meny
søk
English

Samvær, samarbeid og støtte

Familiens mulighet for å hjelpe unge voksne etter plassering utenfor hjemmet

Forfatter(e): NOVA Rapport 2/17

Last ned gratis

Prosjektet «Unge voksne – familietilknytning etter plassering i barnevernet» ble initiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for å utvikle kunnskap om hvordan familien kan være en støtte for unge voksne som forlater barnevernets omsorg, uavhengig av om de flytter hjem til sine foreldre eller ikke. Vi vet at disse unge mennene og kvinnene er i forhøyet risiko for en del livsproblemer, og at de trenger støtte for å mestre overgangen til voksenlivet. Da er det vel verdt å undersøke nærmere hva familien og nettverket kan bidra med. Rapporten konkluderer med at familien, inklusive søsken og andre, ofte kan bidra med viktig praktisk og følelsesmessig støtte, selv om det kan være vanskelig å bidra med støtte til skolegang eller økonomisk støtte. Skal disse ressursene utnyttes, må familiens framtidige rolle være en del av planleggingen i løpet av tiden under omsorg.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Bakgrunn

Hovedmålsettingen med prosjektet «Unge voksne – familietilknytning etter plas­sering i barnevernet» var å framskaffe kunnskap som kan føre til at flere barn som har vært i barnevernstiltak, skal klare seg bedre som voksne. Målgruppen omfattet omsorgsplasseringer, men ikke atferdsplasseringer. Det har dessuten vært en mål­setting for prosjektet å gi kunnskap som kan danne et grunnlag for faglige anbe­falinger og bidra til økt fokus på familiearbeid for barn som er plassert i barne­verntiltak. Prosjektet ble avgrenset til å gjelde barn og unge som blir tilbakeført da de var mellom 14 og 18 år, eller som forlater barnevernets omsorg etter fylte 18 år.

I Norge blir få unge tilbakeført til hjemmet mellom i 14–18-årsalderen sammenliknet med land som Danmark og England, uansett hvor gamle de er første gangen de plasseres. Det er langt mer vanlig å flytte for seg selv, eventuelt å bli boende i fosterhjemmet, etter fylte 18 år. Derfor bør også den mulige rolle fami­lien kan ha i disse unge voksnes liv, ses uavhengig av hvor de bor. Dessuten er det viktig å se utover foreldrenes mulige bidrag, og heller se etter muligheter i familien og nettverket. En del av forskningen viser for eksempel at unge selv opp­lever søsken som viktige. I tillegg kan det være uutnyttede ressurser i den øvrige familien og nettverket.

Metode

Prosjektet benyttet seg av flere metodiske tilnærmingsmåter. Vi gjennomførte en litteraturgjennomgang for å få med oppdatert kunnskap på området så vel som empiriske studier av norske forhold. Én datakilde var omsorgsplaner, som barne­verntjenesten er forpliktet til å utforme. I alt ble 57 omsorgsplaner fra 12 kommu­ner analysert med sikte på å undersøke organiseringen av samvær mellom unge under omsorg og deres foreldre eller andre nærstående personer. Samvær er en viktig faktor som påvirker sannsynligheten for tilbakeføring, ved siden av at sam­vær er viktig for å beholde kontinuitet i barns liv når de bor andre steder enn i familien.

Videre ble det gjennomført fem fokusgruppeintervjuer med barnevern­ansatte, ledere av fylkesnemnder og foreldre. Målsettingen med disse var å få supplerende data om samvær og samarbeid mellom foreldre, barneverntjeneste og fosterforeldre. Dessuten ønsket vi mer informasjon om foreldrenes opplevelse av støtte – eller mangel på sådan – fra barnevernet. Samvær, samarbeid og støtte er til sammen faktorer som vil innvirke på om foreldre fortsetter å spille en rolle i sine barns liv etter en plassering, og hva som gjør dette vanskelig.

Avslutningsvis innhentet prosjektet data fra Statistisk sentralbyrå om til­bakeføringer av unge mellom 14 og 18 år i perioden 2011–2014.

Resultater

Litteraturoversikten handlet om hvilke behov unge voksne med barneverns­erfaring eller andre utfordringer ofte har i forhold til vanlige, normative krav til overgangen til voksenlivet. Disse dreier seg blant annet om utdanning, arbeid og det å kunne ha egen bolig. Konklusjonen er her at ettersom foreldre til barn under omsorg ofte selv sliter med dårlig økonomi, manglende tilknytning til arbeidslivet og en vanskelig bosituasjon, er det ikke rimelig å forvente at de kan hjelpe egne barn med dette. Derimot opplever svært mange unge voksne som forlater barne­vernets omsorg, at de trenger både praktisk og emosjonell støtte til mange ting, og her kan vi sannsynligvis regne med at mange foreldre og andre i slekt og nettverk kan være til reell hjelp.

Det er barnets foreldre som har rett til samvær i løpet av en plassering utenfor hjemmet. Analysene av omsorgsplaner og fokusgruppeintervjuer viser at det ikke er vanlig med veldig hyppige samværsordninger. Det var relativt sjelden å finne hyppigere samvær enn månedlige, for eksempel. Forskningen som foreligger, sier imidlertid ikke noe om hvor hyppig eller omfattende samvær må være for at behovet for kontinuitet skal ivaretas. I tillegg kom det fram i en del av intervjuene at samvær kunne oppleves som vanskelige, særlig for foreldre. Det er viktig å arbeide systematisk med at samværene som finner sted, blir av god kvalitet og positive for barnet så vel som foreldrene. Jo eldre barna blir, jo mer vil de også styre samværene selv. Det blir påpekt at samværsretten følger foreldreansvaret. Det betyr at andre som barnet kan ha en god relasjon til, som søsken, besteforeldre og andre, ikke kan kreve samvær, men er avhengige av å samarbeide med foreldrene.

Foreldrene er også viktige samarbeidspartnere mens en plassering varer. I tillegg til samarbeid om samvær er det snakk om andre viktige beslutninger i barnas liv som følger av foreldreansvaret. Når samarbeidet gikk bra, opplevde både foreldre og barnevernsansatte at foreldrene hadde betydning i barnas liv. De ba om og fikk informasjon, de kunne bli invitert med på møter, og det var en positiv holdning mellom foreldre, fosterforeldre og barnevern. Samtidig fikk vi også innsikt i konflikter og mistillit, som kan være vanskelig å løse. Noen foreldre er grunnleggende uenige i at barna deres er plassert et annet sted, eller de kan føle seg tilsidesatt av fosterforeldrene. Barneverntjenesten kan oppleve samarbeidet som vanskelig og utfordrende. Samtidig vil et godt samarbeid i løpet av plasseringen øke sannsynligheten for at samarbeidet etterpå også blir bra.

Etter loven skal barneverntjenesten tilby foreldrene hjelp og støtte etter en omsorgsovertakelse, eller man kan bistå foreldrene med å finne hjelp andre steder. Blant annet engelsk forskning påpeker at foreldre alt for sjelden får hjelp med de problemene som i sin tid lå til grunn for en omsorgsovertakelse. Og selv om målet ikke er tilbakeføring, har det likevel selvstendig, positiv verdi at foreldrene får en bedre livssituasjon. Vi vil dessuten anta at dette kan bidra til at unge voksne og deres foreldre kan få en mer positiv relasjon etter endt omsorg.

Konklusjon

Det er viktig å ha et livsløpsperspektiv på arbeidet med barn og unge i barne­vernet, og tenke framover mot voksen alder helt fra første omsorgsovertakelse. Vi vet at unge voksne trenger mye støtte i overgangen til voksenlivet, og vi vet at ettervernstiltak gir positive resultater. Dermed vil det å få til bedre ordninger rundt samvær, samarbeid og støtte i løpet av en plassering være viktig der dette er mulig, og dette arbeidet må ses i sammenheng med planlegging og oppfølging underveis. Dessuten er det vesentlig å ha en inkluderende holdning til familien, ikke bare foreldrene, og andre i nettverket som kan være til hjelp. I tillegg kommer betyd­ningen av et godt samarbeid med ulike tjenester som barnevernet, NAV, psykisk helse osv.

En rød tråd gjennom litteraturgjennomgangen var betydningen av relasjoner for de unge voksne. I rapportens to siste kapitler diskuterer vi ulike tilnærmings­måter som kan ivareta relasjonelle tilnærminger til hjelp og støtte. Vi foreslår også noen områder for systematisk kunnskapsutvikling.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

131

ISBN:

978-82-7894-611-4

ISSN:

0808-5013

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 150,-