meny
søk
English

Oppvekststedets betydning for barn og unge

Nabolaget som ressurs og utfordring

Forfatter(e): Rapport 2017:02

Last ned gratis

Ett av ti barn i Norge lever i familier som er fattige over tid. Andelen fattige barnefamilier er særlig høy i flere av de store og mellomstore byene på Sør- og Østlandet, og spesielt innad i Oslo finner forskerne sterke konsentrasjoner. Barnefattigdommen i storbyene er konsentrert i områder med svake levekår og konsentrasjon av andre nærmiljøbyrder. Med bakgrunn i norsk og internasjonal litteratur drøfter vi i denne rapporten hvilken betydning det har å vokse opp i denne typen nabolag, og påviser eksistensen av negative nabolagseffekter på barn og unges sosiale mobilitet og livssjanser. Barn som derimot vokser opp i nabolag med konsentrasjoner av en rekke nærmiljøgoder ser ut til å dra fordeler av dette gjennom å tilegne seg samfunnsnyttig sosial og kulturell kapital. Samlet bidrar disse ulikhetene til å reprodusere sosial ulikhet i det norske samfunnet.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Bakgrunn

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ønsker å styrke kunnskapen om nabolagseffekter og nabolagets betydning i Norge for utviklingen av ulike kapitalformer for barn og unge generelt, og barn og unge i lavinntektsfamilier spesielt. Et viktig bakteppe for dette er at andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt er økende i Norge, og at barn med innvandrerbakgrunn nå utgjør godt over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen (Epland og Kirkeberg 2017). En annen viktig begrunnelse er at sentrale kontekster i barns liv, som familie og skole, har vært gjenstand for mye forskning og at funnene herfra er relativt godt kjent. Nabolaget – eller oppvekststedet – som en sentral arena i barn og unges liv er imidlertid mindre studert, særlig nasjonalt, og kunnskapen fra de studiene som er gjennomført er i mindre grad allment kjent. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har på oppdrag fra Bufdir utarbeidet et kunnskapsgrunnlag med hovedvekt på en gjennomgang og drøfting av eksisterende norsk, og et utvalg av internasjonal, kunnskap på feltet. I tillegg er det foretatt noen enkle analyser av foreliggende data om bosettingsmønsteret til fattige barnefamilier. 

Nabolagets rolle for barn og unge

Nabolaget er en viktig arena for barn og unge, og det er utbredt enighet om at det utgjør en sentral del av oppvekstmiljøet og har betydning for deres utvikling. Ulike lokalmiljø gir ulike muligheter for barn og unge, og nabolaget kan både være en ressurs og en utfordring. Med nabolaget mener vi et lokalt miljø som består av materielle, sosiale og organisatoriske strukturer. Nabolag brukes ofte synonymt med nærmiljø og lokalsamfunn. Barn og unge er i formativ alder og tilbringer – på tross av en mer organisert og digital oppvekst – som regel mye tid i nabolaget: de lever lokale liv. På grunn av prinsippet om nærskoler i Norge er grunnskoler ofte fysisk lokalisert i nabolaget og sosialt sett tett sammenvevd med nærmiljøet – det samme gjelder en rekke organiserte fritidsaktiviteter. Samlet sett, er nabolaget dermed en viktig arena der barn blir kjent med andre og lærer alt fra viktige kulturelle koder via grunnleggende idrettsferdigheter til mer avansert «akademisk» kunnskap. Nabolaget kan med andre ord være en viktig arena for utvikling av sosial og kulturell kapital, men kan også være en arena der man ikke får tilegnet seg den avgjørende kulturelle kapitalen eller der man blir del av «feil» gruppe.

Nabolagets rolle for barn og unge er hovedtemaet i denne rapporten, og vi fordyper oss i spørsmål som: Hvor viktig er nabolaget for hvordan barn og unge lykkes videre i livet? Hvilke ressurser finnes, eller mangler, i de nære omgivelsene utenfor hjemmets fire vegger som har betydning for unges livssjanser? Hvilke goder og byrder i nærmiljøet kan tenkes å påvirke barn og unges mulighetsrom? Nabolagseffekter er et begrep som favner ideen om at trekk ved oppvekststedet til barn og unge kan ha innflytelse på deres mulighetsrom og livssjanser: Hva gjør nabolaget med de som bor der? Og hva er det egentlig som påvirker oss i nabolaget – hvilke mekanismer er det som kan opptre?

Nabolaget påvirker barn og unges livssjanser og mulighetsrom

Internasjonale og norske studier viser at barn og unges livssjanser og fremtidsmuligheter påvirkes av nabolaget de vokser opp i, både i positiv og negativ retning. Det er tydelig påvist at mens noen får drahjelp av oppvekststedet sitt får andre redusert sine muligheter. I denne sammenhengen er vi mest opptatt av de negative effektene fordi kunnskap om disse er sentralt hvis man ønsker å motvirke dem. Hvor stor ulempe er det å vokse opp i utsatte nabolag? Forskningen viser at det å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse kan redusere ens livssjanser. Foreldrenes og familiens ressurser – oftest omtalt som sosial bakgrunn – har absolutt størst betydning for barn og unges livssjanser, men denne rapporten viser at andre arenaer som skole og nabolag har begge signifikante eller klare effekter på barnas utvikling og sosiale mobilitet.

Fattige eller utsatte nabolag er dermed ett av flere elementer som bidrar til reproduksjon av sosial ulikhet i samfunnet ved at det hemmer sosial mobilitet. Samtlige norske studier finner tydelige, men moderate, effekter på barn og unges sosiale mobilitet. Den gjennomsnittlige negative effekten fra nabolaget for det enkelte individ er relativt liten eller moderat, men fordi det omfatter så mange barn og unge er samfunnseffekten betydelig. Det er i første rekke trekk ved beboersammensetningen de fleste studiene har tatt for seg, og ogo de har funnet at dette påvirker barn og unge. Det er så langt gjort relativt få kvantitative studier av nabolagseffekter for barn og unge i norske nabolag, og de fleste er gjort i en storbykontekst; Oslo. Konklusjonen i denne rapporten gjelder derfor først og fremst for hovedstadens barn og unge og deres oppvekstmiljøer. Det er imidlertid liten grunn til å tro at dette kun er et Oslo-fenomen. Denne konklusjonen baserer seg på at det er påvist effekter langs hele skalaen av nabolag i Oslo, samt at én norsk studie påviser effekter fra nabolag over hele landet. I tillegg finner flere svenske studier nabolagseffekter i mellomstore svenske byer og fra nabolag over hele Sverige.

Flere ferske svenske studier avgrenser utbredelsen av det geografiske nabolaget rundt hver enkelt beboer på en bedre måte ved å trekke en sirkel rundt hvert individ, noe som gjør at man mer presist kan studere hvilken innvirkning de nærmeste naboene har. Resultatene herfra viser betydelig sterkere nabolagseffekter enn det som kommer fram i de øvrige studier som benytter større, og forhåndsdefinerte, statistiske geografiske enheter (som grunnkretser). Vi tror dette tegner et riktigere bilde av virkeligheten – et bilde som også støttes av kvalitative studier og av folks erfaring og umiddelbare magefølelse: Bostedet former oss som mennesker. Det betyr ikke at bostedet har større betydning enn sosiale kontekster som familie, eller skoler og vennenettverk utenfor nærmiljøet, men at bostedet i likhet med – og i samspill med disse – spiller en rolle for mulighetsrommet og livssjansene våre. Særlig gjelder dette for barn og unge, og i størst grad for barn og unge i lavinntektsfamilier.

Ulike grupper av barn og unge påvirkes ulikt av nabolaget

Forskningen viser også at hvordan barn påvirkes av nabolaget sitt varierer ut fra deres alder, kjønn, sosioøkonomiske posisjon og etnisitet. Gutter påvirkes gjennomgående i sterkere grad enn jenter. Hovedforklaringen på dette er at gutter jevnt over er mer ute i nærområdet og har en sterkere lokal tilknytning enn jenter. Effektene varierer også med alder. Barnas påvirkning henger sammen med i hvor stor grad de «utsettes» for nabolaget: de minste barna påvirkes minst, men fra førskolealder og oppover påvirkes barna i økende grad i takt med at deres aksjonsradius utvides og med økende bruk av lokale lekeplasser og institusjoner som barnehage, skole og fritidstilbud. Aksjonsradiusen deres utvides ytterligere i tenårene, og dermed blir de også påvirket av nabolag med større utstrekning, noe som er påvist for Oslo. I USA er det påvist tydelige positive effekter for barn i fattige familier av å skifte til et bedre nabolag, og jo tidligere barna eksponeres for et bedre nabolag desto sterkere var deres sosiale mobilitet. I hvilken grad amerikanske funn har overføringsverdi til det norske samfunnet, er usikkert. I studier av nabolagseffekter eller i dybdestudier av enkelte nabolag, så er det sosiale, kulturelle og materielle (boligstruktur, uterom med mer) dimensjoner man tar for seg. Siden norske byer i stor grad er sosialt, kulturelt og materielt forskjellig fra amerikanske byer, er altså overføringsverdien ikke gitt. Likevel ser vi det som relevant å trekke på tankegods og funn herfra når vi vurderer norske og europeiske studier.

Barn og unge fra familier med lavere sosioøkonomisk posisjon påvirkes sterkere av nabolaget enn de som kommer fra hjem hvor foreldrene har høyere utdanning og inntekt. Dette er et særlig viktig funn med tanke på situasjonen til barn og unge fra fattige familier – som også ofte bor områder med et mer krevende oppvekstmiljø. De fattigste barnefamiliene er i større grad enn andre prisgitt de rimeligste boområdene, og områder med høy andel kommunale og private utleieboliger. Et viktig funn, særlig for større byer, er derfor at mange barn i fattige familier i tillegg til å få med seg mindre ressurser hjemmefra i tillegg ofte er utsatt for en høyere grad av kollektiv ressursfattigdom i nærmiljøet sitt – blant annet i form av høyere andel utsatte naboer og dårligere fysisk utemiljø – enn andre barn.  

Nabolaget påvirker utviklingen av barn og unges sosiale, kulturelle og økonomiske kapital

Nabolaget med alle dets institusjoner og sosiale andre (som venner og andre rollemodeller) er en arena for læring og kommunikasjon der sosiale relasjoner og nettverk utvikles, vedlikeholdes, utvides eller brytes. Nabolaget representerer dermed et mulighetsrom for å utvikle ulike former for kapital – sosial, kulturell og økonomisk – som barn og unge enten kan profittere på eller som kan bli en hemsko for dem. En viktig grunnforståelse handler om at kapital kan forstås som ressurser som er konverterbare; de kan anvendes for å oppnå noe annet.

Det er en tett kobling mellom nabolagseffekter og utviklingen av ulike kapitalformer med basis i nærmiljøet. Den sosiale kapitalen barn og unge får gjennom lokale nettverk i nabolaget kan gi tilgang til ressurser i form av nyttig informasjon, kjennskap til og kunnskap om for eksempel utdannings- og arbeidsmuligheter. Mangelen på slik sosial kapital i nabolaget, eller sosial kapital som virker begrensende i form av marginaliserte grupper eller «dårlige miljøer» med fare for rekruttering til kriminelle aktiviteter, kan altså bidra til å redusere mulighetsrommet for barn og unge. Det samme gjelder tilegnelsen av kulturell kapital som for eksempel språk, kunnskaper, ambisjoner og generelle sosiokulturelle ferdigheter som alle er tett knyttet til oppvekstmiljø og sosialisering. Flere studier peker på at trekk ved nabolaget påvirker mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet og dermed tilgang til jobber og økonomiske goder. I utsatte områder eller for personer fra marginaliserte og stigmatiserte grupper, kan manglende kulturell kapital - det vil si, i liten grad beherske storsamfunnets rådende eller legitime kultur – ha stor betydning for barn og unges livssjanser. Den ulike fordelingen av kulturell kapital spiller derfor en sentral rolle i reproduksjonen av sosial ulikhet i samfunnet. Den økonomiske kapitalen henger tett sammen med, og avhenger ofte, av tilgang til sosial og kulturell kapital. I tillegg kan nabolaget gi ulik grad av lokale jobbmuligheter for ungdom som både kan gi dem tilgang til økonomisk kapital her og nå, samt være viktige for å bygge en CV som styrker jobbsjansene senere i livet. Kapitalen man får med seg fra oppvekststedet tar man med seg videre i livet, og kan få betydning for hvordan man lykkes som voksen gjennom fremtidig nettverksbygging og inkludering i samfunnet. Den påvirker med andre ord den sosiale mobiliteten.

At det i noen nabolag forekommer mekanismer som gir negative utfall, er imidlertid ikke det samme som å si at nabolag med de sterkeste negative effektene er svært dårlige steder å bo, eller at områdene er preget av håpløshet og ekstreme forhold. Ei heller betyr det at beboerne bare er passive ofre for uheldige omstendigheter. Dette er en forståelse som lett går tapt både i medias fremstilling og i mye av forskningen på feltet. Tvert imot ser det ut til at mange av beboerne i disse områdene har et aktivt forhold til uheldige sider ved nabolaget sitt, og at de har strategier for å motvirke dette. Selv om vi ikke skal underslå at noen beboere kan «føle seg fanget» i området sitt fordi de mangler ressurser og muligheter til å finne et annet, og bedre, bosted, er det viktig å understreke at studier samtidig viser at de fleste trives godt og har en sterk tilhørighet til sitt nabolag. I tillegg tilbringer en god del barn og unge også store deler av dagen i andre områder enn der de bor. Dessuten er det også slik at i «utsatte» områder i en by som Oslo, er det fortsatt mange beboere som har økonomi til å flytte, og som gjør det ettersom barna vokser til. Vi snakker om kompliserte og sammensatte prosesser.

Fattige barnefamiliers bosettingsmønster

Hvert tiende barn i Norge vokser opp i en husholdning som er fattig over tid, og den geografiske variasjonen mellom fylker, kommuner og internt i de største byene er relativt stor. Siden barnefattigdommen er særlig høy blant visse innvandrergrupper med bestemte landbakgrunner henger den også nøye sammen med den etniske segregasjonen; hvordan ulike etniske grupper er fordelt eller konsentrert i byrommet. Samtidig er det verdt å minne om at nesten halvparten av barna i lavinntektsfamilier er etnisk norske. Vi vil understreke at det å vokse opp i familier med lavinntekt ikke nødvendigvis betyr et liv i fattigdom, men at risikoen for fattigdom er betydelig høyere blant disse. Vi veksler dessuten mellom disse begrepene for å variere språkbruken.

Barnefattigdommen har relativt høy utbredelse i storbyene, og hvert femte barn her – som utgjør om lag 18 500 av landets 98 000 barn i fattige familier – bor i Oslo. Over halvparten av barna som lever i familier som er fattige over tid bor i 29 av landets 426 kommuner, av disse er det kun tre kommuner som ikke befinner seg på Sør- og Østlandet. Oslo, Drammen og flere av byene i Østfold og Telemark skiller seg ut med høy andel barnefattigdom. Samtidig er det verdt å merke seg at konsentrasjonen av barnefattigdom i visse bydeler i Oslo er betydelig både målt i antall og andel. Én av bydelene i Oslo har like mange barn i fattige familier som hele Trondheim kommune til sammen, og fire av bydelene i Oslo har hver for seg betydelig flere barn i fattige familier enn totalen i Stavanger.  

Vi har også studert forekomsten av barnefattigdom i Oslos 92 delbydeler, som i størrelse grovt sett tilsvarer det mange vil tenke på som byens nabolag. Variasjonen mellom disse delbydelene i Oslo er uvanlig sterk, den varierer fra 2,4 prosent i ett av nabolagene i Bydel Vestre Aker i ytre by vest til 63,7 prosent i ett av nabolagene i Bydel Gamle Oslo i indre by øst. Andelen ligger dessuten mange steder betydelig høyere enn for bydeler og byen som helhet, og altså 5-6 ganger så høyt som gjennomsnittet for landet. Med tanke på at dette er svært tettbygde områder innenfor avgrensede arealer vil en slik konsentrasjon i seg selv potensielt kunne ha helt særskilte utfordringer knyttet til nabolagseffekter.

Kunnskapsbehovet om nabolagets rolle for barn og unge er fortsatt stort, og omfatter studier både i og utenfor de største byene og en rekke temaer. For å tette det identifiserte norske kunnskapshullet, er det behov for en sterkere satsning på byforskning som tar for seg sosiale og kulturelle prosesser i byene og relasjonen mellom beboere og bosted. For å styrke forskningen er det samtidig behov for å bedre tilgangen til en rekke eksisterende datasett på lavt geografisk nivå, og at registerdata suppleres med omfattende surveydata om beboernes preferanser, holdninger og atferd knyttet til nærmiljøet, samt lokale data om nabolagskvaliteter som tjenestetilbud, organisasjoner og fysiske forhold. 

Mulige løsninger. Er det mulig å motvirke negative effekter av nabolaget?

Kompleksiteten i nabolagsprosessene – som forsterkes av befolkningens flyttemønstre – tilsier at det er behov for et bredt spekter av tiltak fra overordnet politisk nivå og ned til mikroforhold i nabolaget. Jo mindre den sosiale ulikheten mellom individer og grupper er, desto mindre ulikhet vil det være mellom geografiske områder. De aller viktigste tiltakene er derfor å gjøre noe med den grunnleggende omfordelingen og tilgangen til samfunnets ressurser gjennom nasjonal politikk innenfor familie-, oppvekst- og utdanningspolitikk, makroøkonomisk- og arbeidsmarkedspolitikk, skattepolitikk- og inntektsoverføringer og ikke minst boligpolitikk samt helse-, omsorgs- og forbrukspolitikk. Det er på disse politikkfeltene det viktigste grunnlaget for å motvirke barnefattigdom og uheldige oppvekstvilkår legges. Den omfordelende velferdsstaten ser ut til å motvirke fremveksten av svært «dårlige» nabolag og har kompensert for en del av forskjellene mellom «gode» og «dårlige» nabolag i Norge. Det er satt inn en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å dempe segregasjonen og ulikheten mellom nabolag i utgangspunktet, og til å bøte på konsekvensene der ulikhet mellom områder oppstår.

Bolig-, by- og planpolitikken er sentral for å forsøke å skape sosialt blandede nabolag, styrke den materielle, sosiale og organisatoriske strukturen i nabolagene og sørge for spredning av kommunale boliger og utsatte hushold. Et sentralt virkemiddel er omfordelingsmodeller som statens inntektssystem for kommunene og modeller for fordeling av midler mellom bydeler/områder internt i de største kommunene etter gitte kriterier knyttet til befolkningens demografi og levekår. I tillegg er det behov for steds- og nabolagspolitikk – ofte omtalt som områderettet innsats – som retter seg mot utsatte områder hvor ulike aktører og sektorer samarbeider på tvers over en gitt tidsperiode for å bedre levekårene og styrke nabolagskvaliteter og tjenester. Satsingene har blant annet omfattet barnehager, skoler, fritidstilbud, bomiljø og uterom. 

I regjeringens strategi mot barnefattigdom vil en rekke av de foreslåtte tiltakene kunne bidra til å styrke viktige nærmiljøarenaer for barn og unge, men basert på funnene i denne rapporten ser vi samtidig behov for tydeligere grep både når det gjelder grunnleggende inntektssikring og overordnet bolig-, plan- og byutviklingspolitikk som kan bidra til mer blandede nabolag, bedre boforhold og en jevnere geografisk fordeling av byrder og goder i utgangspunktet, slik at behovet for lindrende tiltak reduseres.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

78

ISBN:

978-82-7609-388-9

ISSN:

0807-0865

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet ved HiOA

Tilknyttet prosjekt