HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Sammen om en aktiv hverdag

Hverdagsrehabilitering i Eigersund og Karmøy kommune – erfaringer og refleksjoner fra et forskningssamarbeid

Forfatter(e): NOVA Rapport 17/17

Last ned gratis

For å møte utfordringer som forventes å følge med et aldrende samfunn, satser mange norske kommuner på hverdagsrehabilitering– en form for rehabilitering som skal bidra til at mennesker som har opplevd et funksjonsfall, gjenvinner funksjon slik at de kan fortsette et meningsfullt liv i eget hjem og nærmiljø. I prosjektet «Sammen om en aktiv hverdag» har vi fulgt to kommuner over tre år for å lære mer om deres veivalg og utfordringer.

Et hovedfunn fra studien er at satsingen har ført til at personalet er blitt mer oppmerksomme på eldres egne ressurser og muligheter. Samtidig peker vi på faren for at arbeidsformen lukkes inne i et kropps- og mestringsfokus som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar den enkeltes psykososiale behov i hverdagen.    

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

For å møte utfordringer som forventes å følge med et aldrende samfunn, satser mange norske kommuner på hverdagsrehabilitering  ­ ­– en form for rehabilitering som har til hensikt å bidra til at mennesker som har opplevd et funksjonsfall,, gjenvinner funksjon slik at de kan fortsette et meningsfullt liv i eget hjem og nærmiljø.I prosjektet «Sammen om en aktiv hverdag» har vi fulgt to kommuner – Eigersund og Karmøy – over en treårs periode for å lære mer om deres omstillingsprosesser. Undersøkelsen har vært basert på følgeforsk­ning der forskerne, i tillegg til å undersøke kommunenes ulike veivalg (kapittel 3), også har deltatt som diskusjonspartnere i deler av omstillingsprosessene (kapittel 4,5 og 6).

Til tross for at det er bred enighet omkring de generelle prinsippene for hverdagsrehabilitering, dreier det seg om et løst konsept som kan oversettes til praksis på forskjellige måter. Hvordan iverksettingen formes, er dels avhengig av  lokale kontekstuelle forhold som økonomi, politiske styringssignaler og organisering av tjenesteapparatet. Omstillingen i våre to kommuner bar preg av de ulike rammebetingelsene som rådet på det tidspunktet iverksettingen startet opp. Eigersund kommune hadde i utgangspunktet en klassisk desentra­lisert organisasjonsform der ansvar for behovsvurderinger og tildeling av tjenester lå på samme nivå. Kommunen hadde ved oppstart relativt høyt ressursforbruk i sine helse- og omsorgstjenester og ønsket å investere i hver­dagsrehabilitering i håp om at det skulle redusere etterspørselen etter andre hjemmebaserte tjenester. Kommunen valgte å etablere et selvstendig tverr­faglig team for hverdagsrehabilitering («HVR-teamet») som skulle fungere som en spydspiss i en omstilling der hele helse- og omsorgstjenesten skulle gjøres mer proaktiv og forebyggende. HVR-teamet hadde det formelle ansvaret for å tildele tjenesten, men fikk drahjelp av fagfolk fra andre tjenester som skulle «fange opp» og henvise kandidater de mente hadde potensial for å gjenvinne eller bedre sin funksjonsevne. Diskusjoner omkring hvem som var egnet for hverdagsrehabilitering, involverte dermed personal fra ulike fagfelt og tjenester: rehabilitering, hjemmesykepleie, psykiatri og sosial omsorg (dagsenter).

Karmøy kommune hadde en delt forvaltningsstruktur (bestiller–utfører) der ansvaret for å tildele tjenester var atskilt fra driften og lagt til en sentral bestillerenhet. På det tidspunktet da hverdagsrehabilitering ble iverksatt, var helse- og omsorgstjenestene inne i en innsparingsprosess som baserte seg på å forbeholde ressurser til «de som trenger det mest». Kostra-tall hadde vist at ressurser i for stor grad var blitt tildelt mennesker med moderate hjelpebehov. At det ble besluttet å iverksette hverdagsrehabilitering, berørte ikke denne innsparingsstrategien. Hverdagsrehabilitering skulle, i likhet med andre tjenester, forbeholdes personer som etter loven hadde behov for nødvendig helsehjelp. Omstillingen til hverdagsrehabilitering skulle først og fremst dreie seg om å endre arbeidsformen og tankesettet i hjemmetjenesten på driftsnivå. Dermed var det nærliggende å velge en integrert modell. Kommunen valgte å «forsterke» hjemmetjenesten med en fysio- og en ergoterapeut som skulle bistå og veilede ansatte i arbeidet. En viktig begrunnelse for den integrerte modellen var at tjenesten samtidig ville fungere som inspirasjonskilde for en kulturell endringsprosess der hjemmetjenesten i sin alminnelighet skulle baseres på et mestringsperspektiv.

At hverdagsrehabilitering ble iverksatt så forskjellig i de to kommunene, fikk betydning for hvor mange mennesker som fikk tilbud om tjenesten. Eigersund, som la til grunn at hverdagsrehabilitering skulle fungere forebyg­gende, fikk logisk nok flere kandidater enn Karmøy som holdt fast i en restrik­tiv tildelingspraksis. At Eigersund kommune involverte så mange fag­folk i arbeidet med å henvise kandidater, medførte også at de fikk bred erfaring med ulike kategorier av pasienter, herunder personer som primært hadde psyko­sosiale helseplager. I tråd med det som synes å være vanlig i norske kommuner (Langeland m.fl. 2016), ble hverdagsrehabilitering i Karmøy kommune først og fremst et tilbud for mennesker med somatiske helseutfordringer.

Dialogen mellom forskere og praktikere har dreid seg omkring tre ulike utfordringer  

1. Om å finne egnede kartleggings- og måleverktøy

Hvordan kan slike arbeidsverktøy bidra til at rehabiliteringen fungerer etter hensikten? Og hvordan er det mulig å måle hvorvidt rehabiliteringen er vel­lykket når det varierer fra person til person hva det er viktig å lykkes med? HVR-teamet i Eigersund så det som overordnet viktig å finne fram til arbeidsredskapet som kunne mobilisere brukeren til å samarbeide om hva som var mål og mening med rehabiliteringen. Både tidligere forskning og deres egne erfaringer tilsa at sjansene for å lykkes beror påom brukeren samarbeider om å finne fram til hverdagslige aktiviteter som det er lystbetont og meningsfylt å mestre.

Hverdagsteamet drøftet og prøvde ut en rekke etablerte, relevante red­skaper og fant ingen som i tilstrekkelig grad åpnet opp for brukernes egne fortellinger. Basert på egne erfaringer og «huskelister» og elementer hentet fra ulike anerkjente redskaper lyktes de med å utvikle et kartleggingsverktøy som alle fagfolkene i teamet opplevde som strukturerende og samtidig inviterende til en naturlig samtale med brukeren, og som tok utgangspunkt i brukernes versjon av virkeligheten. Imidlertid opplevde de det som vanskelig å utvikle gode metoder for å måle om brukerne oppnådde det som var viktig for dem. Mange eldre strevde mye med å tallfeste sine erfaringer. Selv om målingene noen ganger kunne stimulere til dialog og samtale, opplevede personalet også det motsatte – at anmodninger om å sette score på egne aktiviteter fungerte avstandsskapende og undergravde brukerdialogen.

2. Om å endre arbeidsform i hjemmetjenesten

Begge kommunene hadde ambisjoner om å etablere tankesettet bak hverdags­rehabilitering som en grunnholdning i den ordinære hjemmetjenesten. Men hvordan ser dette ut fra personalets ståsted? Hvilke utfordringer og hvilke utviklingspotensialer ser de?

For pleierne i hjemmetjenesten handlet den nye arbeidsformen om å være mer spørrende og granskende i møtet med nye pasienter. Målet var å avdekke hvilke ressurser og muligheter pasienten kunne mobilisere for å bli mer selv­stendig i hverdagen. Faglig påfyll fra terapeuter samt revitalisering av egen sykepleiefaglig kunnskap hadde gjort dem bedre i stand til å understøtte pasienters selvhjulpenhet. De fikk også mer bruk for sine personlige sosiale ferdigheter i arbeidet med å motivere pasienter til å ta i bruk egne krefter. Men arbeidsformen stilte dem også overfor nye etiske utfordring: De skulle ikke bare unngå å overta oppgaver og gi «passiviserende» hjelp; de skulle også unn­gå å presse pasienten til å ta i bruk krefter de ikke hadde. Den etiske balanse­gangen ble vanskelig under tidspress. For å spare tid blir det lett til at de «overtok» oppgaver og «gjorde for» eller at de unnlot å gi nærvær, trygghet og opp­muntring som potensielt kunne ha virket «igangsettende». Erfaringer fra egen arbeidshverdag fikk dem til å problematisere uttrykket: «jobbe med hendene på ryggen». Overfor mange skrøpelige eldre kjentes det mer fruktbart «å gjøre sammen med» – utfordre forsiktig samtidig som en avlaster og trygger.

Å jobbe hverdagsrehabiliterende var enklest overfor pasienter som hadde somatiske helseplager og som ønsket seg tilbake til en aktiv hverdag de hadde før funksjonsfallet. Overfor personer som var passivisert som følge av isolasjon og ensomhet, ble arbeidsformen vanskeligere, dels fordi psykososiale problemer regnes for å ligge utenfor hjemmetjenestens ansvarsområde.

3. Om å spille på lag med frivillige og næringsdrivende

Måletom at eldre med nedsatt funksjon skal kunne holde fast i sine tilvante hverdagsrutiner så lenge som mulig, er et mål som overskrider kommunenes ansvarsområde. Begge kommunene hadde tatt initiativer til å synliggjøre og understøtte verdien av frivillig innsats. Spørsmålet om hvordan samarbeid på tvers av sektorer kan styrkes, ble diskutert med kommunalt ansatte, frivillige og lokale næringsdrivende – alle med erfaring knyttet til det å gjøre en ekstra innsats for eldre. Det var bred enighet om at det å «sette bort» forhåndsdefinerte oppgaver til frivillige kan være vanskelig å realisere. Om en skal ha frivil­lighetens engasjement, må en akseptere dens ustabilitet og begrensninger. Potensialet for å få til et fruktbart samarbeid er størst dersom lokale aktører inviteres inn på egne premisser til å bidra med egen skaperkraft og engasjement.

At kommunen lykkes med å etablere et samarbeid med frivillige som ønsker å gjøre noe for andre, er en viktig forutsetning, men ikke tilstrekkelig for å bidra til en mer sosial hverdag for eldre. En må også ta i betraktning de eldres eget perspektiv på tiltaket. Erfaring fra informantene var at flere eldre i målgruppen har vansker med å identifisere seg med sosiale tiltak som er rettet mot eldre med bestemte behov. Det kunne lett oppfattes som en form for medlidenhetshjelp. Om hensikten er å bidra til at eldre bevarer sin identitet som selvhjulpne individer, vil det være et poeng for kommuner å understøtte tiltak som i størst mulig grad tar form som et almenrettet service- og kulturtilbud.

Basert på praksisnære erfaringer og refleksjoner har vi tegnet et bilde av hverdagsrehabilitering som idé som har gitt ny energi inn i omsorgstjenestene gjennom å mobilisere flere faglige ressurser og gjennom å stimulere personalet til å være mer årvåkne overfor de særegne forutsetninger eldre har for å klare seg i eget hjem og nærmiljø. På samme tid er det viktig å være oppmerksom på at det dreier seg om en fleksibel idé som kan gi opphav til ulike typer praksis. Vi ser en fare for at konseptet lukkes inne i en fysisk-somatisk orien­tering der betydningen av at psykososiale behov blir overskygget. Dette kan skje dersom rehabiliteringsprosesser i for stor grad styres og vurderes i lys av det som er lett målbart. Og det kan skje dersom omsorgsarbeidet fortsetter å være strikt oppgavedefinert og avgrenset.

Det største potensialet (og den største utfordringen) for videre utvikling av hverdagsrehabilitering ligger i å utnytte og utvikle personalets kompetanse til å bygge relasjoner og spore opp psykososiale behov. Ikke for at de skal imøtekomme behovene, men snarere for å kunne bistå ved å finne fram til relevante tilbud i lokalsamfunnet. Perso­nalets kunnskaper om brukernes hverdagsliv bør utnyttes og legges til grunn i kommunens arbeid med å understøtte initiativer fra frivillige og lokale næringsdrivende. Gitt at mange kommuner ser seg nødt til å reduserer eget tilbud av praktiske og sosiale tjenester, har det oppstått et potensial for bedre deres pasienters hverdag gjennom å samarbeid med lokale servicebedrifter – enten direkte eller indirekte gjennom frivillige.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

150

ISBN:

Trykt utgave: 978-82-7894-645-9 / elektronisk utgave: 978-82-7894-646-6

ISSN:

0808-5013 (trykt) / 1893-9503 (online)

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 180,-