meny
søk
English

Evaluering av leksehjelptilbudet 1.-4. trinn

Sluttrapport

Forfatter(e): NOVA Rapport 6/13

Last ned gratis

NOVA og NIFU har evaluert leksehjelptilbudet til 1.-4. trinn, som ble gjort obligatorisk som tilbud i alle landets grunnskoler fra høsten 2010. Det overordnede målet med evalueringen var å finne ut hvordan leksehjelpen utformes på skolene, og om tilbudet fungerer etter hensikten. I denne siste av to rapporter presenterer vi resultater fra tre delstudier. Den første er fra utspørringer av skoleledere og skoleeiere, samt analyser av GSI-data. Her kartlegges hvordan ordningen organiseres samt bruk av pedagoger. Informantene vurderer også nytten av tilbudet. Andre delstudie er en spørre-skjemaundersøkelse til foreldre med barn i 1.-4. trinn som spørres om sin vurdering av tilbudet og hvorfor de eventuelt ikke vil benytte seg av det. Tredje delstudie er en analyse av resultater på nasjonale prøver ved 537 skoler de siste to årene før og de første to årene etter reformen ble implementert, koblet sammen med relevante registerdata.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Ved endring i opplæringsloven og privatskoleloven i juni 2010 ble alle skoleeiere (både kommunale og private) pålagt å tilby gratis, frivillig leksehjelp til alle elever på 1.–4. årstrinn i grunnskolen. Reformen, som ble innført fra og med skoleåret 2010/11, hadde tre individuelle delmål: å gi eleven støtte til læringsarbeidet, følelse av mestring og gode rammer for selvstendig arbeid. Videre hadde reformen en utdanningsmessig, langsiktig og politisk målsetting, nemlig å medvirke til utjevning av sosiale forskjeller i opplæringa. Ifølge tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) har i overkant av 50 prosent av landets elever på 1.–4. trinn deltatt på leksehjelpen siden reformen ble innført.

I 2011 ga Utdanningsdirektoratet forskningsinstituttene NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) i oppdrag å evaluere innføringen av reformen. Denne rapporten er den andre av to rapporter fra evalueringen, og bør leses i sammenheng med den første rapporten: «Litt vanskelig at alle skal med!» (Seeberg, Seland og Hassan 2012). For å gi en mer helhetlig presentasjon inkluderer vi også de viktigste resultatene fra den første delen av evalueringen i dette sammendraget.

Evalueringens problemstillinger og metodiske utforming

Formålet med evalueringen var å få mer kunnskap om hvordan leksehjelpen er utformet på skolene, om leksehjelpen fungerer etter formålet, om kvaliteten på planleggingen og gjennomføringen av leksehjelpen, hvorvidt foreldrene er tilfredse med kvaliteten på leksehjelpen, og om leksehjelp har hatt effekter på utvalgte læringsresultater.

Konkret har følgende problemstillinger blitt nærmere undersøkt:

  • hvordan kommunene og skolene har planlagt tilbudet om leksehjelp
  • hvordan skolene har utformet og gjennomført leksehjelpstilbudet
  • hva leksehjelpen innebærer i praksis i den enkelte skole
  • hvordan lærere, skoleledere og skoleeiere vurderer at tiltaket fungerer
  • hvordan foreldrene vurderer tilbudet som barna deres har fått og om tilbudet om leksehjelp har hatt konsekvenser for hvordan foreldrene involveres i barnas skolearbeid
  • i hvilken grad og på hvilken måte leksehjelpen har betydning for elevenes læringsresultater

For å belyse spørsmålene ble det valgt et flermetodisk design, der ulike typer av data er blitt innhentet på ulike tidspunkter. For det første ble det gjennomført en dokumentstudie av planlegging og informasjon om tiltaket i staten og et utvalg på nitten strategisk valgte kommuner, samt av lokal implementering av rettighetsfestet leksehjelp på skoler i disse kommunene. For det andre ble det gjennomført en casestudie av leksehjelpen slik den ble implementert og utført i praksis på fire skoler i fire ulike kommuner. Resultatene fra disse to studiene ble presentert i den første rapporten fra evalueringen, der følgende spørsmål ble belyst:

  • Hvordan er hensikten med leksehjelp formulert i dokumenter på statlig, kommunalt og skolenivå? (Dokumentstudien)
  • Hvordan skjer implementeringen fra statlig nivå gjennom kommunalt nivå og ned til skolenivå? Hvordan tilpasses og endres tiltaket på veien fra plan til praksis, og hvilke faktorer er særlig viktige for slike tilpasninger og endringer? (Dokumentstudien)
  • Hva innebærer leksehjelp i den enkelte skole, og hva slags synspunkter har lærere, leksehjelpere og foreldre på leksehjelpen slik den fungerer i praksis? (Casestudien).

Denne sluttrapporten baserer seg på spørreskjemadata fra mer enn ett tusen skoleledere, 222 skoleeiere og i overkant av 2000 foreldre til barn i skolen på 1.–4. trinn. Målet med undersøkelsene til skoleledere og skoleeiere er å få fram hvordan leksehjelptilbudet er organisert, hvem som har ansvaret for å tilby leksehjelp, hva slags kompetanse leksehjelperne har, om skyssordningen skaper problemer, og hvordan aktørene vurderer nytten av å ha et leksehjelptilbud. Foreldreundersøkelsen omfatter både foreldre til barn som deltar i leksehjelp, og foreldre med barn som ikke deltar i ordningen. I undersøkelsen er de omtrent likt fordelt. Foreldrene til barn som bruker leksehjelpen, har blitt spurt om hva de mener om ordningen og hva slags konsekvenser de mener leksehjelpen har hatt for egne barn. Fra foreldrene til de som ikke bruker ordningen, gir undersøkelsen et bilde av hvilke begrunnelser foreldre gir for ikke å benytte seg av tilbudet. Gjennom foreldreundersøkelsen får vi også kunnskap om hva som kjennetegner foreldrene til de barna som henholdsvis benytter seg av, og ikke benytter seg av, leksehjelpordningen med hensyn til landbakgrunn, utdanningsbakgrunn, arbeidsmarkedstilknytning og familiesammensetning.

For å vurdere mulige effekter av leksehjelpordningen analyseres nasjonale prøveresultater. Vi følger her et stort utvalg skoler over tid, både skoler som hadde leksehjelp før ordningen ble innført, og skoler som innførte leksehjelp i forbindelse med at tilbudet ble obligatorisk å tilby. Elever som gikk i femtetrinn i årene før reformen ble innført, sammenliknes med de to første årskullene som reformen omfattet. Spørsmålet som undersøkes er om skolene som innførte leksehjelp først når tilbudet ble obligatorisk, har en mer positiv resultatutvikling for sine elever enn skoler som hadde leksehjelp også før ordningen ble innført på nasjonalt nivå. Spørsmålet om leksehjelpen har fungert som et virkemiddel for sosial utjevning i skoleresultater, er også belyst gjennom analyser av de nasjonale prøvene. Rapporten tar i bruk data fra det sentrale skoleregisteret Grunnskolens Informasjonssystem.

Sentrale funn i evalueringen

Før vi presenterer konklusjonene fra evalueringen som helhet, vil vi trekke fram følgende sentrale funn fra evalueringen:

1. Mange kritiske innspill til forslaget om å innføre leksehjelp

2. Kommuner og skoler strakk seg langt for å innføre ordningen

3. Store variasjoner i utforming av leksehjelptilbudet

4. Mange skoleledere og skoleeiere er kritiske til nytten av leksehjelpen på 1. trinn

5. Barn av innvandrere bruker ordningen mer enn andre

6. Foreldre er delt i synet på leksehjelptilbudet

7. Noe bedre resultatutvikling over tid på de skolene som økte omfanget av leksehjelp i forbindelse med reformen

8. Noe større sosiale forskjeller i skoleresultater over tid på de skolene som økte omfanget av leksehjelp i forbindelse med reformen

 

1. Mange kritiske innspill til forslaget om å innføre leksehjelp

I forbindelse med forslaget om reformen kom det mange og til dels kritiske innspill både fra kommuner og andre høringsinstanser. Innspillene bidro imidlertid ikke til vesentlige endringer i lov- og forskriftstekster. Slik unngikk man en situasjon der kommuner og skoler kunne implementert en leksehjelpsordning som ikke samsvarte med lov og forskrift. På den andre siden kunne ordningen ha vunnet på en mer gjennomgående revisjon i lys av høringsuttalelsene og en periode med grundige, både prinsipielle og praktiske, drøftinger, ikke minst på de lokale skolene, om hva innholdet i leksehjelpen skulle være. En gjennomgang av den planlagte ordningen i lys av evalueringer av relevante prøveprosjekter kunne ha gitt en mer helhetlig nedfelling av den i lov og forskrift.

 

2. Kommuner og skoler strakk seg langt for å innføre ordningen

Dokumentstudien viser at kommuner og skoler hadde strukket seg langt for å følge de statlige føringene for reformen. Så godt som alle kommunene vi har undersøkt, forberedte innføringen av leksehjelp som obligatorisk tilbud i tråd med de målbare kravene de var blitt pålagt. Ett unntak var en kommune som etter deres egen vurdering hadde «uoverstigelig problem knyttet til skoleskyss».

Utfordringene for kommunene forsterkes ved at leksehjelp ikke utløser samme rettigheter som grunnopplæringen, og at tiltaket har målgruppe og målsetting som skiller seg fra SFO. Dette er forhold kommunene ikke er ansvarlige for, og som oppfattes som nærmest uløselige dilemma i flere av de kommunale saksframleggene. Leksehjelpens juridiske status møtte også sterk kritikk i høringssvarene fra de ikke-kommunale instansene, spesifisert ved innvendinger mot manglende bistand til elever med særskilte behov, manglende krav til pedagogisk kompetanse hos leksehjelperne og manglende skysskostnader.

 

3. Store variasjoner i utforming av leksehjelptilbudet

Leksehjelpen er på de aller fleste skoler (tre av fire) et tilbud etter skoletid, i forlengelse av skoledagen. Noen skoler tilbyr leksehjelp før skoletid, mens andre har et tilbud i løpet av skoledagen. Kommunene og skolene har relativt stor frihet når det gjelder hvilke instanser som skal drifte ordningen. Knapt halvparten av skolene tilbød leksehjelp i regi av skolen, vel en tredjedel brukte en kombinasjon av SFO og skolen og andre organisasjoner, mens en sjettedel brukte en kombinasjon av SFO og andre.

I gjennomsnitt er det 4,7 leksehjelpere per skole. Omfanget varierer mye mellom skolene, og hadde nær sammenheng med antall elever skolene hadde på de aktuelle klassetrinnene. 55 prosent av skolene brukte ikke noe personale med pedagogisk kompetanse som leksehjelpere, mens 11 prosent brukte utelukkende personale med pedagogisk kompetanse. Resten brukte en blanding.

Casestudien, som ble gjennomført som del av denne evalueringen, av hvordan skoler implementerte tilbudet i praksis, viser stor variasjon i selve utformingen og innholdet i tilbudet som elevene er blitt tilbudt. Ikke bare er det dokumentert store variasjoner i praksis mellom skolene, men også fra ett årstrinn til et annet innen skolen kan det være forskjeller med hensyn til hva leksehjelp innebærer, og hva lekser egentlig betyr. Observasjonene og intervjuene i disse skolene tilsier at det kan være verdt å stille nærmere spørsmål om hva lekser egentlig er: Hva er forskjellen på lekser og skolearbeid? Finnes det lekser som ikke er hjemmelekser? Er det læreren eller foreldrene som skal passer på og følge opp at leksene blir ordentlig gjort, osv? På en av skolene der innholdet i leksehjelpen var forskjellig fra trinn til trinn, var det de hadde felles, at leksehjelpen ikke nødvendigvis betydde fravær av hjemmelekser. De fleste elevene var imidlertid ikke ferdige med leksene da de kom hjem. Det var bare elevene på 4. trinn som arbeidet med selve leksene etter en kort gjennomgang, de andre forberedte videre arbeid med leksene hjemme eller holdt på med lesetrening. På en av de andre skolene var leksehjelptilbudet på 3. og 4. trinn i praksis leksehjelp til elever på 3. trinn som trengte mye hjelp. Her var leksehjelptilbudet knyttet til SFO, og dit ville ikke 4.klassingene gå.

I vanlig språkbruk er lekser som regel forstått som selvstendig elevarbeid som gjøres hjemme etter skoletid. Innføringen av leksehjelpordningen utfordrer denne forståelsen av lekser som hjemmearbeid. Med innføringen av leksehjelp som et universelt tilbud til 1.–4.-klassinger har lekser blitt en mer integrert del av skoledagen, og inngår i en større organisatorisk helhet. For noen av informantene kunne det ha vært en fordel å diskutere leksenes rolle i skolen i forkant. Det gjaldt for eksempel valg av alderstrinn og nødvendigheten av lekser på de laveste trinnene i grunnskolen. Dessuten kunne det vært fornuftig med en diskusjon av hvordan de ulike delene av skolehverdagen påvirker hverandre gjensidig – for eksempel om implementeringen av reformen har påvirket hva som gis i lekser, hvordan leksene rettes, og kvaliteten på elevenes arbeid. Dette har igjen sammenheng med forskjellen mellom å gjøre lekser hjemme sammen med foreldre og eventuelt søsken, eller i større grupper, ofte med en voksen til stede, og med lite en til en-kontakt i arbeidet.

 

4. Mange skoleledere og skoleeiere er kritiske til nytten av leksehjelpen på 1. trinn

Ikke mer enn vel 10 prosent av skoleledere eller skoleeiere vurderte at leksehjelp er til veldig stor eller stor nytte på 1. trinn, mens nærmere tre av ti mente at leksehjelp ikke har noen nytte på det laveste klassetrinnet. For disse informantenes del var det en merkbar endring fra og med 2. trinn. Da hadde andelen som opplevde at ordningen var til veldig stor nytte eller stor nytte, blitt doblet, og andelen som ikke syntes ordningen var til noen nytte, var nede i ca. 10 prosent. Vurderingene ble deretter mer positive for hvert trinn, særlig for skoleledernes del.

Skolelederne og skoleeierne hadde ikke helt sammenfattende syn på hvorvidt skoleskyssordningen skaper problemer for implementeringen av reformen. Mens litt over halvparten av skoleeierne mente at skoleskyssordningen skaper litt problemer, gjaldt ikke dette mer enn ca. 30 prosent av skolelederne. På den andre siden mente like mange skoleledere at skoleskyssordningen ikke skaper noen problemer, til forskjell fra 15 prosent av skoleeierne.

 

5. Barn av innvandrere bruker ordningen mer enn andre

Blant de i overkant av 2000 foreldrene som deltok i foreldreundersøkelsen, var det vel halvparten som sa at barna benyttet seg av tilbudet om leksehjelp. I materialet var det slik at foreldre med norsk eller nordisk landbakgrunn der begge bodde sammen med barna og hadde høyere utdanning, brukte ordningen minst. Og foreldre med afrikansk eller asiatisk landbakgrunn der barnet ikke bodde sammen med begge foreldrene og respondenten hadde utdanning på grunnskolenivå, brukte ordningen mest. Disse forskjellene var statistisk signifikante.

Vi kan imidlertid ikke se bort fra en selektiv deltakelse fra foreldre med lav utdanning på den måten at de i mindre grad deltok i undersøkelsen hvis deres barn ikke benyttet seg av tilbudet om leksehjelp. Analyser av opplysninger om omfanget på leksehjelp fra Grunnskolenes Informasjonssystem koplet opp mot ulike bakgrunnskjennetegn hos elevene gjør det vanskelig å konkludere med at leksehjelpordningen har en klar sosial profil i forhold til elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. Det er for eksempel ikke større deltakelse i leksehjelp på skoler der mange av foreldrene har lav utdanning og inntekt enn på skoler der foreldrenes sosioøkonomiske status er høy. Dog er omfanget av leksehjelpsdeltakelse større på skoler der mange av foreldrene har innvandringsbakgrunn.

 

6. Foreldrene er delt i synet på leksehjelptilbudet

Enten foreldrene benyttet seg av leksehjelptilbudet eller ikke, er det et gjennomgående mønster at foreldrene er delt i synet på det de blir tilbudt. Også fra de foresatte kom det fram at mange mente leksehjelp ikke har noe for seg på 1. trinn, og noen færre benytter seg også av tilbudet på det laveste trinnet. Samtidig var foreldre til førsteklassinger som benyttet seg av tilbudet, like fornøyde som de andre.

I evalueringen ble foreldrene som brukte ordningen, bedt om å gi en generell vurdering av tilbudet, om hvordan de mener informasjonen har vært, og hvordan de mener tilbudet har fungert for flinke og for svake elever. Hovedbildet er at de aller fleste av foreldrene mente at informasjonen om tilbudet har vært god, at leksehjelpen er et godt tilbud for de flinke elevene, og at det er satt av nok timer til leksehjelp. Når det gjelder foreldrenes vurdering av tilbudet for de faglig svake elevene og hvor godt kvalifisert de ansatte er til å hjelpe barna med lekser, er det variasjonen i deres oppfatninger som er mest påfallende. På disse områdene har rundt seks av ti positive vurderinger, og rundt fire av ti er negative. At evalueringen viser at foreldrene vurderer at leksehjelptilbudet fungerer bedre for de flinke enn for de svake elevene, reflekterer mye av den ambivalensen til tilbudet som også tidligere evalueringer av leksehjelpen har vist.

Når foreldrene ble bedt om å vurdere hvordan tilbudet har vært for deres egne barn, og hva slags utbytte barna hadde hatt av leksehjelpen, var foreldrene mer kritiske, selv om mange av dem også var godt fornøyd. To av tre mente for eksempel at barnet fikk nødvendig støtte og hjelp gjennom leksehjelpen, og mange mente også at leksehjelpen har bidratt til at barnet arbeider mer selvstendig. Samtidig var det en god del som mente at barnet ikke rekker å gjøre ferdig leksene sine, og halvparten var ikke enige i at leksehjelpen har gjort at barnet deres klarer skolearbeidet bedre. Med andre ord var foreldrene delt i sitt syn på om leksehjelptilbudet faktisk når de individuelle målsettingene med reformen.

Nærmere halvparten av foreldrene som deltok i undersøkelsen, hadde valgt å ikke benytte seg av tilbudet. Som vi har sett, gjaldt dette flere på 1. trinn enn de høyere trinnene. Den viktigste grunnen, som ble oppgitt av vel sju av ti foreldre, var at de ønsket å hjelpe barnet med leksene selv. Ellers sa mellom 10 og 20 prosent av disse foreldrene seg enige i utsagn som dreide seg om at oppfølgingen var for dårlig, at de ansatte ikke har gode nok kunnskaper til å hjelpe barna, at barnet ikke ville, eller at barnet ikke hadde behov for hjelp med leksene. Derimot var det bare et lite mindretall som lot være å benytte seg av tilbudet fordi barnet manglet skoleskyss.

 

7. Bedre resultatutvikling over tid på de skolene som økte omfanget av leksehjelp i forbindelse med reformen

Et av hovedfunnene var at skoler som ikke hadde leksehjelp før reformen, men som innførte et tilbud med høy grad av deltakelse i leksehjelp, hadde hatt en mer positiv utvikling over tid i nasjonale prøveresultater enn skoler med lav deltakelse. Skoler som allerede før reformen hadde etablert et leksehjelptilbud, hadde imidlertid et høyere nivå på nasjonale prøver enn skoler som ikke hadde leksehjelp. Samtidig kan resultatene tyde på at skoler som først innførte leksehjelp etter reformen, hadde tatt igjen noe av forspranget etter de første to årene. Resultatene gjelder imidlertid først og fremst skoler som hadde et visst omfang på leksehjelpen. I våre analyser skilte vi mellom de som hadde færre enn 30 prosents deltakelse, mellom 30 og 60 prosents deltakelse og mer enn 60 prosents deltakelse. Da var det skoler med færre enn 30 prosents deltakelse hvor elevene i gjennomsnitt hadde hatt en svakere utvikling i forhold til landsgjennomsnittet. Vi undersøkte også noen mulige forklaringer på disse resultatene: bruken av pedagoger til leksehjelpen, sammensetningen av elevenes kjønn og sosiale bakgrunn og eventuelt økt frafall fra nasjonale prøver etter reformen. Ingen av disse fikk imidlertid særlig støtte i empirien.

 

8. Noe større sosiale forskjeller i skoleresultater over tid på de skolene som økte omfanget av leksehjelp i forbindelse med reformen

Et annet hovedfunn er at leksehjelpen i liten grad ser ut til å ha rokket ved de systematiske forskjellene i elevers skoleresultater som knytter seg til kjønn, sosioøkonomisk familiebakgrunn og innvandringsbakgrunn. Sammenhengen mellom foreldrenes sosioøkonomiske status (målt gjennom deres utdanning og inntekt) og elevenes skoleresultater har derimot blitt sterkere over tid på skoler som har innført leksehjelp i forbindelse med reformen – og økningen er større enn på skoler som hadde leksehjelp før reformen. Analysene viser at på skoler som innførte leksehjelp i forbindelse med reformen, har elever med aller lavest sosioøkonomisk bakgrunn gått noe tilbake, mens elever med annen bakgrunn har gått noe fram. På skolene som hadde leksehjelp før reformen, er resultatene for elever med ulik sosioøkonomisk bakgrunn nokså uforandret. Tilbakegangen for elever med lavest sosioøkonomisk bakgrunn er størst på skoler der færrest elever har deltatt i leksehjelpen.

 

Evalueringens konklusjoner

Evalueringen viser at sammenliknet med de mange kritiske røster i forkant av innføringen av ordningen med obligatorisk tilbud om leksehjelp på 1.–4. trinn, er det mange foreldre, skoleledere og skoleeiere som er nokså positive til ordningen. Mange skoleeiere strakk seg langt for å implementere leksehjelptilbudet på skolene, og et flertall av både skoleeiere og skoleledere mener at leksehjelptilbudet har stor eller veldig stor nytte. En viktig nyansering er at både skoleledere og skoleeiere har et mer positivt syn på nytten av leksehjelpordningen jo eldre barna blir. Særlig går det et skille i vurderingene mellom 1. og 2. trinn, og selv om skoleledere er mer positive enn skoleeierne, gir de begge uttrykk for nokså stor skepsis til nytten av leksehjelp for de aller minste. Også foreldrene ga til en viss grad uttrykk for at leksehjelpen var mindre nyttig for de aller minste, i den forstand at langt færre av deltakerne i vår undersøkelse med førsteklassinger benyttet seg av tilbudet. Men når de brukte det, var de like fornøyd som de andre foreldrene.

Samtidig skal det ikke underslås at det er en god del, og da særlig skoleeiere, som mener at leksehjelptilbudet har begrenset eller ingen nytte. Også foreldrene er nokså delte i sine synspunkter på leksehjelptilbudet. Mange foreldre er positive, men det er også mange av de som bruker ordningen, som er nokså kritiske. Foreldrene er mest positive til tilbudet i sin alminnelighet, som for eksempel at informasjonen om tilbudet har vært god, og at det er satt av nok timer til leksehjelp. Når de ble bedt om å vurdere hvordan tilbudet har fungert for egne barn, er det flere kritiske røster. Det er for eksempel en ganske stor andel av foreldrene som ikke var enige i at leksehjelpen har gjort at barnet deres klarer skolearbeidet bedre, noe vi skulle anta er en vesentlig grunn for foreldre når de vil at barna deres skal hjelpes med leksene.

Når det gjelder effekter av evalueringen på elevenes læringsresultater, har vi i denne rapporten ikke kunnet dokumentere hvordan dette har virket på individnivå. Gjennom å følge skoler over tid, har vi imidlertid påvist en sammenheng mellom høy grad av deltakelse i leksehjelp og positiv utvikling i resultater på nasjonale prøver over tid. Vi har undersøkt om sammenhengen kan tilskrives bruken av pedagoger, sammensetningen av elevenes kjønn og sosiale bakgrunn eller økt frafall fra nasjonale prøver. Vi finner ingen tegn som tyder på at det er slike forhold som ligger bak de dokumenterte sammenhengene. Om sammenhengene reflekterer direkte virkninger av det leksehjelpstilbudet barna har deltatt på, er vanskelig å si med de dataene som foreligger. Men resultatene er i alle fall ikke uforenlige med en hypotese om at leksehjelpreformen kan ha hatt noen positive virkninger på elevenes læring. Samtidig må vi understreke at det metodiske opplegget ikke gir presist nok grunnlag til at vi med stor sikkerhet kan slå fast at leksehjelpen har gitt positive effekter. I så fall måtte et mer eksperimentelt design ha blitt benyttet.

Leksehjelpen ser ikke ser ut til å ha virket sosialt utjevnende. Snarere er den umiddelbare tolkningen av resultatene at leksehjelpen har bidratt til å forsterke heller enn å utjevne ulikheter. Om dette er en riktig tolkning krever imidlertid dypere analyser av materialet, og igjen aller helst data som i større grad er designet for å avklare effekter. Også her er resultatene i tråd med konklusjonene i den første delen av evalueringen. Her knyttes resultatet til kapasitetsmangel i leksehjelptilbudet når det samtidig er slik at tilbudet skal favne alle, og at dette igjen fører til at de flinkeste elevene er de som best greier å benytte seg av tilbudet.

Evalueringen understreker hvordan leksehjelpordningen bærer i seg en spenning mellom å «favne alle elever» og det å «bidra til sosial utjevning». På det ideologiske nivået er det nettopp universalisering av velferdsstatlige tjenester som skal skape den sosiale utjevningen. Dilemmaet er at hvis alle elever skal være med og ha et godt utbytte av ordningen, ligger det en fare i at de som er forholdsvis flinke fra før, kan bli enda flinkere, samtidig som elever som trenger mye hjelp, ikke får det de trenger, slik at de blir hengende etter i leksearbeidet. Dermed kan ordningen medføre at forskjellene mellom ulike grupper blir større.

Samtidig har vi gjennom evalueringen påvist at leksehjelpen fyller mange funksjoner for elevene på en god måte. Ordningen hjelper foreldre – særlig mødre – i tidsklemma i den grad leksene er gjort før man går hjem, elever får gjennomgått leksene, og mange får kompetent hjelp med leksearbeidet. I beste fall får elevene gjort mer eller grundigere skolearbeid enn ellers, noe som kan gi en god følelse av mestring og bidra positivt til opplæringen.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2013

Antall sider:

145

ISBN:

978-82-7894-466-0 (trykt) / 978-82-7894-467-7 (pdf)

ISSN:

0808-5013

Bestilling

Pris:

NOK 170,-

Bestilling: NOVA

Tilknyttet prosjekt