meny
søk
English

Fosterhjem for barns behov

Rapport fra et fireårig forskningsprogram

Forfatter(e): NOVA Rapport 16/13

Last ned gratis

Rapporten er sluttproduktet fra det fireårige forskningsprogrammet Fosterhjem for barns behov. Programmet er initiert og finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, med tilleggsfinansiering fra flere andre kilder. Programmet har blitt gjennomført som et samarbeid mellom NOVA, Fafo og RKBU Vest.

Fosterhjem for barns behovhar fornyet kunnskapen om norsk fosterhjemsarbeid gjennom tre delprosjekter: «Hvem er fosterbarna?», «Å bli og være fosterforeldre» og «Sammen for læring». Videre forskning foreslås i form av utviklings- og inter-vensjonsprosjekter, også som randomiserte og kontrollerte studier.

De siste par tre tiårene har det skjedd så store endringer i norsk fosterhjemsomsorg at man kan snakke om et fosterhjemsløft. Dette må videreføres på en systematisk måte.90,-

Rapporter koster kr. 290,-

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

I 2010 startet et fireårig forskningsprogram om norsk fosterhjemsomsorg: Fosterhjem for barns behov. Programmet ble initiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og hadde som overordnet målsetting åfornye kunnskapen om fosterhjemsarbeidet i Norge, med sikte på å utvikle en differensiert fosterhjems­tjeneste tilpasset behovene til barn og unge som fosterhjemsplasseres.Et fosterhjem defineres som et hjem som for kortere eller lengre tid mottar ett eller flere barn til oppfostring.

Kjernen i programmet har vært tre delprosjekter: (1) hvem er fosterbarna, og (2) å bli og være fosterforeldre og (3) fosterbarn og utdanning. Nye data har i hovedsak blitt samlet inn blant fosterforeldre, saksbehandlere og barne­vernledere. I tillegg har unge voksne med fosterhjemserfaringer bidratt. Ut fra programmets hovedmålsetting og struktur har det imidlertid ikke vært aktuelt å få med perspektiver fra fosterbarnas foreldre.

Eksisterende kunnskap om fosterhjemsarbeidet i Norge har blitt fornyet på flere måter som resultat av programmet:

  • Vi har oppdatert eksisterende kunnskap, ved hjelp av en kunnskapsoversikt (Backe-Hansen, Egelund & Havik, 2010) og et eget notat om utilsiktet flytting fra fosterhjem (Backe-Hansen, Christiansen & Havik, 2013).
  • Vi har bekreftet eksisterende kunnskap, og derigjennom økt tilliten til at kunnskap om norsk fosterhjemsarbeid som har vært utviklet de siste par tiårene, fortsatt er gjeldende. Dette gjelder særlig resultatene om prosessene fosterforeldre går gjennom. Fra de bestemmer seg for å bli fosterforeldre til fosterbarnet har flyttet inn, og variasjoner og mønstre i disse prosessene, blant annet ut fra om det er snakk om slektsplasseringer eller plassering i ordinære fosterhjem.
  • Vi har kombinert eksisterende og ny kunnskap. Dette gjelder særlig kunn­skap om hva som kjennetegner fosterbarn, og spørsmål knyttet til fosterbarns medvirkning i egne plasseringer.
  • Vi har utviklet ny kunnskap om norsk fosterhjemspraksis, for eksempel om hvordan fosterbarn utredes i forbindelse med at de plasseres, hva det betyr at fosterhjem forsterkes og hva som ser ut til å styre varigheten av opphold i beredskapshjem. Dessuten har vi videreutviklet et svensk prosjekt om fosterbarn og utdanning, som for første gang er prøvd ut i Norge.

Programmet har kombinert systematiske litteraturstudier med analyser av registerdata om barnevernet, innhenting av data ved hjelp av spørreskjemaer til 324 fosterforeldre, 314 saksbehandlere og 188 barnevernledere samt intervjuer med 24 unge voksne med fosterhjemserfaring. Hoveddelen av datagrunnlaget bygger på spørreskjemaer, med de mulighetene og begrens­ningene denne tilnærmingen gir. Dessuten har vi implementert et utvik­lingsprosjekt der barna som deltok har blitt testet i forkant og etterkant av prosjektet, og der prosessen underveis er fulgt ved bruk av spørreskjemaer til fosterforeldre, lærere og andre sentrale aktører. Framgangsmåten presenteres nærmere og diskuteres i rapportens andre kapittel.

Nedenfor beskriver vi de viktigste resultatene fra programmet. Først er det imidlertid viktig å kontekstualisere resultatene gjennom en oppsummering av flere store endringer som har skjedd med fosterhjemstiltaket de siste par tre tiårene.

Store endringer i fosterhjemstiltaket de siste tiårene

På slutten av 2012 var i alt 9 600 barn og unge i fosterhjem, tre ganger så mange som for 25 år siden. Halvparten var 12 år og yngre, og resten 13 år og eldre. Det er omtrent like mange jenter som gutter i fosterhjem. En fjerdedel av fosterbarna har minoritetsbakgrunn, særlig fra andre europeiske land og Asia. På tross av dette har ikke programmet eksplisitt diskutert problem­stillinger knyttet til å være fosterforeldre for barn med minoritetsbakgrunn, primært fordi de fosterforeldrene som deltok i prosjektet, ikke hadde foster­barn fra andre land enn Norge.

De siste årene har rundt 800 nye barn og unge blitt fosterhjemsplassert hvert eneste år. Økningen skyldes dels at det har skjedd en generell og stor økning i antallet barn og unge i barnevernet, men også at det har skjedd en villet vridning bort fra bruk av barnevernsinstitusjon. Det har også skjedd en viktig endring i sammensetningen av fosterhjemstiltaket, ved at fosterhjem i stor grad har blitt erstattet med forsterkede fosterhjem. Disse kjennetegnes særlig ved at en eller begge fosterforeldre frikjøpes fra vanlig arbeid i kortere eller lengre tid, eller får ekstra veiledning i tillegg til vanlig opplæring og veiledning. I løpet av året 2000 var 25 prosent av foster­hjemmene forsterket, mens andelen nesten var blitt fordoblet, til 44 prosent, i løpet av 2012.

Til dette bildet hører også at flere private, ideelle og kommersielle aktører har begynt å formidle og følge opp fosterhjem de siste årene. Alt i alt kan vi derfor se en endring av fosterhjemstiltaket som både er av kvantitativ og kvalitativ art. Og et viktig spørsmål som stilles i rapporten, er om og på hvilke måter vi står foran en profesjonalisering av fosterhjemstiltaket i den forstand at det det å være fosterforeldre begynner å ligne et omsorgsyrke, med de kjennetegnene slike yrker vanligvis har. Disse endringene er noe av bak­grunnen for at det nå har vært viktig å fornye kunnskapen om fosterhjems­tiltaket.

Hvem er fosterbarna?

Fosterbarnet er hovedpersonen i en fosterhjemsplassering. Det er hun eller han som flytter fra hjemmet til en ny omsorgssituasjon, og som skal sikres en best mulig oppvekst så lenge det er nødvendig. Det er også han eller hun som må forholde seg til stabile så vel som ustabile oppvekstforhold i offentlig regi, og som må leve med konsekvensene av de andre aktørenes handlinger både på godt og ondt. Barneverntjenesten har derfor et etisk ansvar for å investere maksimalt i å finne gode, stabile og egnede fosterhjem.

Det første delprosjektet dreide seg om hvem fosterbarna er. Begrunnelsen var en vedvarende bekymring både i norsk og internasjonal faglitteratur om at man vet for lite om barn og unge når de plasseres i fosterhjem. Som følge av dette risikerer barna og ungdommene ekstra ustabilitet og flyttinger, særlig hvis det viser seg at de har større belastninger enn det fosterforeldrene greier å håndtere. Forskningen har vært spesielt opptatt av fosterbarns psykiske vansker, og det har også vist seg at fosterbarn har langt høyere forekomster av ulike psykiske problemer enn barn flest. Dessuten viser blant annet nyere norsk forskning at denne gruppen (Lehmann et al., 2013) har relativt høy forekomst av komorbiditet, eller flere typer problemer på en gang. Det er derfor behov for utredninger som sikrer god nok kunnskap om fosterbarns psykiske helse, ved siden av en rekke andre forhold. Dette behovet blir sterkere i og med at saksgrunnlaget for fosterhjemsplasseringene i liten grad knyttes til egenskaper ved barna. Heller er det egenskaper ved foreldrene og risikofaktorer i barnas og ungdommenes omsorgssituasjon som det tas hensyn til.

Både fosterforeldrene og saksbehandlerne mente at fosterbarna hadde til dels store problemer. Det var i større grad saksbehandlere enn fosterforeldre som mente dette, og de påpekte at dette i større grad gjaldt emosjonelle vansker enn atferdsvansker, sosiale vansker eller lærevansker. Både fosterforeldre og saksbehandlere opplevde til dels store reduksjoner i problembelastning etter at barna hadde vært en tid i fosterhjemmet.

Vi vet at fosterbarn møter store utfordringer når det gjelder å fullføre videregående skole og høyere utdanning. I og med at fosterbarn og utdanning er temaet for et eget delprosjekt, diskuteres ikke dette nærmere i delprosjektet om hvem fosterbarna er.

Det foreligger mye litteratur om utredning av fosterbarn, svært ofte i forbindelse med kartlegging av atferdsvansker, ulike psykiske vansker og skoleproblemer. Utfordringen er imidlertid å finne utredningsmetoder som er håndterlige for barnevernstjenesten samtidig som de er utfyllende nok når det gjelder både problemer og ressurser. Vi undersøkte hvordan 314 fosterbarn var blitt kartlagt i forbindelse med plasseringen, noe som i liten utstrekning har vært gjort tidligere i norsk sammenheng. Flest barn og unge var kartlagt på de områdene barneverntjenesten selv har ansvaret for, som problemer og ressurser i familie, nettverk og fungering i barnehage og skole. Utredninger som krever samarbeid med andre, om fysisk helse, mental helse, spesielle behov osv., var gjennomført i langt mindre grad.

Unge voksne med fosterhjemserfaring har viktig kunnskap om hvordan medvirkning i forbindelse med egen plassering både bør og ikke bør skje. Som man kan forvente, viste intervjuene at ungdoms behov for medvirkning er forskjellig både ungdom imellom og i ulike sammenhenger de forventes å medvirke i. Dette stiller igjen krav om en individuell, relasjonell og dynamisk tilnærming. Tid er en viktig dimensjon ved medvirkning som igjen gir behov for en prosessuell tilnærming. For eksempel bør det tilrettelegges for ung­dommens medvirkning på flere tidspunkter i plasseringsprosessen, herunder at man gir ungdommen, men også saksbehandleren rom for tro og tvil.

Ungdommenes erfaringer med medvirkning ved plassering i fosterhjem varierer. Noen har opplevd høy grad av involvering, andre har opplevd liten grad av involvering. Samtidig er reaksjonene på manglende involvering for­skjellig ungdommene i mellom. Noen føler ikke behov for større grad av involvering, mens andre er frustrert og hadde ønsket mer. Grad av frustrasjon synes igjen å ha sammenheng med hvor tilfredse ungdommene var med plasseringen.

Resultatene fra delprosjektet presenteres og diskuteres mer inngående i tredje, fjerde og femte kapittel.

Å bli og være fosterforeldre

Det har i årtier vært flere barn og unge som trenger fosterhjem, enn det har vært tilgjengelige fosterhjem til dem. Samtidig har det aldri vært så mange barn og unge i fosterhjem som nå, og dermed aldri så mange fosterfamilier. Følgelig er spørsmålet om rekruttering helt sentralt. Her framstår gode nok øko­nomiske betingelser som svært viktig for både fosterforeldre og saksbehandlere. Dette inkluderer pensjon og trygd i tillegg til lønn. Dessuten er det viktig at fosterforeldre får styrket sin kompetanse og får bedre oppfølging i form av støtte og veiledning. I tillegg betoner fosterforeldrene sine behov for stabilitet, forutsigbarhet og det å få «være en familie».

Når barnet eller ungdommen først har flyttet inn, kommer en svært viktig periode i prosessen hele familien går gjennom. Det viste seg å være en klar sammenheng mellom fosterforeldrenes oppfatning av barnet og av sine egne muligheter for å være gode foreldre for ham eller henne. Med andre ord er det nødvendig å bistå fosterforeldrene med å snu en eventuell negativ utvikling om mulig med en gang, i stedet for å vente til frustrasjonene har fått satt seg. Her er det viktig med kompetent og sensitiv støtte til fosterforeldrene. I neste hånd er det viktig at de som gir denne støtten, også har spesiell kompetanse til å gjøre dette.

Fosterforeldre kan være fosterforeldre for ett eller flere barn, med ulike utfordringer og ulike rammebetingelser. Følgelig vil de ha ulike erfaringer med fosterforeldrerollen så vel som med samarbeidet med barneverntjenesten. Fosterforeldre gir selv uttrykk for at det å være fosterforeldre er krevende, utfordrende og givende. Følgelig er det også viktig å undersøke hva slags tiltak som vil være til mest hjelp når fosterforeldre skal mestre denne sammensatte rollen. Igjen ser vi samspillet mellom behovet for gode rammebetingelser og behovet for kvalifisert hjelp til å takle barnets vanskeligheter. God hjelp kan både finnes i samspillet med fagfolk og med andre i samme situasjon, for eksempel gjennom samtalegrupper for fosterforeldre. Fosterforeldrenes behov for bedre lønn, bedre veiledning og flere samtalegrupper med andre fosterforeldre har økt de siste 10–15 årene, noe som igjen kan tyde på et behov for økt profesjonalisering av rollen som fosterforeldre.

Som tidligere nevnt, har andelen forsterkede fosterhjem nesten blitt for­doblet de siste årene, og utgjør nå nærmere halvparten av samtlige fosterhjem. Gjennom spørreundersøkelsen til saksbehandlerne fikk vi gjennomført en nødvendig kartlegging av hva det innebærer at fosterhjem er forsterket. En så bred kartlegging har ikke tidligere vært gjennomført i norsk sammenheng. Det viste seg at det langt hyppigste forsterkningstiltaket var frikjøp av en eller begge fosterforeldre, primært fostermor, som forekom i 90 prosent av de 236 foster­hjemmene i saksbehandlerundersøkelsen som var forsterket. Det nest hyppigste var individuell veiledning, som 60 prosent fikk. Saksbehandlerne vurderte også disse som de mest nyttige tiltakene. Det var imidlertid vanlig med flere forsterkningstiltak i samme hjem, i snitt 2,3 tiltak. Forsterknings­tiltak ble satt inn blant fosterbarn i alle aldre, men var vanligst blant de litt eldre barna.

Saksbehandlerne oppga mange forskjellige årsaker til at forsterknings­tiltak ble satt i verk, og gjerne flere årsaker per sak. De viktigste hensynene var til barnets og ungdommens særlige behov, dernest, på ulike måter, for å forebygge og redusere for stor slitasje på fosterforeldrene. Vi vet ikke om dette reflekterer at fosterbarn har fått mer omfattende problemer, at vi har blitt mer klar over problemene deres, at fosterforeldres rammebetingelser har trengt en omfattende forbedring, eller om i hvilken grad flere forhold virker sammen.

Utviklingen i bruken av forsterkede fosterhjem kan ses om en del av en prosess i retning av at det å være fosterforeldre blir et omsorgsyrke med lignende kjennetegn som andre omsorgsyrker i velferdsstaten. Derfor disku­terer vi også her om det vi ser er starten på en profesjonalisering av foster­foreldrenes virksomhet. Kvinner har høy yrkesdeltakelse i Norge. Dette kan være en faktor som skaper behov for en prosess i retning av etablering av rammebetingelser som gjør at det å være fosterforeldre begynner å ligne på et omsorgsyrke.

Resultatene fra delprosjektet presenteres og diskuteres mer inngående i sjette, sjuende, åttende og niende kapittel.

Sammen for læring

Dette delprosjektet var det eneste utviklingsprosjektet vi fant rom for innenfor rammen av Fosterhjem for barns behov. Her repliserte vi et prosjekt fra Sverige, som hadde vist gode resultater når det gjelder å bedre fosterbarns skoleprestasjoner. Det norske prosjektet omfattet i alt 37 fosterbarn mellom sju og 11 år i Bergen kommune, i et toårig prosjekt.

Det viste seg at barna hadde en statistisk signifikant økning i skårer på den intelligenstesten som var brukt, og en tendens til bedret psykisk helse. Fosterforeldrene, lærerne, PP-rådgiverne og saksbehandlerne mente dessuten at godt over halvparten av barna hadde hatt framgang når det gjaldt skolefaglig mestring, skoletrivsel, trygghet på seg selv og økt kontroll over egne initiativ og egne reaksjoner. Samtidig var det visse forskjeller mellom fosterforeldre og lærere – særlig på den måten at lærerne mente at barnas psykiske vansker hadde avtatt, mens fosterforeldrene ikke mente dette. Fosterforeldrene opplevde også sjeldnere enn lærerne at barnas skoletrivsel hadde økt, og at barna hadde blitt tryggere på seg selv og andre. Det var imidlertid ingen sammenhenger mellom de observerte endringene og barnas kjønn og alder.

Prosjektets resultater indikerer at også samarbeid om å styrke fosterbarns læring gir positive effekter. De indikerer videre at jo mer systematisk arbeidet har vært, jo mer styrket er læring og utvikling. Det vil være vesentlig at frem­tidige innsatser overfor fosterbarn i skolen blir sikret rammer og ressurser som gir rom for et fortløpende, forpliktende og systematisk samarbeid. Videre vil det være vesentlig at arbeidet beskrives, slik at vi kan lære mer om hva vi lykkes godt og mindre godt med Det er her behov for å gjennomføre et større prosjekt med et kontrollgruppe design.

Resultatene fra delprosjektet presenteres og diskuteres mer inngående i tiende kapittel.

Videre utvikling av et nødvendig fosterhjemsløft

Rapporten munner ut i tre forslag om utviklings- og implementerings­prosjekter: 

Et utviklings- og intervensjonsprosjekt for kartlegging og oppfølging av fosterbarna

Undersøkelsen blant saksbehandlerne viser at det ikke forelå enhetlige eller systematiske måter å utrede barna og ungdommene på i forbindelse med plasseringen. Undersøkelsen blant fosterforeldrene viste på sin side at en «for stor» andel mente de fikk for lite informasjon om barnets vansker og om barnets tidligere liv. Vi vil derfor foreslå at det etableres prosjekter med sikte på å prøve ut to alternative utredningsmodeller med et randomisert design. Etter at metoder og fremgangsmåter er prøvet ut, tenker vi oss at de to alternative utredningsmodellene bør omfatte omlag 400 plasseringer i løpet av et år eller 200 nye plasseringer i løpet av et halvår. Det vil uansett si omtrent halvparten av de nye plasseringene i løpet av et år. Den ene utprøvingen bør være av en omfattende modell av den typen som ble beskrevet i fjerde kapittel og som forutsetter omfattende samarbeid med andre instanser, og at den andre bør være en mer begrenset utgave som bygger på viktige kartleggingsinstru­menter som kan håndteres av den ansvarlige saksbehandleren. Det bør vurderes om modellene skulle prøves ut på fosterbarn med ulik alder, eksempelvis en gruppe som er på 12 år og yngre og en gruppe som er 13 år og eldre’. Uansett bør en matchet halvpart få «treatment as usual».

I det mer omfattende utviklingsprosjektet kan det etableres et samarbeid mellom praktikere i ulike tjenester på ulike nivå, om avklarte oppgaver og mål, slik at kunnskap blir tatt i bruk på systematiske måter. Slik kan nye forståelser og kompetanser utvikles i feltet. I det mer begrensede prosjektet kan barne­verntjenesten og fosterforeldrene bruke kartleggingsresultatene til å sam­arbeide om utviklingen av en mer grunnleggende forståelse av hvilke ressurser og mestringsstrategier som bør styrkes, og hvilke risikofaktorer og påkjen­ninger som bør dempes.

Utviklingsprosjekt rettet mot å styrke fosterforeldrenes kompetanse

Vi vil foreslå et utviklingsprosjekt som har to sammenvevede mål. Det ene målet vil være å støtte fosterbarns utvikling, mens det andre vil være å gi så vel fosterforeldre som barneverntjeneste kunnskaper og forståelser både om fosterbarns behov og hvordan et godt samarbeid skal utvikles og opprettholdes.

Vi mener et utviklingsprosjekt vil gi best grunnlag for læring og kunnskap – både for barneverntjenestene og fosterforeldrene – dersom det har et modell­kommune design. Modellforsøk bør ikke omfatte for mange plasseringer, men kommunene som deltar bør hentes fra ulike deler av landet, og omfatte såvel små som store kommuner og så vel små som store barn. Forsøket bør følges tett av en sentral prosjektledelse og av forskere, ut fra forhåndsdefinerte prosedyrer som sikrer et rikt og helhetlig materiale om hvert enkelt fosterhjem og barneverntjeneste som inngår. Sammen med kunnskap som er utviklet på andre måter, bør et modellprosjekt kunne få fram dynamikken i samspillet mellom barn og fosterforeldre, og mellom fosterforeldre og barneverntjeneste, på måter som gir kunnskap om hva som skal til for å sikre barnet reflektert og utviklingsstøttende omsorg.

Et storskala utviklingsprosjekt og intervensjonsforskning om fosterbarn og skolegang; og et prøveprosjekt om et mer begrenset tiltak

De siste fem årene har antallet nye fosterbarn hvert år variert mellom 608 og 863, med en topp i 2010. De siste to årene har antallet vært i underkant av 800. Av disse har antallet barn i barneskolealder variert mellom 20,5 og 26,5 prosent. Følgelig skulle det være overkommelig – og samfunnsøkonomisk svært gunstig – å implementere et prosjekt som «Sammen for læring» på landsbasis. Et storskala prosjekt må planlegges nøye. Før det startes opp bør det forankres, implementeres og kvalitetssikres i småskalaomfang i to til tre kommuner. Slik kan det fremskaffes kunnskap om nødvendige forutsetninger for konsistent gjennomføring og om behov for ekstra ressurser.

Et prosjekt kalt «The Letterbox project» (Dymoke & Griffiths, 2010; Griffiths, 2012), er implementert med gode resultater både i England og Nord-Irland. Prosjektet sender bøker og spill direkte til det enkelte fosterbarn, og aktivitetene rundt bøkene og spillene kan bidra til positive samhandlings­situasjoner mellom fosterforeldre og fosterbarn. Dette kan ha gunstige effekter på mer enn barnas skoleprestasjoner. Men siden ideen ikke er prøvd ut i Norge ennå, vil det her være snakk om et mer begrenset utviklingsprosjekt. Et slikt opplegg er langt mindre kostnadskrevende enn et prosjekt som «Sammen for læring», og kan med fordel prøves ut parallelt. Begge disse forsøkene er nå igangsatt i Danmark.

Til slutt

Å plassere rundt 800 nye barn og unge i fosterhjem hvert år er krevende, og kan ha medført et til tider vel sterkt fokus på rekrutteringsdelen av foster­hjemsarbeidet. Men like viktig er det som skjer når fosterhjemmene er rekrut­tert og barn skal plasseres. Fosterbarnet og hele fosterfamilien skal utvikle en ny familiestruktur sammen og opprettholde den så lenge den trengs. Foster­hjemsplasseringer må sees i et livsløpsperspektiv, slik at man hele tiden tenker framover for fosterbarna. De utviklingsprosjektene vi har foreslått, vil hver for seg bidra til å løfte kvaliteten på fosterhjemsarbeidet. Med andre ord er behovet for et fosterhjemsløft knyttet til behovet for en mer omfattende satsing på kvaliteten på fosterhjemsarbeidet, på grunnlag av robust kunnskap om hva som skal til for å få til vellykte fosterhjemsplasseringer. En viktig del av dette er et løft i form av at fosterforeldrenes rammebetingelser blir gode nok i forhold til dagens måte å være familier på.

For å få til en systematisk satsing, er det etter vårt syn på tide med en offentlig utredning om hvordan fosterhjemstiltaket skal utvikles framover. En slik utredning kan oppsummere status per i dag, stake ut viktige utviklingsveier og komme med anvisninger om hvordan målene for et fosterhjemsløft kan nås.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2013

Antall sider:

262

ISBN:

978-82-7894-490-5 (trykt), 978-82-7894-491-2 (pdf)

ISSN:

0808-5013

Bestilling

Pris:

NOK 290,-

Tilknyttet prosjekt