meny
søk
English

Gateliv

Kartlegging av situasjonen til utenlandske personer som tigger

Forfatter(e): NOVA Rapport 7/14

Last ned gratis

Rapporten bygger på en kartlegging av situasjonen for utenlandske personer som tigger, og er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet. Utenlandske personer som tigger i Norge, er hovedsakelig rumenske statsborgere fra rom og lignende minoriteter. I rapporten ser forskerne nærmere på befolkningens situasjon i Romania og deres situasjon mens de er i Norge. De kommer også med en vurdering av antallet utenlandske personer som tigger her i landet.

Kartleggingen omfatter intervjuer med representanter både fra involverte private og offentlige organisasjoner samt utenlandske personer som tigger. Rapporten utfordrer en del stereotypier og myter både om utenlandske personer som tigger, og om det norske samfunnet.

Rapporten er skrevet av NOVA-forsker Ada I. Engebrigtsen i samarbeid med Johanna Fraenkel ved Stiftelsen Kirkens Bymisjon, Oslo, og Daniel Pop, EDRC, Cluj Romani

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Bakgrunn for oppdraget

Denne kartleggingen av utenlandske personer   som tigger , er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet. Bakgrunnen for oppdraget er den nye migrasjonen av utenlandske personer som tigger i Norge siden 2007 og den pågående offentlige debatten om temaet, der både politikere, offentlig ansatte og privat­personer har deltatt. Spørsmål om menneskehandel [1], organisert krimi­nalitet og forsøpling har dominert debattene. Forslag til tiltak for å håndtere denne opplevde problematiske situasjonen har rangert fra utvisning og tiggerforbud til etablering av humanitære tiltak som billig overnatting, sanitærtilbud og nødsarbeid. Pressen har også involvert seg, og det har blitt publisert en mengde artikler om de elendige leveforholdene for denne befolk­ningen i hjemlandet sammen med reportasjer om deres elendige leveforhold i Norge.

Om oppdraget

Kartleggingen skal undersøke situasjonen til personer som tigger i hjemlandet og i Norge, i hvilken grad og hvordan de benytter seg av eller er involvert i offentlige og private velferdstjenester og tiltak som barnevern, NAV, helseinstitusjoner og politiet, samt tiltak fra frivillige organisasjoner. Kartleggingen skal også være basis for et anslag om antallet utenlandske personer som tigger i Norge.

Oppdraget omfatter fire månedsverk for NOVA-forsker Ada I. Engebrigtsen, to månedsverk for forskningsassistent ved Kirkens Bymisjon i Oslo, Johanna Fraenkel, og to månedsverk for forsker Daniel Pop ved det rumenske instituttet Ethno-Cultural Diversity Centre (EDRC) i Cluj. Kartleggingen er gjennomført mellom oktober 2013 og april 2014.

Om datainnsamlingen

Kartleggingen er basert på nesten 80 intervju og noe feltbesøk med observasjon på gata og i frivillige tiltak. Vi har intervjuet offentlig ansatte i barnevern, NAV, helseinstitusjoner og i politiet om deres erfaring med utenlandske personer som tigger i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Videre har vi intervjuet ansatte i de frivillige organisasjonene og privatpersoner som har engasjert seg for denne gruppen. De fleste av disse intervjuene er gjort over telefon. Videre har vi intervjuet 27 utenlandske personer som tigger på gata, med rumensk tolk.

Om utenlandske personer som tigger

De aller fleste utenlandske personer som tigger i Norge (og de fleste land i Europa), tilhører den befolkningen som tradisjonelt kalles (og ofte kaller seg) țigani i Romania. En stor andel av disse tilhører rombefolkningen, mens andre tilhører andre liknende minoriteter, og noen er etniske rumenere. Denne befolkningen utgjør et sted mellom tre og ti prosent av den rumenske befolk­ningen, og skårer svært langt under gjennomsnittet på alle levekårsindikatorer i forhold til resten av befolkningen.

Denne migrasjonen skiller seg fra mye annen migrasjon ved at den er preget av stadig bevegelse mellom Norge og Romania, at nye grupper rumenere kommer inn når andre reiser ut, og at hver gruppe bare er i Norge en periode for så å komme tilbake etter en viss tid. Den er også preget av en viss bevegelse i Norge; mange grupper tigger over større områder enn der de vanligvis oppholder seg.

Det er først og fremst kvinner som tigger på gata i Norge, og vi har vært opptatt av at de er i en spesielt utsatt posisjon. Gjennom intervjuene har vi imidlertid ikke fått bekreftet denne antakelsen. Ettersom de fleste er middelaldrende og er sammen med en ektemann, sønn eller slektning, kan det se ut til at deres alder og status som mødre og bestemødre tvert imot gir en ekstra beskyttelse. Unge kvinner er nok mer utsatt, og det er sannsynligvis en av grunnene til at relativt få unge kvinner tigger.

I kapittel 5, som omhandler denne befolkningens situasjon i Romania, viser vi bl.a. til en landsomfattende undersøkelse med fokus på tilgang til arbeidsmarkedet fra 2010. Denne viser at de aller fleste rom som i det hele tatt var sysselsatt, var det i den uformelle økonomien, og nær halvparten hadde ingen formelle kvalifikasjoner. Arbeid i jordbruket, i avfallshåndtering, treforedling og bygg/anlegg er utbredt. I den uformelle økonomien søker de å utnytte mulighetene for sesong- eller dagarbeid, ofte ved å involvere hele familien i utrygge og dårlig betalte aktiviteter. Rapporten viser videre til omfattende og systematisk diskriminering og ekskludering av rom på de fleste samfunnsområder.

En rekke strategier og tiltak er satt i gang, i stor grad etter initiativ og krav fra EU-organer, men rapporten fra Romania konkluderer med at en ond sirkel bestående av eksklusjon, marginalisering og deprivasjon fra velferdstjenester fastholder rombefolkningene i fattigdom og gjør dem ekstra sårbare for utnyttelse.

Den flertydige situasjonen til utenlandske personer som tigger i Norge

Det som er mest fremtredende når det gjelder situasjonen til utenlandske personer som tigger, er den materielle nøden de lever under også i Norge. Men også flertydigheten i deres forhold til majoriteten eller majoritetens forhold til dem spiller en stor rolle. Situasjonen deres er preget av de relasjonene de har til majoritetsbefolkningen, og her er flertydigheten slående. En kvinne uttrykte dette presist: For hver gang noen sparker til koppen min, er det en annen som legger i en mynt.

Det største problemet for denne befolkningen i Norge er mangel på steder å overnatte. Når akuttovernattingene er fylt opp, finnes det ingen lovlige steder å sove eller slå leir der man ikke må betale. Etter som det nå også er forbudt å sove i bil i Oslo, oppstår det stadig nye leire som så blir demontert eller oppløst etter en stund, mens nye oppstår andre steder. De som sover ute i byene, blir bedt om å flytte seg mer eller mindre brutalt og må ofte finne nye soveplasser flere ganger i løpet av en natt.

Den andre faktoren som påvirker situasjonen til utenlandske personer som tigger, er en økende privatisering og kontroll av det offentlige rom. Det private vaktselskapet Securitas og enkelte polititjenestemenn kontrollerer ofte hvor de rumenske tiggerne sitter når de tigger, eller oppholder seg når de ikke tigger.

Basert på besøkstallene hos de frivillige organisasjonene, på politiets anslag og på våre vurderinger etter å ha arbeidet i mange år med utenlandske personer som tigger, anslår vi antallet å være mellom 500–1000 i hele Norge til enhver tid. Antallet varierer med årstidene, med de rumenske høytidene og med andre faktorer vi ikke kjenner.

Tiggere eller arbeidssøkende?

De aller fleste vi har intervjuet, fremholder at de først og fremst ønsker å finne arbeid i Norge, men at det er vanskelig når de ikke kan språket eller har nødvendige kvalifikasjoner. De fleste i vårt materiale ser ut til å ha en migra­sjonshistorie der mange har hatt arbeid i Romania under kommunistperioden, men der forskjellige typer lønnsarbeid i Sør-Europa nå er det mest fremtredende. Dette understreker vår påstand om at tigging er en «nødstrategi». Det sannsynliggjør samtidig de fleste tiggernes egne utsagn om at det er arbeid de søker, noe som problematiserer det moralske skillet som ofte anvendes mellom «tiggere» og «arbeidsinnvandrere».

Frivillige organisasjoner og utenlandske personer som tigger

I Norge som i mange land i Europa, er det frivillige organisasjoner som ikke i utgangspunktet ser på utenlandske tiggere som «sin målgruppe», som sørger for et minimum av velferd til fattige ofte hjemløse EØS-borgere, deriblant tilreisende tiggere, og utgjør et substitutt for offentlig velferd (Nacu 2010). Flere peker på at det nå blir flere og flere EØS-borgere fra Sør-Europa som bruker de samme tilbudene, og flere frivillige organisasjoner i Oslo opplever kapasitetsproblemer og sier de ønsker å kunne gjøre en større innsats for den voksende gruppen fattige tilreisende. I 2014 rapporterer disse organisasjonene også om drastiske kutt i bevilgningene fra myndighetene, noe som forsterker kapasitetsproblemene.

Det mest slående ved intervjuene med frivillige organisasjoner som har tiltak for denne gruppen, er at de gir uttrykk for en viss overraskelse over at fordommene deres ikke er blitt bekreftet. Det snakkes varmt om brukerne som hjelpsomme, vennlige og rolige. Disse organisasjonene arbeider vanligvis med rusmisbrukere og personer med psykiske problemer, og sammenligningen slår ut til rumenernes fordel.

Bruk av offentlige tilbud

Av de offentlige instansene vi har undersøkt: barnevern, NAV, helsevesenet og politiet, er det bare politiet som særlig i storbyene er mer eller mindre sterkt involvert i gruppen utenlandske personer som tigger . Barnevernet i Oslo, Bergen og Trondheim, har imidlertid alle hatt noen saker blant annet med omsorgs­overtakelse som resultat. Legevaktene opplever en viss pågang fra denne gruppen, uten at de har registrert henvendelsene etter nasjonalitet, mens Kirkens Bymisjons helsetilbud til papirløse migranter i Oslo tar imot et begrenset antall av utenlandske personer som tigger.

Kriminalitet

Politirapporter viser at en del som kommer hit enten sammen med folk som skal tigge eller under påskudd av å skulle tigge, er kriminelle eller begår vinningskriminalitet i Norge. I hvilken grad og hvordan de som tigger er involvert i dette, er uklart. Det ser imidlertid ut til at det først og fremst er i Oslo, der det er mange i gruppen utenlandske personer som tigger, at kriminalitet oppleves som et stort problem i politiet.

Både i Norge og i Romania er personer og grupper blitt dømt for menneskehandeli forbindelse med tigging.  Vi peker imidlertid på at omfanget er usikkert, og at gråsonene mellom frivillighet og tvang, og mellom utnyttelse og samarbeid, bare er noen av problemene definisjonen av menneskehandel reiser. Dette gjør slike mistanker vanskelige å etterforske og å prøve juridisk. Rapporten fra Romania kan imidlertid tyde på at menneskehandel for tigging er et økende problem, og etterlyser sterkere forskningsfokus på dette forholdet.

Gode samaritaner

Sist, men ikke minst, viser kartleggingen at det er svært mange privatpersoner og grupper over hele landet som engasjerer seg i tiggernes situasjon. Den spontane kontakten mellom personer som tigger og majoriteten, sammen med de private hjelpetiltakene blant engasjerte borgere, utgjør en arena for kontakt og samhandling mellom utenlandske personer som tigger og nordmenn. Dette engasjementet er med på å bedre mange utenlandske tiggeres situasjon i Norge.

[1] Menneskehandel forekommer når en person ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter noen til prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid og tvangstjenester, herunder tigging, krigstjeneste i fremmed land eller fjerning av vedkommendes organer, med det formål å oppnå økonomisk vinning eller andre fordeler. 

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2014

Antall sider:

126

ISBN:

978-82-7894-508-7

ISSN:

0808-5013

Bestilling

Pris:

NOK 150,-