meny
søk
English

Familierettede tjenester i et flerkulturelt samfunn

Erfaringer fra familievernet og andre hjelpeinstanser

Forfatter(e): NOVA Rapport 5/17

Last ned gratis

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Den gir innsikt i ulike hjelpetilbud for par og familier med innvandrerbakgrunn når de har familierelaterte utfordringer: Hvilke problemer kommer de med, og hva slags tilbud får de? Disse spørsmålene er belyst gjennom kvalitative intervjuer med representanter for to kommunale psykososiale team, tre frivillige organisasjoner og fem trossamfunn. Familievernets erfaringer og utfordringer er også undersøkt gjennom gruppe- og individuelle intervjuer med terapeuter fra tre familievernkontor.

Studien viser at det finnes flere tilbud og en bedre utviklet faglig diskurs når det gjelder foreldreveiledning for etniske minoriteter, mens tilbudet til par er mer begrenset og mindre utviklet som faglig diskursivt felt.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Bakgrunnen for forskningsprosjektet var et ønske fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om å styrke kunnskapsgrunnlaget for familie­rettede tjenester for innvandrerbefolkningen, både i og utenfor familievernet. Prosjektet skulle gi innsikt i hvilke hjelpetilbud som finnes for par, familier og enkeltpersoner med innvandrerbakgrunn når de har familierelaterte vansker, konflikter eller kriser: Hvilke problemer kommer de med, og hva slags tilbud får de? Familievernets erfaringer og utfordringer skulle også undersøkes, med sikte på å styrke familievernet som likeverdig offentlig tjeneste

Studien bygger på et todelt datamateriale. Det er gjort kvalitative inter­vjuer med 1) representanter for to kommunale psykososiale team, tre frivillige organisasjoner og fem trossamfunn (kristne og islamske) som driver familie­rettede tjenester overfor ulike grupper med innvandrerbakgrunn, og med 2) terapeuter ved tre familievernkontor. Familievernets terapeuter er primært intervjuet i gruppe, der fokus var på det frivillige terapeutiske tilbudet, mens øvrige informanter er intervjuet enkeltvis eller i par. Som familievernet er de kommunale teamene rettet mot hele befolkningen, mens de øvrige hjelpe­instansene har brukere med øst-europeisk, baltisk, asiatisk og afrikansk bak­grunn. Instansene utenfor familievernet anvender et stort spenn av arbeids­metoder, som råd og veiledning, sjelesorg, konfliktløsning, praktisk bistand, nettverksarbeid, gruppe- og kursvirksomhet. Fire instanser jobber primært med foreldre/barn-saker, og to bistår primært i saker om parrelasjoner, mens fire gjør begge deler. Flere av instansene driver ICDP-kurs (foreldreveiled­ningsprogrammet International Child Development Program).

Oppfatningen av at personer og familier med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i familievernet, deles av mange informanter. De peker på flere mulige forklaringer, som at disse gruppene ikke kjenner til at familie­vernet finnes, har misforstått hva tilbudet er, eller ikke ønsker tjenesten. Det kan handle om en generell manglende tillit til offentlige instanser, og kanskje har mistilliten til barnevernet «smittet over» på familievernet. En sentral påstand er at mange kun forbinder familievernet med mekling, og derfor ser på tjenesten som «skilsmissekontor». Dette er erfaringer som trekkes fram av ulike familierettede tjenester på tvers av innvandrernes religiøse og nasjonale bakgrunn. Det er avgjørende å undersøke disse forklaringenes gyldighet ved å innhente data direkte fra personer med innvandrerbakgrunn.

Denne undersøkelsen kan ikke gi sikkert svar på om personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i familievernet, og hva dette i så fall skyldes. Studien peker imidlertid på at rekrutteringen til familievernets terapeutiske tilbud antakelig er generelt skjev med hensyn til klientenes sosio-økonomiske bakgrunn.

Datainnsamlingen tyder på at det finnes flere instanser i offentlig og frivillig sektor som jobber med foreldre og barn, enn det er tilbud til par – både når det gjelder majoritets- og minoritetsfamilier. Videre framgår det at trossamfunn og religiøse ledere er tydelig til stede i parrådgivningen, både i majoritets- og minoritetsbefolkningen.

Et av de mest påfallende funnene er at de ulike instansene langt på vei snakker det samme språket når det handler om barn og foreldreveiledning. Dette gjelder både kommunale team, trossamfunn og frivillige organisa­sjoner samt familievernet. Alle vektlegger å hjelpe foreldrene med å verd­sette egne ressurser og reflektere seg fram til egne løsninger. «Å ta det beste fra begge kulturer» er et vanlig perspektiv. Særlig kommer dette fram i det som kalles ICDP-diskursen.

På den andre side rapporterer familieterapeutene i familievernet at pararbeidet kan oppleves særlig utfordrende når det gjelder familier med innvandrerbakgrunn. Det kan være vanskelig å få parene i tale i terapeutisk forstand, og en del klienter blir borte etter kort tid. De mente det var lettere å jobbe med hele familien og med foreldreveiledning. Informanter utenfor familievernet hevdet på sin side at voksne er tilbakeholdne med å søke hjelp på egne vegne, at de venter lenge med å ta tak i egne parkonflikter, at det er lettere å komme med et barn som sliter.

Det går altså på ulike måter et skille mellom foreldreutfordringer på den ene siden og samlivsproblematikk på den andre når det gjelder tjenester som er særskilt rettet mot eller tilpasset til innvandrer- og minoritetsbefolkningen. Innen foreldreveiledning finnes det flere tilbud og en mer velutviklet og utbredt diskurs (forståelses- og talemåte). Tilbudet til par er derimot mer begrenset og mindre utviklet som faglig diskursivt felt. Studien argumenterer for at familievernet i særlig grad bør arbeide med å tilpasse sitt parterapitilbud til en mangfoldig befolkning og jobbe aktivt for å informere om dette overfor par med innvandrerbakgrunn.

Studien viser at familievernterapeuter kan kjenne seg i villrede i møte med klienter med bakgrunn fra andre familie- og kjønnslogikker enn den som dominerer i Norge. Flere peker på at tjenesten ikke er tilstrekkelig tilpasset mangfoldet i befolkningen. På den andre siden rapporterer de om et stort trykk på tjenesten, om å jobbe med mange, nye oppgaver og grupper, samtidig som «produksjonskravet» i kjernevirksomheten er høyt. Desto viktigere er det å stille spørsmålstegn ved den oppfatningen som kan synes å prege tjenesten, på linje med andre offentlige instanser: At klienter eller brukere med annen etnisk bakgrunn enn norsk representerer en spesiell brukergruppe som kommer i tillegg til «vanlig drift». Det er grunn til å etterlyse en sterkere bevissthet rundt hva likeverdige offentlige tjenester innebærer for familievernet, at det er noe som skal gjennomsyre tjenesten som sådan, ikke ivaretas av enkeltmedarbeidere eller ad hoc prosjekter.

Undersøkelsen viser at frivillige organisasjoner driver et omfattende familierettet arbeid overfor brukere med innvandrerbakgrunn, og at det kan være vel så høy flerkulturell kompetanse i disse miljøene som i det offentlige familievernet. Dette gjelder også for enkelte lavterskeltiltak i kommunal sektor. Når det gjelder de frivillige organisasjonenes rolle, peker studien på at tilskuddsordninger kan supplere og støtte opp om mangfoldet i statens familiestøttende tiltak. For øvrig tas det til orde for å gjennomgå tilskudds­ordningene med sikte på bedre tilpasning til mangfoldet av familieordninger og -logikker. Ordningene bør også gjøres bedre kjent i minoritetsmiljøer.

Videre identifiseres en viss forskjell mellom trossamfunnene. De to moskeene har satt i gang familiearbeid med basis i metoder som er utviklet i en majoritetskontekst: konfliktrådsmodellen og ICDP. Særlig de to katolske menighetene virker mindre orientert mot storsamfunnets institusjoner. De tre kristne prestene er også mer uforbeholdne når de gir uttrykk for verdier som de vet er kontroversielle i en norsk sammenheng. Rapporten viser til at islamske trossamfunn antakelig har et større behov enn de kristne for å legitimere virksomheten på familieområdet fordi de i større grad må forholde seg til forestillinger om at deres religion er kvinneundertrykkende og pro­blematisk på andre måter.

For øvrig viser studien at minoritetsfamilier ofte kan ha sammensatte problemer som krever løsninger på tvers av hjelpeapparatets tradisjonelle arbeidsdeling. Familiekonflikter kan henge sammen med utlendingsrettslige, sosio-økonomiske og andre problemer. Dette er krevende saker, og det er avgjørende at den enkelte instans ikke stykker opp problemene og sender vedkommende videre i systemet på egenhånd. Fleksibilitet, tilpasning og brukerorientering er viktige stikkord. Ved å hjelpe på en mer tilpasset måte, bidrar både kommunale og frivillige hjelpeinstanser til mer sammen­hengende hjelpekjeder.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

102

ISBN:

978-82-7894-619-0

ISSN:

0808-5013

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 130,-