individuell, tilpasset oppfølging
    • og gjennomførte planlagt utdanning,
    • eller kom i ordinært arbeid.
  4. Antall unge på Arbeidsavklaringspenger (AAP) skulle i løpet av perioden reduseres til landsgjennomsnittet.

 

Hva har Lindesneslosen oppnådd på disse punktene? På nåværende tidspunkt – og før effektanalysen er gjennomført basert på data for hele prosjektperioden – kan vi gi følgende foreløpige svar:

  • Nullpunktsanalysen vår (Bernstrøm, Frøyland, & Spjelkavik, 2015) viste at Lindesnesregionen allerede før Lindesneslosprosjektet startet gjorde det likt med eller bedre enn resten av landet på skoleparametrene, og da blant annet på frafallsstatistikken. Våre kvalitative studier viser at flertallet av de 132 ungdommene som har fått bistand fra Lindesneslosen har fått hjelp til å gjennomføre mer skole bedre enn de sannsynligvis ellers ville ha gjort. Imidlertid kan de kvantitative analysene så langt ikke fastslå noen virkning av Lindesneslosens innsats når det gjelder gjennomføringsgrad og redusert skolefrafall generelt i regionen.
  • Når det gjelder reduksjon i overgangen av unge til uføretrygd, så er det for tidlig å se noen virkning i registrerte data om uføretrygd blant unge. Også de kvalitative studiene våre peker i retning av at det er for tidlig. Ifølge informant ved det lokale NAV-kontoret har de som Lindesneslosen har jobbet med i liten grad vært innenfor den (alders)gruppen som ville ha fått innvilget uføretrygd. Dette er i samsvar med en ny studie fra NAV viser at veksten i uføretrygding på nasjonalt nivå blant unge hovedsakelig skyldes flere barn og unge med alvorlige psykiske lidelser, samt endringer i regelverket som har ført til økende press for tidligere avklaring mot uføretrygd (Bragstad, 2018). Noe av dette skyldes medisinske framskritt som har medført at flere overlever tidlige fødsler og lever lenger med ulike typer diagnoser som gir rett til uføretrygd. Med andre ord kan veksten i uføretrygding på nasjonalt nivå ifølge denne studien ikke forstås på bakgrunn av frafall i videregående skole, men må sees som en følge av til dels medfødte helseutfordringer. Målgruppen for Lindesneslosen er med andre ord ikke nødvendigvis den samme som den som forårsaker økningen i uføretrygd blant unge.
  • Basert på våre kvalitative data er det neppe noen tvil om at prosjektet og dets samarbeidspartnere har sørget for individuell og tilpasset oppfølging av ungdom i målgruppa. Dette framgår ikke bare av de ansatte i Lindesneslosens beskrivelser og dokumentasjonen, men også av samarbeidspartnere innen skole, NAV, barnevern. På dette punktet ser det ut til at prosjektet har levert godt.
  • Våre kvalitative data gir også et klart inntrykk av at utsatt ungdom har fått hjelp til å fullføre utdanning, men foreløpig kan det ikke fastslås måloppnåelse på dette punktet med de registrerte data som nå foreligger.
  • Våre kvalitative data viser at kun noen få av deltakerne har kommet i vanlig lønnet jobb, men Lindesneslosen har benyttet vanlige arbeidsplasser som del av bistanden til en stor andel av deltakerne. På dette punktet har altså prosjektet levert godt.
  • Når det gjelder andelen unge på AAP viser de foreløpige registerdataanalysene en tendens til at andelen har sunket mer i Lindesnesregionen enn på landsbasis, men dette er foreløpig ikke signifikante funn.

 

Lindesneslosens styrke

Lindesneslosen har etablert en tettere oppfølging av den enkelte ungdom enn det skolene og OT ellers har kapasitet til. Metodikken Lindesneslosen følger framstår som mer fleksibel, proaktiv, oppsøkende og systematisk enn den oppfølgingen videregående skoler normalt har kapasitet og kompetanse til å utføre (Frøyland mfl 2016). Lindesneslosen har i noen tilfeller drevet aktiv «jobbcoaching» på arbeidsplass og har vært «medsitter» i klasserom; i tillegg har Lindesneslosen vært aktivt involvert i ungdomsskole og i overgangen fra ungdomsskole til videregående skole.

Lindesneslosen har kommet i posisjon til å hjelpe en betydelig andel unge i Lindesnesregionen som sliter med helse, hjemmesituasjon, skolegang eller arbeid. Erfaringene er lovende i den forstand at de peker i retning av at losene lykkes med både å bygge tillit til - og utvikle mestringstro hos - ungdommene og som pådrivere i samarbeidet med andre instanser om enkeltsaker. Vi har inntrykk at samarbeidet med både NAV, de videregående skolene og ungdomsskolene har gått bra, og at samarbeidsinstansene erfarer at Lindesneslosen yter en bistand som de selv ikke har kapasitet til og ofte heller ikke har kompetanse til å utøve. Losene har arbeidet mye ut mot lokalt næringsliv, og etablert et godt samarbeid også her.

Det vi har observert, har styrket vår antakelse om at implementering av en tilnærming basert på prinsippene i Supported Employment/Education i norsk videregående skole kan løfte systematikken og kvaliteten i det å bruke vanlige arbeidsplasser for både å styrke skolegjennomføringen og for å forbedre overgangen til vanlig arbeid for ungdom som av ulike grunner står i fare for å bli en del av «utenforskapet». Modellen viser et tydelig potensial til å forbedre metodene for samarbeid med det lokale arbeidslivet i oppfølgingen av ungdommer som sliter med livene sine samtidig som de er elever i skolen.

  • Lindesneslosen har avdekket at en del ungdommer sitter alene i vanskelige, triste og utfordrende livssituasjoner uten at det eksisterende hjelpeapparatet greier å komme i posisjon.
  • Målgruppa utsatt ungdom framstår som annerledes og til dels mer utfordrende å arbeide med enn de typiske målgruppene i IPS/SE, blant annet fordi den har mindre organisatorisk forankring (NAV, psykisk helse), er mer uavklart og at den også omfatter personer som «mangler motivasjon» og som viser «motstand mot hjelp».
  • Lindesneslosen har lykkes med å komme i posisjon ovenfor mange av disse ungdommene og mange ser ut til å ha fått sine hverdagsliv positivt endret som følge av losens bistand. Noen (et klart mindretall) har losene i mindre grad lykkes med å hjelpe til bedret livssituasjon.

 

Lindesneslosmodellen er et eksempel på en oppfølgingsmodell som kombinerer et fokus på individet (omtalt som «supply-side» tilnærming i internasjonal litteratur) med fokus på arbeidsgiverne/skole (omtalt som «demand-side» tilnærming i internasjonal litteratur), men der kompetanse og kvalitet på selve bistanden og hjelpetjenestenes rolle blir sett som det sentrale elementet for å skape vellykket inkludering. Slik kan Lindesneslosen som modell sees som et eksempel på en «support-side» tilnærming til arbeidsinkludering; det vil si en tilnærming som ikke forklarer inkludering eller manglende inkludering utelukkende ut fra det enkelte individs egenskaper eller arbeidsgivernes evne og vilje, men som altså løfter betydningen av støtteapparatets kompetanse og rolle.

Lindesneslosen som prosjekt ble avsluttet ved utgangen av desember 2017, et halvt år senere enn opprinnelig planlagt. Lindesneslosen er fra 1.januar 2018 videreført som fast lokalt tilbud. I denne foreløpige sluttrapporten har vi, basert på intervjudata og en anonymisert versjon av prosjektets egen internstatistikk, beskrevet hva som ser ut til å være sentrale kjennetegn ved bistanden Lindesneslosen gir, og hvilke utfall denne oppfølgingsmodellen ser ut til å ha på de unges situasjon. Vi har også gjort en foreløpig regresjonsanalyse av foreliggende registerdata. Endelig vurdering av hva slags virkning Lindesneslosen har hatt på tilstrømming av unge på AAP, uføretrygd og andre NAV-relaterte ytelser vil komme i sluttrapport i 2020. 

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2018

Antall sider:

74

Publikasjonstype:

Annet FoU-resultat

Tilknyttet prosjekt