HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Holdninger til ekstremisme

Resultater fra Ung i Oslo 2015

Forfatter(e): NOVA Rapport 4/16

Last ned gratis

Denne rapporten har to målsettinger. For det første skal den gi ny kunnskap om utbredelsen av holdninger til ekstremisme blant ungdom i Oslo i alderen 16–19 år. Dette er holdninger som typisk finnes innenfor dagens høyreytterliggående islamkritiske miljøer og innenfor radikal islam.

Rapporten kartlegger hvor mange som støtter bruk av vold for å oppnå politisk endring i dagens Norge og i Europa, hva slags oppfatninger ungdom har om forholdet mellom islam og vesten som trusler mot hverandres kultur og verdier, hvor mange som støtter syriafarerne og hvor mange som mener det er riktig å gi religionen forrang fremfor loven i en situasjon der det er konflikt mellom norsk lov og religiøse påbud.

Det andre målet er å gi kunnskap om hva som kjennetegner ungdom som går lengst i å støtte slike holdninger, og å se disse spørsmålene i en større samfunnsmessig sammenheng.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Denne rapporten har to målsettinger. For det første skal den gi ny kunnskap om utbredelsen av holdninger til ekstremisme blant ungdom i alderen 16 til 19 år. Dette er holdninger som typisk finnes innenfor dagens høyreradikale, islam­kritiske miljøer og i radikale islamistmiljøer. Rapporten kartlegger hvor mange som støtter bruk av vold for å oppnå politisk endring i Europa og i dagens Norge, hva slags oppfatninger ungdom har om forholdet mellom islam og vesten som trusler for hverandres kultur og verdier, hvor mange som støtter syriafarerne, og hvor mange som mener det er riktig å gi forrang til religionen framfor loven i en situasjon der det er konflikt mellom norsk lov og religiøse påbud. Det andre målet er å få utviklet systematisk kunnskap om hva som kjennetegner de ungdommene som går lengst i å forfekte slike holdninger til ekstremisme.

For å få svar på dette har vi analysert spørreskjemadata fra rundt 8.500 ungdommer i videregående skole som våren 2015 deltok i Ungdata-under­søkelsen Ung i Oslo. Studien omfatter ungdom fra så å si alle Oslos videre­gående skoler, og så mange som 70 prosent av alle hovedstadens ungdommer i alderen 16–19 år deltok i studien. Det kan likevel være grunn til å ta et visst forbehold om representativiteten, fordi lærlinger og ungdom som ikke går på skole, faller utenfor undersøkelsen. Siden analysene i rapporten viser at en del av de som går lengst i å støtte ekstremistiske standpunkter, også har typiske kjennetegn som er forbundet med det å ikke fullføre videregående, kan det være at omfanget av holdninger til ekstremisme ville vært noe høyere dersom studien hadde omfattet samtlige av Oslos ungdommer. Vi mener likevel at studien gir et dekkende bilde av situasjonen som helhet, og at de sammen­hengene som vi har dokumentert, trolig ville endret seg lite dersom alle grupper var like godt representert.

Bruk av vold inngår som et sentralt element i mange ekstremistmiljøer, og det er viktig å presisere at rapportens siktemål ikke har vært å få identifisert eller sirklet inn ungdom som tilhører ekstremistiske miljøer, eller som er villig til å begå alvorlige voldelige handlinger. I rapporten kartlegges holdninger til å bruke vold, uten at det er nærmere spesifisert om det er terrorhandlinger eller mindre alvorlige voldshandlinger det er snakk om. Selv om det å gi uttrykk for ekstreme standpunkter ikke er det samme som faktisk å være villig til å begå illegitim politisk vold, vil likevel noen av de holdningene vi gjennom denne studien har kartlagt, for noen kunne være et første skritt på veien mot å utvikle et handlings­mønster i voldelig ekstremistisk retning. Intensjonen er at rapporten skal gi viktig kunnskap inn mot det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Hovedfunn

Undersøkelsen viser at de holdningene som typisk finnes i dagens ekstremist­miljøer, har begrenset plass blant ungdom generelt. De fleste som har svart på undersøkelsen (66 prosent) tar kategorisk avstand fra vold som virkemiddel for å oppnå politisk oppmerksomhet om viktige saker eller for å oppnå politisk endring i dagens Norge eller i Europa. Et flertall (59 prosent) tar avstand fra de som har dratt til Syria for å kjempe med våpen. Blant de ungdommene som ikke tar kategorisk avstand, er det i underkant av ti prosent som «vet ikke» hva de skal svare, og rundt 25 prosent som gir uttrykk for at dette er noe de kan støtte «i liten eller i noen grad».

Samtidig viser studien at det finnes en del unge som går langt i å støtte opp om de holdningene som denne studien har kartlagt. Blant annet viser undersøkelsen at:

  • Rundt tre prosent mener at det «i stor grad» eller «svært stor grad» kan forsvares å bruke vold for å oppnå politiske endringer her i dagens Norge eller i Europa
  • Om lag seks prosent støtter «i stor grad» eller «svært stor grad» valget til de unge menneskene som har dratt til Syria for å kjempe med våpen
  • 24 prosent er «helt enig» i at det i dag foregår en krig mellom vesten og islam
  • 10 prosent er «helt enig» i at islam generelt truer norsk kultur og verdier
  • 8 prosent er «helt enig» i at vesten generelt truer islamsk kultur og verdier

Det er viktig å understreke at ingen av disse forholdene i seg selv er et direkte tegn på at ungdom støtter ekstremister eller identifiserer seg selv som ytterliggående islamkritikere eller radikale islamister. De kan likevel være viktige, fordi de forteller noe om det «omlandet» av holdninger og standpunkter som en del ekstremistmiljøer kan ha å spille på blant ungdom generelt. Samtidig viser undersøkelsen at det er svært få ungdommer som kombinerer de mest ekstreme standpunktene. Vi har blant annet forsøkt å sirkle inn de som både støtter syriakrigerne og som går langt i å forsvare bruken av vold for å oppnå politiske endringer i dagens Norge/Europa. Analysene viser at disse utgjør rundt 0,2 prosent av alle ungdommene som har svart på de aktuelle spørs­målene. Omtrent det samme omfanget finner vi for de som både støtter slik vold og som går langt i å mene at vesten og islam generelt representerer trusler for hverandre og at de er i krig. Dette er viktige funn, for det er trolig at de mest alvorlige tilfellene av ekstremisme oppstår der hele «pakken» av ekstreme standpunkter kommer til uttrykk samtidig.

I rapporten har vi foretatt detaljerte beskrivelser av hva som kjennetegner de ungdommene som går lengst i å gi sin støtte til holdninger og forestillinger som en ofte finner i de mest ekstreme miljøene. Undersøkelsen viser at det i hovedsak er tre typer av faktorer som synes å være utslagsgivende. For det første understreker analysene at holdninger til ekstremisme bør forstås innenfor rammene av begreper som marginalisering og utenforskap. Mange av de ung­dommene som går lengst i retning av å støtte de mest ekstreme synspunktene, har gjerne dårlige relasjoner til andre ungdommer, de har svak skoleforankring, de ser mer negativt på framtiden, og er mer involvert i vold og kriminalitet.

Undersøkelsen gir derimot bare begrenset støtte til at sosioøkonomisk familiebakgrunn i seg selv er spesielt utslagsgivende. Ungdom med særlig lav sosioøkonomisk bakgrunn, men også de som bor i de fattigste områdene av Oslo, har riktignok større tilbøyelighet til å støtte en del av de holdningene til ekstremisme som er målt i undersøkelsen. Men det viser seg at disse sammen­hengene blir forklart av andre faktorer, som samvarierer med sosioøkonomiske forhold, blant annet religion og innvandrerbakgrunn. Det er heller ikke slik at disse karakteristikkene i særlig grad gjelder for de som står for de mer høyre­ytterliggående islamkritiske standpunktene.

For det andre viser analysene at religion og innvandrerbakgrunn spiller en rolle for utviklingen av holdninger til ekstremisme. Muslimske ungdommer og ungdommer med innvandrerbakgrunn er de som på flere områder går lengst i å støtte de mest ytterliggående standpunktene, mens ikke-religiøse og kristne ungdommer uten innvandrerbakgrunn er de som i størst grad tar avstand. Blant unge med innvandrerbakgrunn er støtten til politisk motivert vold størst blant de guttene som har opplevd krenkelser knyttet til deres religion og/eller innvandrerbakgrunn.

For det tredje finner vi at holdninger til ekstremisme i mange tilfeller faller sammen med et samfunnsengasjement blant ungdom, og i en del tilfeller også i kombinasjon med mistillit til sentrale samfunnsinstitusjoner.

Kjønn har betydning på noen områder, men ikke på alle. Gutter går lengre enn jenter i sin støtte til vold for å oppnå politiske endringer i dagens Norge/Europa, til syriakrigerne og til de mer høyreorienterte islamkritiske standpunktene. Jentene er noe mer positive til de som har dratt til Syria for å hjelpe til på humanitære måter. Gutter og jenter svarer derimot ganske likt når det gjelder tilslutning til forestillinger en ofte finner i radikal islam om for­holdet mellom islam og vesten og på spørsmålet om religionens forrang for loven dersom disse er i konflikt.

En viktig konklusjon fra denne undersøkelsen er at holdninger til ekstre­misme inngår i komplekse samspill der storpolitiske prosesser, mediebilder, personlig biografi, utenforskap, samfunnsengasjement, frykt for det fremmede, opplevde krenkelser, diskriminering og religion sammen spiller en rolle. Vi vil nå utdype hva denne overordnete konklusjonen betyr. Vi vil også kort diskutere hvilke konsekvenser funnene i rapporten kan ha for det forebyggende arbeidet, og gi noen retninger for videre forskning.

Fiendebilder – «krig mellom vesten og islam»

Det funnet som nok overrasket oss forskere mest, er at et betydelig flertall av Oslos ungdommer i alderen 16–19 år mener at det foregår en krig mellom vesten og islam. Dette er et standpunkt som blant annet flere politikere har tatt klar avstand fra. 24 prosent er «helt enig» i at det foregår en krig mellom islam og vesten. I tillegg er 34 prosent «litt enig». I rapporten knytter vi dette til de geopolitiske hendelsene som har utviklet seg i de senere årene, med en eskalerende konflikt mellom vesten eller vestlige allierte på den ene siden og islamorienterte grupperinger på den andre. Særlig de siste 15 årene har det vært en serie krigshandlinger der særlig USA og vesten har vært involvert, og der mange muslimer har vært ofre. Disse verdenshendelsene har fått sine motsvar i en rekke terroraksjoner utført i islams navn. At unge mennesker som har vokst opp i et slikt geopolitisk klima, der disse verdenshendelsene i en stadig strøm har blitt formidlet til dem via mediene, gjennom skoleverket og ellers gjennom det offentlige ordskiftet, oppfatter det som har foregått som en krig i mer generell forstand, er kanskje ikke så overraskende.

Samtidig kan både islamistisk terror og erklæringer fra ekstreme muslimske grupper om at de ønsker «å ta over», gi den ytterliggående høyre­siden tilsvarende ideer om at islam er i krig med vesten, noe som i deres mer konspiratoriske forestillinger om «Eurabia» også stimulerer til en tolkning av dagens strøm av flyktninger som et uttrykk for en slik trussel/krig.

Selv om flertallet av ungdommene i Oslo mener at det foregår en krig mellom islam og vesten, gir ungdommene i undersøkelsen generelt liten støtte til de mest ytterliggående påstandene om at vesten generelt representerer en trussel for islamsk kultur, og at islam generelt truer norsk kultur. Derimot får påstander om at det er de ytterliggående kreftene innen høyreekstreme islam­kritiske miljøer og innen radikal islamisme som representerer trusler mot henholdsvis islamske og norske kultur- og verdisett, større støtte. Rundt halvparten mener at høyreekstreme krefter truer islamsk kultur, og like mange mener at radikale islamister er en trussel for norsk kultur og verdier.

I undersøkelsen har vi identifisert en gruppe på nær ni prosent som går langt i å dele det vi oppfatter som et typisk fiendebilde som høyreekstreme og radikale islamistmiljøer forfekter rundt forholdet mellom islam og vesten. Dette er de ungdommene som både bekrefter og støtter opp under forestil­lingen om at det er krig mellom islam og vesten, og som går langt i å oppfatte vesten og islam som generelle trusler for hverandres kultur og verdier. Selv om disse ungdommene går langt i å støtte disse fiendebildene, er det likevel ikke noen automatikk i at de også støtter ekstremister, eller at de selv er eller vil bli ekstremister. Analysene viser tvert imot at uansett hvor langt ungdommene går i å gi uttrykk for holdninger som kan passe overens med ekstremisters verdens­bilde, er det bare et lite mindretall som i stor grad forsvarer bruk av vold for å oppnå politiske endringer.

Utenforskap og marginalisering

Et viktig fellestrekk ved mange av de ungdommene som går lengst i sin støtte til bruk av vold for å oppnå politiske endringer i dagens Europa og i Norge, er at de på ulike måter lever et liv litt på utkanten av det som er vanlig blant ungdom. Det samme gjelder de ungdommene som støtter syriakrigerne og som går lengst i å støtte forestillinger om at vesten truer islam. Ser vi på den forholdsvis lille gruppen som går lengst i sin støtte til politisk motivert vold i dagens Norge/Europa, altså 2,7 prosent av alle, er dette en gruppe som trives dårligere enn andre ungdommer på skolen, de er oftere i konflikter med lærerne, og de har i gjennomsnitt dårligere skolekarakterer. Samtidig er dette ungdom som er overrepresentert i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, og de er mer pessimistiske med tanke på framtida enn andre ungdommer. Gutter med innvandrerbakgrunn er klart overrepresentert i denne gruppen. Dette viser at holdninger til politisk motivert vold er assosiert med mange av de faktorene som regnes som kjente risikofaktorer for frafall i videregående opplæring og for senere eksklusjon i arbeidsmarkedet.

Undersøkelsen viser at også andre indikatorer på utenforskap kan knyttes til holdninger til bruk av vold for å oppnå politisk endringer. Ungdommene som går lengst i sin voldsstøtte, blir selv oftere utsatt for vold, og det er flere som forteller at de blir holdt utenfor og plaget på ulike måter. En del av disse ungdommene befinner seg i ytterkanten av de ordinære ungdomsmiljøene. Det er flere som gir uttrykk for at de mangler venner, og de rapporterer oftere enn andre at de er involvert i normbrudd og kriminalitet. Blant unge med innvandrerbakgrunn er det særlig gutter som har opplevd krenkelser knyttet til deres religion og/eller innvandrerbakgrunn, som støtter politisk vold for å oppnå endringer i dagens Norge/Europa.

Hvorfor er det slik at støtte til holdninger som peker i retning av ekstre­misme, på mange måter er så sammenvevd med ungdommers følelser og opp­levelser av «utenforskap»? Vi støtter oss her til annen ekstremismeforskning der en skiller mellom det som kan kalles for «ideologisk motivasjon» og «utenom-ideologisk» motivasjon. Mens den første er forbundet med ideologiske overbevisninger, har den siste en forankring i personlige problemer, frustra­sjoner eller i opplevelse av urettferdighet. Trolig er det denne siste formen for motivasjon som vi i Ung i Oslo-undersøkelsen finner tydeligst spor av, der søken etter en identitet, etter sosial prestisje, etter en form for fellesskap som disse unge eventuelt mangler, representerer viktige drivkrefter i orienteringene mot ytterkantene.

Men dårlige framtidsutsikter eller opplevelsen av å være utenfor, å være i konflikt med politiet, lærere eller andre unge eller å være utsatt for vold eller mobbing kan også få ny mening ved å bli satt inn i en mer ideologisk for­klaringsramme. Ikke minst er en slik forklaringsramme «god å tenke med» dersom man opplever ulike former for diskriminering eller krenkelser som sees i sammenheng med gruppa man tilhører, enten det oppleves/skjer som følge av kulturell bakgrunn, etnisitet, hudfarge eller religion. I slike tilfeller dannes gjerne en opplevelse av et mønster og en systematikk som lett lar seg gene­ralisere i tråd med en mer systematisk og ideologisert forståelse.

For unge folk med problemer, som kanskje er knyttet til kriminelle miljøer, og med vanskelige opplevelser bak seg, kan tilslutning til ny ideologi, nyfundamentalistisk religion eller voldelige ekstremistgrupper også bli en måte å «rydde opp» i livet på, få ny identitet og nye, gjerne strenge rettesnorer for hvordan man skal leve.

I det større bildet som dannes av historiske hendelser i nyere tid, er inn­vandring fra en rekke land utenfor Europa et karakteristisk trekk. I rapporten trekker vi fram at mange av innvandrerfamiliene kommer fra områder preget av ustabile politiske forhold, korrupsjon og krig, inkludert områder hvor blant annet muslimske deler av befolkningen blir utsatt for alvorlige overgrep. Mot en slik bakgrunn har det, som nevnt, utviklet seg en opplevelse (og en «fortelling») om at vesten er i krig med islam. Når flere av de unge med inn­vandrerbakgrunn – som inkluderer mange muslimer – også opplever krenkelser og diskriminering under oppveksten i Norge og den følelsen av utenforskap som følger av dette, er det ikke overraskende at ungdom med muslimsk bakgrunn i større grad enn andre tenderer til å støtte vold for å oppnå politiske endringer.

Funnene fra Ung i Oslo viser altså at «utenforskap» kan romme en rekke dimensjoner. Når disse sees i sammenheng med øvrig forskning, ser vi at utenforskap og marginalisering kan forstås som en sannsynlig drivkraft i utvik­lingen av holdninger som – for noen – kan innebære støtte til bruk av ekstre­mistisk vold. Dette er et funn som er viktig å forholde seg til i det forebyggende arbeidet.

Samtidig gjelder ikke dette alle sidene ved ekstremisme som er kartlagt i denne studien. Blant ungdommene som støtter holdninger av mer høyre­ytterliggående islamkritisk karakter, er det vanskeligere å finne noen typiske kjennetegn som skiller denne gruppen fra andre. Det er også svært få i denne gruppen som støtter bruk av vold for å oppnå politiske endringer i Norge/ Europa. En tolkning er at dette har sammenheng med at ungdom som assosierer seg med høyreekstreme holdninger, i mindre grad selv har opplevd stigmatisering og mistenkeliggjøring, og at de i betydelig mindre grad enn unge muslimer, kan vise til områder i andre deler av verden der konkrete krigshandlinger og angrep på deres «inn»-grupper foregår i liknende skala. Det kan også være at opprørtheten over 22. juli-terroristens grusomheter i en nær, norsk kontekst har medvirket til at deler av de høyreorienterte islamkritiske miljøene – også blant unge folk med disse tendensene – eventuelt er blitt særlig/mer tilbakeholdne til bruk av vold.

Religionens betydning – et komplekst samspill

Et annet fellestrekk som kjennetegner mange av de ungdommene som går lengst i sine holdninger til ekstremisme, handler om religion og/eller innvand­ringsbakgrunn. Gjennomgående finner vi at muslimske ungdommer går lenger enn både kristne og ikke-religiøse. I noen tilfeller handler ikke dette nødvendigvis om religionen i seg selv. I analysene av hva som kjennetegner ungdom som støtter vold for å oppnå politisk endring i dagens Europa/Norge, fant vi for eksempel at forhold knyttet til ungdommenes innvandrerbakgrunn var mer avgjørende enn religion i seg selv.

På andre områder har vi derimot funnet en tydeligere sammenheng til religion, både til hvilken religion de tilhører, og til hvor viktig religionen er i ungdommenes dagligliv. Mange av de mest religiøse ungdommene går svært langt i å gi religionen forrang framfor lovverket i de tilfeller der det er en konflikt mellom religionen og loven, og generelt går muslimsk ungdom lenger i dette enn kristne. Det er videre slik at ungdom med muslimsk bakgrunn, men også de som tilhører religioner utenom kristendommen, er de som i størst grad støtter de som har dratt til Syria for å kjempe med våpen. Forestillinger om at vesten truer islam er ikke overraskende betydelig mer utbredt blant ungdom som tilhører islam.

Holdninger assosiert til den ytterliggående høyresiden om at islam truer norsk kultur og verdier, er derimot mest utbredt blant kristne ungdommer og blant dem som ikke tilhører noen religion.

At religion spiller en rolle i formingen av ungdommenes forhold til holdninger i ekstremistisk retning, kan forstås på flere måter. I rapporten knytter vi dette først og fremst til de mange krigene og konfliktene der særlig muslimer har vært ofre, og der det ser ut til å ha manifestert seg en gjensidig forsterkende negativ prosess/spiral: To parter anser seg for å være «i krig», og en intensivering av et angrep fra den ene parten tenderer til å føre til en tilsvarende – symmetrisk – intensivering av et angrep fra den andre. På denne måten øker avstanden mellom partene, og vil i teorien kunne bli større og større, med alvorlige følger.

Med et mer eksplisitt fokus mot dagliglivet til ungdom i Norge, kan disse sammenhengene formidles slik: Når islamistiske terrorister utfører sine aksjoner som et svar på vestlige staters og næringslivs intervensjoner i muslimske områder – og også som protest og motstandsuttrykk i noen av områdene som er styrt av sekulære diktatorer – skaper dette stor frykt både i befolkningene der disse aksjonene skjer, og i øvrige befolkninger (blant både innvandrere og majori­tetsbefolkninger) som på ulike måter har en relasjon til disse områdene. Dette danner grunnlag for negativitet og mistenkeliggjøring av muslimer i de landene hvor de bor eller har migrert til – Norge inkludert – noe som ikke minst kommer til uttrykk i de høyreekstreme og høyrepopulistiske miljøene, men også i større grupper av befolkningen.

Som en reaksjon på dette vil noen unge muslimer kunne bli enda mer insisterende på sin religiøse tilknytning ved blant annet å søke til nyfunda­mentalistiske retninger der Koranens ord tas bokstavelig, og hvor enkelte mindre grupper agiterer for vold, og endog støtte til terroraksjonene som er utført. Dette kan igjen føre til ytterligere radikalisering av statene i form av strengere sikkerhetstiltak, og til ytterligere frykt i den almene befolkningen, som igjen kan øke mistenkeliggjøringen av unge muslimer, o.s.v. i en økende og polariserende spiral; en «ond sirkel» om man vil.

Mot en slik bakgrunn blir det tydelig at unge muslimer er under betydelig press. Verdenshendelsene som utspiller seg på makronivå gir en følelse av overgrep og ydmykelser, og når disse involverer ens egen familie, tilføres for­tvilelsen over disse hendelsene ytterligere kraft. Når man da i tillegg og på dagliglivets arenaer opplever mistenksomhet, diskriminering, krenkelser og almen skepsis i det norske samfunnet, blir byrden enda større. Ung i Oslo viser at 17 prosent av ungdommene med innvandrerbakgrunn «av og til» eller «ofte» er blitt utsatt for krenkelser som de selv setter i sammenheng med deres egen religion og/eller innvandrerbakgrunn. Disse går særlig langt i å støtte bruk av vold for å oppnå endring i dagens Norge/Europa. Dette tyder på at krenkelser, og sinnet vi må anta at dette skaper, kan være en viktig faktor i utviklingen av holdninger til bruk av illegitim politisk vold.

Religionen kan i mange tilfeller gi svar på mer grunnleggende eksistensielle behov rundt meningen med livet. For unge muslimer kan derfor både den politisk-ideologiske dimensjonen og det mer eksistensielle aspektet (som vi i ulike grader finner i alle religioner) virke sammen med de mer ideologisk ladede hendelsene og gi enkelte ungdommer et særlig intenst forhold til sin religion. Når vi i undersøkelsen finner at både unge kristne og unge muslimer – som bekrefter at religionen har stor betydning i dagliglivet – velger å gi religiøse lover/verdier prioritet over verdslige lover, kan et slikt standpunkt særlig speile dette nære og eksistensielle forholdet til troen.

Krigen i Syria

I dette større bildet får krigen i Syria en særskilt betydning. Lidelsene som Assads regime (assosiert med shia-islam) har påført befolkningen både før og under denne krigen, har blitt et sterkt argument for å velge side. Særlig gjelder dette for mange sunnimuslimer – som er den største gruppen muslimer i Norge. Store deler av verdenssamfunnet har også – særlig i krigens begynnelse – uttrykt forståelse for kampen mot Assads diktatur. Men selv om det kan reises store innvendinger mot flere av grupperingene som har deltatt etter hvert som denne krigen har utviklet seg – ikke minst ISIL – er det likevel forståelig at lidelsene til sunnibefolkningen for mange norske muslimer er særlig opprørende. Dermed blir det motiverende for både støtte til unge folk som ønsker å kjempe militært, og til dem som i hovedsak innretter seg på å gi humanitær hjelp.

ISILs tiltrekning blant unge folk gjør dette ytterligere komplisert. I følge Napoleoni, ønsker ISIL å skape en stat som skal være for sunni­muslimer det som Israel er for jødene: en stat i muslimenes hellige land og en mektig religiøs stat som skal beskytte de (rett-) troende hvor de enn er (Napoleoni 2014:xvii). En slik sammenligning er selvsagt ikke uten problemer, men vil ikke bli diskutert nærmere her. Utfra ydmykelsene og nederlagene som muslimer er blitt ofre for i verdensbegivenhetene nevnt over, og den skepsisen, mistenkeliggjøringen og diskrimineringen mange opplever i områdene hvor de lever – inkludert i situasjonen som migrant i europeiske land – kan denne tiltrekningen som ISIL tydeligvis har for unge muslimer, bli forståelig: Islams ære skal gjenopprettes og styrkes, ydmykelsene skal hevnes, og man skal vende tilbake til religionens praksiser slik de hevdes å ha vært på profetens tid, i beste nyfundamentalistiske ånd. De negative fremstillingene av ISIL og de grusomhetene som ISIL tydeligvis selv har spilt på i propagandaøyemed, kan i disse ungdommenes øyne betviles som vestlig propaganda (Vestel 2016).

Vi understreker at vi ikke har grunnlag for å vite noe mer om hvilke grupperinger i Syria de unge muslimene i Ung i Oslo-undersøkelsen støtter – verken når det gjelder dem som har dratt for å kjempe med våpen, eller dem som ønsker å hjelpe med ikke-voldelige midler. At noen av dem støtter ISIL er det ikke grunn til å betvile. Andre fremmedkrigere kan derimot eksempelvis støtte kurdernes motstandskamp mot ISIL i grensetraktene mellom Tyrkia og Syria. Uansett er det heller ikke usannsynlig, som PST (2016) hevder, at krigserfaring og traumer for ungdommer oppvokst i Norge og i Europa, kan gi grunn for betydelig bekymring når deltakerne i syria­konflikten returnerer. Ettersom ISIL er spesielt fiendtlige mot vesten, er det særlig for unge folk som har deltatt på deres side, at bekymringene er størst.

Gutter som er særlig religiøse, i den forstand at religionen betyr mye for dem i hverdagen, er blant dem som har høyest tilbøyelighet til å støtte valget til syriakrigerne. Dette gjelder uansett hvilken religion de tilhører. At dette går på tvers av religiøs tilhørighet kan forstås på bakgrunn av at også personer med annen religiøs tilhørighet enn islam – inkludert kristne, hinduer, sikher, buddhister etc. – vil kunne sympatisere med kampen mot Assads regime.

Blant jentene ser vi et noe forskjellig mønster. De med muslimsk bak­grunn har langt større tilbøyelighet til å støtte valget til syriakrigerne enn kristne og dem som ikke tilhører noen religion. Bortsett fra dette har familie­bakgrunn liten betydning, og det blir bare små variasjoner mellom bo-områder med ulik sosioøkonomisk status.

Når det gjelder ungdom som støtter de som har dratt til Syria for å drive humanitært arbeid, er det flest jenter som støtter opp. Dette kan sees som uttrykk for et samsvar med mer tradisjonelle kjønnsroller der jenter er omsorgs­givere.

Samfunnsengasjement og mistillit til samfunnsinstitusjonene

Et tredje hovedområde som synes å være sentralt for ungdommer med mer støttende holdninger til bruk av vold for å oppnå politiske endringer i dagens Norge/Europa, handler om samfunnsengasjement og om mistillit til sentrale institusjoner i samfunnet. Ungdom som går lengst i å støtte slik vold, er generelt mer samfunnsengasjerte enn andre ungdommer og har større deltakelse i poli­tiske aktiviteter. De bruker også nettet mer aktivt som en kanal for politiske ytringer. At disse ungdommene oftere enn andre også forteller om at de snakker med foreldrene sine om samfunnsspørsmål, kan tyde på at mange av de unge vokser opp i hjem der politikk er et tema som ofte diskuteres. Sett i sammen­heng, bunner et slikt politisk engasjement trolig i en viss mistillit til samfunnet generelt og til de sentrale samfunnsinstitusjonene (politi, myndigheter, poli­tikere m.m.). Her vil også nettet kunne spille en viktig rolle som en kanal for alternative nyheter, og som en motvekt til norske mediers fremstillinger.

Når vi samtidig vet at mange av de ungdommene som går lengst i å støtte holdninger til ekstremisme, også kan karakteriseres ved et visst utenforskap, kan et slikt samfunnsengasjement kanskje virke noe overraskende. For unge folk med disse karakteristikkene er vanligvis ikke dem man tenker på som politisk interesserte i mer generell forstand.

Flere forklaringer på denne kombinasjonen av utenforskap og samfunns­engasjement er mulige. En tolkning er at opplevelsen av utenforskap kan gi en følelse av å bli avvist av samfunnet, og at samfunnsengasjementet blir et resultat av dette. En annen mulighet, som særlig har aktualitet for unge muslimer, kan være at verdenshendelsenes ydmykelser, kanskje med opplevd tap av familie­medlemmer eller venner, medfører en kritisk holdning til vesten, og at de unges utenforskap kan være uttrykk for de unge muslimenes avvisning av det norske samfunnet. Dette vil også kunne forklare mistilliten til samfunnsinstitu­sjonene. En tredje tolkning kan være at kombinasjonen av utenforskap og samfunnsengasjement er uttrykk for en mer ureflektert sammenblanding av de to øvrige motivasjonsprofilene der en problemfylt livsstil med involvering i kriminalitet og opplevelse av utestengelse gjør det lettere å bli fascinert av ytterliggående holdninger og en viss «coolhet» som de ekstremistiske miljøene også vet å spille på. Denne fascinasjonen kan også gjelde de mulighetene for et fellesskap rundt en felles fiende som en slik motstandsidentitet ofte tilbyr. En fjerde mulighet er en motivasjonsprofil som ikke har en slik utenforskap-dimensjon, og hvor det i hovedsak er politiske vurderinger – eventuelt i kombi­nasjon med religion – som spiller hovedrollen.

For unge muslimer som er kritiske til vesten, vil norske myndigheters delaktighet særlig i USA-ledede allianser uansett gi god grunn til å ha mistillit til samfunnsinstitusjonene. En slik tendens til mistillit vil vi også kunne finne hos unge muslimkritiske innvandringsmotstandere som vil kritisere stat og myndigheter for å føre en politikk som åpner samfunnet opp for muslimer og innvandrere som «truer norsk kultur og verdier». Dette understreker betyd­ningen av store politiske spørsmål, både i utenrikspolitikken, og også i spørsmål som angår politikken som føres innenfor landets grenser, for forståelsen av ytterliggående politiske ståsteder.

Begge standpunktene som er skissert over – både blant høyreytterlig­gående islamkritikere og blant unge muslimer som har mistillit til vesten og til samfunnsinstitusjonene – speiler utvilsomt et samfunnsengasjement som mange vil omtale som «radikalt». Samfunnsengasjement anses vanligvis som en positiv egenskap hos unge mennesker og som en forutsetning for et vel­fungerende demokrati. Unge folk i ulike tidsepoker – fra norske deltakere i den spanske borgerkrigen (1936–1939), til 1960- og 1970-tallets motkulturer og Vietnam-krigsmotstandere, til det tidlige 1980-tallets punkere som prote­sterte mot politikken til Ronald Reagan og Margaret Thatcher – var også radikale. De søkte ofte mot ytterpunktene og inntok politiske standpunkter som «gikk til røttene». I en vestlig kontekst har radikale holdninger lenge vært noe man nærmest forventer av unge folk. Det er derfor viktig å ikke i utgangs­punktet erklære dette som et problem, og heller ikke stemple «radikalisering» som noe som nødvendigvis medfører aksept for eller utøvelse av vold.

Et grunnleggende premiss her er, som tidligere nevnt, å skille mellom holdninger og handlinger. Det er gode grunner til å minne om at 1970-tallets marxist-leninister støttet hva de omtalte som «væpna kamp» for å oppnå de samfunnsendringene de så som viktige, uten at dette var holdninger som ble realisert i handling. Hvorvidt dette heller ikke skjer i dagens nye politiske landskap er vanskelig å spå om. Det er imidlertid ingen automatikk i at støtte til vold som middel for å skape oppmerksomhet rundt en sak eller for å oppnå politisk endring, direkte impliserer villighet til faktisk å utføre slike handlinger.

Konsekvenser for forebygging

Dersom vi skulle bruke disse analysene som rettesnor for forebyggende arbeid – og da først og fremst i skolen – kan vi ta utgangspunkt i kontinuumet i mulige motivasjonsprofiler vi her har sett konturene av. I den ene enden finner vi klassiske problemer knyttet til utenforskap og marginalisering, som i utgangs­punktet må omtales som utenom-ideologiske drivere. I den andre enden finner vi ideologisk-politiske motivasjoner, til tider forankret til religion, og som retter seg mot sosial urettferdighet, globale spørsmål, diskriminering, utsatthet for politisk vold m.m. Dette blir i større grad til et moralsk og emosjonelt ladet ide-system – en lære – om maktforholdene i samfunnet. Konsekvensene for det forebyggende arbeidet blir dermed å legge opp til å møte begge disse dimensjonene mer frontalt for å arbeide fram de-polariserende dialoger og refleksjoner rundt innholdet, slik det fremstår for elevene selv.

Å motvirke de ikke-ideologiserte manifestasjonene av sosialt utenforskap kan ta mange former. Dette kan omfatte alt fra psykologisk hjelp til hjelp til å finne et fellesskap, til å bekjempe mobbing og sosial utestengelse, til å komme ut av kriminalitet, til å oppnå en eller annen form for positiv mestring som man kan «vokse på», hjelp med eksistensielle kriser, problemer i familien, og liknende. Her vil sentrale voksenpersoner – lærere eller andre – som har den tilstrekkelige tilliten hos unge mennesker, eller jevnaldrende som oppfatter problemene i situasjonen, kunne ha en viktig rolle å spille som «noen å snakke med». Å inngå i slike prosesser kan selvsagt også være svært utfordrende for en lærer dersom mistilliten, eventuell fiendtlighet og problemene blant disse elevene er for omfattende og kompliserte. Noen lærere vil kanskje også vegre seg for å gå inn i slike prosesser, se dem som noe som snarere skal være en jobb for sosial­arbeidere, og hevde at dette ikke kan være skolens oppgave. Likevel er denne dimensjonen ikke til å komme utenom, om man vil bekjempe disse opp­levelsenes motiverende kraft.

Å motvirke de mer ideologiserte holdningene og synspunktene som berører større og mer kompliserte politiske spørsmål, vil kreve andre former for inter­vensjon og dialog, og ikke minst kompetanse fra lærernes side. Her vil åpne diskusjoner om hva vi har omtalt som verdenshendelser, knyttet til ulike konfliktområder som unge muslimer er opptatt av, kunne være et viktig og nødvendig redskap for å oppnå dialog. I mange tilfeller vil dette bety å ta opp svært så kontroversielle politiske spørsmål. Men dersom man virkelig vil benytte skolen som en potensielt sett viktig og egnet arena for å skape dialog, motvirke polarisering og bekjempe ekstremistiske holdninger og sympatier blant elevene – uten at man dermed skal forutsette at de impliserte partene blant elever og lærere nødvendigvis skal komme til enighet – tror vi dette vil kunne spille en viktig rolle.

Her må man være villige til å ta opp problematiske sider ved både norsk utenrikspolitikk og de alliansepartnerne denne fører med seg. I tillegg kommer temaer som berører norsk innenrikspolitikk og mer generelle strukturer i det norske samfunnet, herunder holdninger som omfatter rasisme, diskriminering og fremstillinger av ulike grupper og enkeltpersoner i de offentlige mediene og på nettet. Dette kan tas opp, analyseres og diskuteres frontalt og eksplisitt med elevene, gjerne med utgangspunkt i deres egne erfaringer.

Blant de høyreytterliggående islamkritikerne er det derimot mindre fokus mot hendelser på makronivå, selv om de kan oppleve et fellesskap med andre europeiske land som de hevder blir truet og er under angrep av islam. I tillegg til terroraksjonene og muslimske ekstremisters erklæringer om å ville «ta over» i landene de har sett seg ut, er blant annet problematiske sider ved særlig funda­mentalistisk islam – i form av straffemetoder, holdninger til alternative seksuali­teter, kjønnsrelasjoner med mer – sentrale kritikkpunkter. Dette fordrer villig­het til å opparbeide nødvendig kunnskap om teologiske, kulturelle og politiske spørsmål blant skolens lærere og i læremidlene, som de som opplever dette som en trussel, kan inviteres til å diskutere. Om de høyreytterliggående og de ekstreme islamkritikerne representerer hva mange vil kalle fremmedfrykt, så er det ingen gode argumenter for å ikke ta denne frykten alvorlig.

Men det krever en vilje til å ta opp kritikkpunktene fra begge sider mer frontalt, for på denne måten å arbeide mot tendensene til polarisering. En overordnet rettesnor for disse anbefalingene handler derfor om å være villig til å konfrontere og til å ta opp de spørsmålene som de unge selv ser som viktige. Dernest vil slike dialoger ideelt sett kunne være en øvelse i å motvirke tendensen til grove generaliseringer, noe som må betraktes som kjernen i alle former for rasisme og umenneskeliggjøring av «de andre».

Videre forskning

Helt til slutt vil vi understreke at dette forskningsprosjektet kan sees som et «første spadetak» for å forstå hvordan ungdom orienterer seg i et politisk landskap der høyreytterligående islamkritikk og radikal islam etter hvert har fått en betydelig plass i det offentlige ordskiftet og som en arena for bekymring. Selv om Oslo er et spesielt interessant sted å studere ungdommers holdninger til ekstremisme, vil det være viktig å få mer kunnskap om situasjonen andre steder i landet.

Rapporten viser at 2,7 prosent av ungdommene i Oslo går langt i å forsvare bruk av vold for å oppnå politiske endringer i samfunnet. Likevel vet vi lite om hva slags typer av vold ungdom har hatt i tankene når de har svart på spørre­skjemaet. Som nevnt kan dette omfatte alt fra aktiv motstand eller steinkasting mot politiet i for eksempel en demonstrasjon, til svært alvorlige terrorhand­linger. Vi vet heller ikke noe om hva slags mål volden som ungdommen har hatt i tankene eventuelt er rettet mot, eller hvilke personer eller grupperinger som de tenker står bak voldshandlingene. Dette er viktige spørsmål å få mer kunnskap om, og det vil derfor i tida framover være behov for studier som kartlegger hva slags holdninger ungdom har til ulike typer av voldshandlinger. Det vil også være behov for kvalitative studier for å få mer dybdekunnskap om hvilke moti­vasjoner, opplevelser og omstendigheter som ligger bak hos de ungdommene som støtter ekstremistisk vold.

Etter vår vurdering trengs også mer kunnskap om hvilken rolle familie og eventuelle generasjonskonflikter spiller i dette bildet. Når vi i studien finner at ungdommenes innvandrerbakgrunn har betydning, hva betyr det? Reflekterer det at mange av innvandrerne i Norge kommer fra land med mye politisk uro, krig og undertrykkelse? I et forebyggingsperspektiv vil det særlig være behov for flere studier som går inn og analyser hvilken rolle sivilsamfunnet, skolen og øvrige samfunnsinstitusjoner kan spille som aktive dialogpartner, agenter for integrering og for å motvirke polarisering.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2016

Antall sider:

155

ISBN:

978-82-7894-580-3

ISSN:

0808-5013

Publikasjonstype:

Rapport

Bestilling

Pris:

NOK 170,-