meny
søk
English

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep

En evaluering av sentrenes arbeid og rammevilkår

Forfatter(e): NOVA Rapport 16/17

Last ned gratis

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep er et av de sentrale hjelpetiltakene for utsatte for incest og seksuelle overgrep i Norge og er et supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Sentrene er lavterskeltilbud som ikke krever henvisning for å ta kontakt. Tilbudet er gratis.

NOVA har gjennomført en evaluering av arbeidet ved sentrene på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Prosjektet har vært knyttet til NOVAs forskningsprogram om vold i nære relasjoner.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

På oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) har NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus gjennomført en evaluering av arbeidet ved sentrene mot incest og seksuelle overgrep, inkludert sentrenes rammebetin­gelser. Prosjektet har vært knyttet til NOVAs forskningsprogram om vold i nære relasjoner.

Sentrene er et av de sentrale hjelpetiltakene for utsatte for incest og seksuelle overgrep i Norge og er et supplement til det offentlige hjelpeappa­ratet. Sentrene er lavterskeltilbud som ikke krever henvisning fra det offentlige hjelpeapparatet for å ta kontakt. Tilbudet er gratis. I tillegg til utsatte er pårør­ende en viktig målgruppe. Sentrene gir tilbud om enesamtaler og gruppesam­taler, og de fleste har også sosiale aktiviteter. Sentrene skal ikke gi behandling, men drives etter prinsippet «hjelp til selvhjelp». Undervisning og informa­sjonsarbeid er en del av sentrenes virksomhet.

Oppdraget fra Bufdir omfatter en beskrivelse av sentrene og en vurdering av tilbudet de gir slik dette har utviklet seg siden sentrene ble evaluert av Nordlandsforskning i 2009 (Gjertsen og Eide, 2009). Oppdragsgiver har også bedt om en vurdering av om tilskuddsordningen bidrar til formålet med sent­rene. Vi ser dette som et uttrykk for at myndighetene legger til grunn at sent­rene er og skal fortsette å være et viktig tilbud i tiltakslandskapet knyttet til vold og overgrep. Evalueringen støtter også opp om dette.

Det første senteret ble etablert i 1986. I 2017 finnes det 23 sentre. To av dem er innrettet mot særlige målgrupper, henholdsvis voldtatte (DIXI) og menn (Senter for seksuelt misbrukte menn, SSMM). I 2016 hadde sentrene om lag 2500 brukere. Majoriteten av brukerne er kvinner. Sentrene gir primært tilbud til voksne over 18 år, men kan også gi tilbud til unge ned til 15–16 år. Om sentrene skal gi samtaletilbud til barn er et av spørsmålene som belyses i evalueringen.

Sentrene er finansiert av offentlige myndigheter gjennom et spleiselag der midler sentrene selv skaffer utløser et større statlig tilskudd: 20 prosent av driftsutgiftene dekkes av midler sentrene henter inn, 80 prosent dekkes av staten. Sentrene er i hovedsak stiftelser med egne styrer eller de drives av flere kommuner i samarbeid. Statlige myndigheter legger føringer for sentrene gjennom et rundskriv (10/2017). Her presiseres krav til sentrene, blant annet når det gjelder samtaletilbud, åpningstider, tilrettelegging og tilgjengelighet.

Evalueringen bygger på et omfattende empirisk grunnlag. Vi har benyttet statistikken fra Bufdir som er basert på sentrenes årlige rapportering om bruk av tilskuddsmidler. Rapporteringen omfatter blant annet antall brukere og beskrivelse av tilbudet i sentrene. Vi har også samlet inn kvalitative data spesifikt for denne studien, som utgjør kjernematerialet. Dette materialet består av intervjuer med ledere, ansatte og brukere ved sentrene. I tillegg har vi gjennomført en spørreskjemaundersøkelse blant brukerne av sentrene.

Funn og konklusjoner

En hovedkonklusjon i evalueringen er at sentrene bør bestå som egne tiltak og som et supplement til de ordinære offentlige hjelpetiltakene. Den hjelpen de utsatte får i sentrene gis ikke andre steder, og brukerne verdsetter at det finnes et eget sted for de som er utsatt for incest og seksuelle overgrep. For mange er bare det å ta kontakt med et senter betydningsfullt for å komme videre etter det som har skjedd. Øvrige vurderinger og anbefalinger har denne hovedkonklu­sjonen som premiss. Vi ser følgende utviklingstrekk siden forrige evaluering i 2009:

Fremdeles usikker finansiering: I 2017, som tidligere, rapporterer sentrene om usikkerhet rundt finansieringen. Dette til tross for at antall sentre i landet som helhet, og antall kommuner som bidrar, er stabilt eller økende. Modellen med et statstilskudd som beregnes på grunnlag av den finansieringen sentrene skaffer selv, betyr at mange sentre bruker mye tid på å skaffe til dels små bidrag fra kommuner i regionen.

Uendret dimensjonering: Det er store forskjeller i sentrenes dimensjonering, fra et par årsverk ved de minste sentrene til godt over ti ved de største. Til­skuddsordningen legger til rette for at det skal være noe lettere for små enn for store sentre å vokse, hvis det er nødvendig for å kunne oppfylle kravene til tilbudet. Sentrene har imidlertid vokst lite siden forrige evaluering og veksten ved de små har ikke vært større enn ved de store. Dette betyr at skjevheter i tilgjengelighet og kvalitet i tilbudet som følger av ulik dimensjonering fortsatt består.

Ytterligere profesjonalisering: Sentrene er ytterligere profesjonalisert siden 2009. I 2017 har 78 prosent av de ansatte utdanning på høgskole- og universi­tetsnivå, og bare noen få sentre formidlet at egen erfaring med incest eller seksuelle overgrep regnes som en viktig kvalifikasjon for å få jobb ved sent­rene. Sentrene kan med andre ord ikke forstås som brukerorganisasjoner. De er tverrfaglige hjelpetiltak med høyt kvalifisert personale.

Mer samarbeid med hjelpeapparatet. Sentrenes samarbeid med det lokale hjelpeapparatet varierer, slik det gjorde i 2009. Mange sentre formidlet at de har opplevd økt anerkjennelse fra lokalt hjelpeapparat, og noen sentre er selv­sagte deltakere i faglige fora og andre fagrelevante sammenhenger lokalt og regionalt. Samlet peker dette mot en lignende utvikling som vi har sett på krisesenterfeltet, hvor sentrene gradvis er blitt en integrert del av det lokale tiltakslandskapet.

Mer vekt på samtaletilbud enn sosiale tilbud.Enesamtaler og gruppesamtaler er kjernen i sentrenes tilbud. De aller fleste har også sosiale dagtilbud og aktivi­teter for brukere. Vi ser en dreining i tilbudet siden forrige evaluering, med mer vekt på samtaler enn på de sosiale tilbudene. Sosiale tilbud er i ferd med å begrenses ved flere sentre.

Selvhjelpsbegrep i endring. Innholdet i hjelp til selvhjelp er redefinert fra å være knyttet til likemannsarbeid, til å bli forstått som et verktøy i en profe­sjonell bruker–hjelper-relasjon. Vi ser også en dreining hvor sentrene i stadig større grad vektlegger at de skal bidra til positiv endring hos brukerne. Traumeperspektiver har blitt en viktig ramme for det faglige arbeidet mange steder, og flere tar i bruk enkle verktøy for sammen med brukeren å vurdere om tilbudet hjelper. Tilbud som ikke er faglig begrunnet får mindre plass. Vi tolker denne dreiningen som et ytterligere uttrykk for at sentrene er profesjo­nalisert og ønsker anerkjennelse fra det lokale hjelpeapparatet.

Fremdeles fornøyde brukere.Som i den forrige evalueringen, er brukerne svært fornøyde med tilbudet i sentrene. At det finnes et eget sted for utsatte for incest og seksuelle overgrep er viktig for dem. Brukerne verdsetter videre at sentrene skiller seg fra det ordinære hjelpetilbudet, særlig psykiatrien. I sentrene settes det ikke diagnoser og mange brukere framhevet at sentrene ser dem som hele mennesker. Brukerne formidler at sentrene har en egen atmos­fære preget av mye omsorg og spisskompetanse på overgrep.  

To måter å bruke senteret på.Vi ser at det utkrystalliserer seg to ulike måter brukerne tar i bruk sentrene på: enten fast og omfattende bruk, eller mer kortvarig og selektiv bruk. Den første bruksmåten innebærer at senteret er et viktig sted for sosial omgang og tilhørighet. Det er primært voksne kvinner som står utenfor det ordinære arbeidslivet og som har til dels store utfordringer i livet som bruker sentrene på denne måten. Den andre bruksmåten innebærer å utelukkende benytte samtaletilbudet ved senteret. Det er særlig yngre kvinner, men også menn og pårørende, som bruker senteret på denne måten. Disse brukerne er vanligvis i jobb eller under utdanning og har et sosialt liv utenfor senteret.

En snevrere forståelse av målgruppen.Sentrene er i utgangspunktet lav­terskel­tilbud for alle, men denne åpenheten er under press. Vi ser konturene av en utvikling mot en mer avgrenset målgruppe, nemlig brukere som ønsker å jobbe med bearbeiding og utvikling og som tar mye ansvar selv. Brukere som faller utenfor denne gruppen er de som ikke kommer videre og der senteret «bare» blir et sted å være og ikke et sted for utvikling. Brukere som faller utenfor er ofte de som har størst belastninger og dermed størst behov for hjelp. Å inklu­dere dem i målgruppen betyr samtidig at tilbudet kan oppleves som mindre relevant for andre, og «friskere» brukere.

Mer utadrettet virksomhet.Sentrenes utadrettede virksomhet har økt betydelig siden forrige evaluering. En drivkraft i denne utviklingen er at skoler etterspør eksterne aktører som kan tilby undervisning om seksuelle overgrep. Sentrene har i mange regioner blitt en kjent aktør som tilbyr undervisning som treffer ulike målgrupper godt. Den økende etterspørselen etter undervisning oppleves som utfordrende for en del av sentrene fordi rundskrivet fra Bufdir slår fast at undervisning skal utgjøre en mindre del av sentrenes virksomhet, samtidig som dette er en aktivitet det er stor etterspørsel etter.

Fremdeles uensartet profilering. 13 av 23 sentre bruker i dag betegnelsen SMISO-senter (Senter mot incest og seksuelle overgrep). Samtidig har sent­rene fremdeles i hovedsak ulike logoer og ulik utforming av nettsider.

Uklar rolle for den døgnåpne landsdekkende telefonen for incest- og seksuelt misbrukte. Telefontilbudet fungerer i dag i hovedsak på samme måte som i 2009. Det er drevet av Incestsenteret i Vestfold og delvis finansiert gjennom et eget tilskudd fra Bufdir. Telefonens rolle for sentrene nasjonalt er uklar.

Anbefalinger

Med utgangspunkt i utviklingstrekkene vi har beskrevet, er dette våre viktigste anbefalinger til myndighetene:

Vi anbefaler at myndighetene utreder om finansieringsmodellen bør endres og om full statlig finansiering kan bidra til å sikre et mer likeverdig tilbud i hele landet. Dette er i tråd med politiske føringer. Myndighetene bør uansett defi­nere en minimumsbemanning i samarbeid med sentrene. Hensikten med en slik norm er å sikre kvalitet i arbeidet med brukere og tilstrekkelig utadrettet arbeid.

Vi anbefaler at myndighetene støtter opp under etableringen av «satellitter», det vil si tilbud om samtaler noen dager i måneden i andre deler av et senters hjemfylke eller region. Flere sentre har i dag etablert slike utekontor. De bidrar til å øke sentrenes tilgjengelighet betraktelig der hvor reiseavstandene er store, samtidig som forankringen i et større senter sikrer faglig kvalitet. Ekstra støtte til drift og reisekostnader vil gjøre det mulig å etablere flere slike tilbud og styrke de eksisterende. 

Vi anbefaler at myndighetene vurderer om rundskrivet skal stille krav om relevante sosiale tiltak, og om at disse bør være sosialfaglig innrettet. En del sentre går i dag bort fra å ha sosiale tilbud. Det betyr at et viktig tilbud for den brukergruppen som har størst behov for hjelp vil falle bort. De vil stå uten et tilbud som de opplever er meningsfylt i en vanskelig livssituasjon. En eventuell presisering av krav til sosiale tilbud bør ta hensyn til at dette kan være mindre aktuelt på noen sentre, for eksempel i grisgrendte strøk.

Vi anbefaler også at myndighetene tilrettelegger for sosialfaglig utviklings­arbeid, blant annet med tanke på å klargjøre hva et lavterskeltilbud for utsatte for incest og seksuelle overgrep skal være.Dette kan gjøres gjennom RVTS-ene, som allerede har et ansvar for faglig oppfølging av sentrene. Myndig­hetene bør vurdere om det skal lages en veileder til sentrene om arbeidet med sosiale tiltak. I et slikt prosjekt bør sentrene selv være involvert, særlig de sentrene som i dag driver et godt arbeid med sosiale aktiviteter og dagtilbud.

Vi anbefaler at tilskuddsordningen fortsatt skal omfatte alle tilbudene, slik som i dag. Dette gjelder også de spesialiserte tilbudene rettet mot menn og voldtatte som ligger i Oslo. Disse sentrene har en viktig funksjon ved å sette overgrep mot menn og voldtekt på dagsorden, i tillegg til å gi tilbud til spesielle bruker­grupper. Vi anbefaler ikke at det etableres spesialiserte tilbud ellers i landet.

Vi ser få argumenter for en generell anbefaling om kombinerte krise- og incestsentre. Vi anbefaler samtidig at de kombinerte sentrene som finnes i dag består. Felles tilbud legger begrensninger på hva som kan tilbys incest- og overgrepsutsatte av sosiale aktiviteter og dagtilbud. Myndighetene kan vurdere om rundskrivet skal presisere at tilbudet for incest- og overgrepsutsatte ved kombinerte sentre, skal oppfylle alle kravene som stilles til de øvrige sentrene, inkludert et eventuelt krav om å ha sosiale dagtilbud.

Vår anbefaling er at rundskrivet gjør et skille mellom tilbud til barn på og utenfor senteret og presiserer at undervisning og annen utadrettet virksomhet kan omfatte barn under 16 år, mens samtale- og gruppetilbud skal omfatte personer fra 16 år. Dette er i tråd med aldersgrensen for at barn kan motta hjelp uten foreldresamtykke i ordinær helselovgivning.En begrunnelse er at kjernetanken ved sentrenes tilbud – supplement, lavterskel og selvhjelp – ikke gir et godt grunnlag for et tilbud til barn. Det er problematisk at tiltak som ikke fører journal eller har annen form for dokumentasjon, skal ha samtaletilbud til barn. Det er også en rekke andre tilbud som er i ferd med å bygge ut et tilbud til denne målgruppen. f.eks. barnehusene, og at det er fornuftig med en tydelig arbeidsdeling i feltet. Vi anbefaler likevel at sentrenes indirekte tilbud til barn, for eksempel samtaler med pårørende til utsatte barn, kompetanseoverføring til andre deler av hjelpeapparatet, samt undervisning til barn og unge, opprett­holdes.

Vår anbefaling er at sentrene fremdeles skal ha undervisning som en del av sin aktivitet, men at dette også i framtiden skal utgjøre mindre del av virksom­heten.Sentrenes tilbud om undervisning, særlig i grunnskolen, er i økende grad etterspurt. Undervisningen sentrene tilbyr ser ut til å treffe barn og unge som målgrupper godt og er et viktig bidrag til forebygging av og kunnskap om seksuelle overgrep. Ledere ved en del sentre har ønsket seg en presisering av hva «mindre del» betyr. Vår vurdering er at omfanget av undervisningen ikke bør defineres spesifikt i rundskrivet, men at myndighetene kan presisere at sentrene i hovedsak ikke skal ha rene undervisningsstillinger.

Myndighetene må klargjøre hva slags funksjon en døgnåpen telefon for incest- og seksuelt misbrukte skal ha – for utsatte og for sentrene nasjonalt. Med bak­grunn i den pågående utredningen om en landsdekkende telefon for volds- og overgrepsutsatte, bør man også vurdere om denne grup­pen har behov for et eget døgnåpent telefontilbud.Dersom myndighetene ønsker at telefontilbudet fortsatt skal være et hjelpetiltak for utsatte og pårørende og gi støttesamtaler, er dagens bemanning og organisering ikke god nok.

Vi ber myndighetene vurdere om felles navn og profilering på nett kan bidra til å øke sentrenes synlighet og dermed tilgjengelighet. Det er fremdeles stor variasjon mellom sentrene navn og profilering, selv om de formelt sett skal representere den samme typen tilbud over hele landet.

Vi anbefaler at Bufdir definerer hva som skal inngå i rollen som fagdirektorat overfor sentrene og hvordan de kan bidra til faglig utvikling.Bufdir har en todelt rolle overfor sentrene. De forvalter tilskuddsordningen og styrer gjen­nom rundskrivet tilhørende denne. De er også et fagdirektorat som skal følge utviklingen i sentrene og bidra til at de holder høy kvalitet i arbeidet. Eksempler på tiltak for å bidra til faglig utvikling er å utarbeide veiledere og etablere faglige fora. De kan også støtte forskning på sentrenes rolle i et endret tiltakslandskap og overfor en endret brukergruppe, og slik øke kunnskaps­grunnlaget for utviklingsarbeid knyttet til sentrene.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

140

ISBN:

978-82-7894-643-5 (trykt utgave) / 978-82-7894-644-2 ((elektronisk utgave)

ISSN:

0808-5013 (trykt) / 1893-9503 (online)

Publikasjonstype:

NOVA Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 170,-

Tilknyttet prosjekt