meny
søk
English

Vern av risikoutsatte voksne

Kommunenes varslingssystemer for avdekking av vold og overgrep

Forfatter(e): NOVA Rapport 1/17

Last ned gratis

Eldre, psykisk syke og rusmisbrukere samt personer med fysisk funksjonsnedsettelse eller utviklingshemming har økt risiko for å bli utsatt for omsorgssvikt, fysisk, psykisk, seksuell eller økonomisk vold. Når vold mistenkes eller oppdages av ansatte i kommunale
eller statlige hjelpetjenester, kan det å ha prosedyrer for hvordan man skal håndtere situasjonen, være avgjørende for et godt videre forløp i saken.

I studien av hvordan 100 norske kommuner arbeider for å verne risikoutsatte voksne mot vold og overgrep, finner vi at 35 prosent av kommunene har varslingssystemer for avdekking av vold og overgrep, og at disse stort sett omhandler seksuelle overgrep mot utviklingshemmede. Et annet hovedfunn er at kommuner som har innført slike systemer, har økt avdekkingen av vold og overgrep mot gruppen.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

I regjeringens opptrappingsplanen mot vold og overgrep poengteres det at kommunen og dennes virksomheter har et særskilt ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep, samt å følge opp og behandle volds­utsatte (Barne- og likestillingsdepartementet 2016). Denne studien som NOVA har gjort på oppdrag av Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), omhandler kommunenes arbeid mot vold og overgrep mot risikoutsatte voksne. Det vil si eldre, psykisk syke, rusmisbrukere, personer med fysisk funksjons­nedsettelse eller utviklingshemming. Dette er grupper som har økt risiko for å bli utsatt for fysisk, psykisk, seksuell eller økonomisk vold eller omsorgssvikt. Rapportens overordnede tema er hvordan kommunene arbeider for å håndtere vold og overgrep mot risikoutsatte voksne når slike saker avdekkes eller mistenkes, hvordan dette arbeidet er organisert, og hvilke verktøy kommunene bruker. I tillegg rapporterer vi om kommunenes erfaringer med «Retnings­linjene ved seksuelle overgrep mot voksne med utviklingshemming», veileder til retningslinjene, samt nettsted vernmotovergrep.no, som alle er utviklet av Bufdir.

Vi har gjort telefonintervjuer med ansatte i et tilfeldig utvalg av 100 kommuner, med en geografisk og størrelsesmessig representativ spredning. Utvidede intervjuer ble gjort med ansatte i 20 kommuner som hadde erfaringer med materiellet utviklet av Bufdir.

Med utgangspunkt i datamaterialet er følgende forskningsspørsmål stilt:

  • Hvordan arbeider kommunene organisatorisk med vold og overgrep mot risikoutsatte voksne? Har de et system for arbeidet i form av hand­lingsplaner og rutiner for varsling og rapportering når slike saker oppstår?
  • Hvilke verktøy anvendes i arbeidet ved avdekking og håndtering av vold og overgrep mot risikoutsatte voksne?
  • Hvilke sårbare grupper og former for vold omfattes av verktøyene, og hvilke grupper har behov for mer oppmerksomhet?
  • Kjenner kommunene til retningslinjene ved seksuelle overgrep mot voksne med utviklingshemming, veilederen til denne, samt nettstedet vernmotovergrep.no? Har de tatt dem i bruk? Og hvilke erfaringer har de med disse?

Én av tre kommuner har varslings- og rapporteringssystemer

Hvordan det arbeides mot vold og overgrep mot risikoutsatte voksne, og hvordan slike saker fanges opp og håndteres, varierer fra kommune til kommune. Studien viser at 35 prosent av kommunene har skriftliggjorte varslings- og rapporteringsrutiner som retter seg mot risikoutsatte voksne. 13 prosent av kommunene har generelt utformete varslings- og rappor­teringsrutiner, det vil si som ikke spesifiserer utsatt gruppe eller voldsform. 52 prosent av kommunene oppgir at de ikke har skriftliggjorte varslings- og rapporteringssystemer for hvordan kommunalt ansatte skal går frem hvis de oppdager eller mistenker at personer i deres kommune er utsatt for vold eller overgrep.

Det som kjennetegner kommunene som har varslings- og rapporterings­systemer som spesifikt retter seg mot risikoutsatte voksne, er at de oftere er store og mellomstore og oftere har krisesenter plassert i samme kommune. Tidligere studier har vist at kommuner som er vertskommuner for krise­sentre, har bedre tilgang på ressurser som fagkompetanse. Større kommuner har gjerne også flere og spesialiserte stillinger som lettere kan muliggjøre utvikling og implementering av verktøy og systemer, sammenlignet med små kommuner. Økonomiske, personalmessige og kunnskapsmessige ressurser synes derfor å øke sannsynligheten for at kommunene har vars­lings- og rapporteringssystemer. Andre faktorer som påvirker om kommu­nene har varslingssystemer eller ikke, er om de har handlingsplaner mot vold i nære relasjoner eller har hatt erfaring med konkrete saker. Handlingsplaner forteller noe om kommunenes oppmerksomhet om problematikken, mens konkrete saker aktualiserer behovet for varslingsrutiner.

Studien viser imidlertid at det å ha varslings- og rapporteringssystemer ikke er tilstrekkelig for at de tas aktivt i bruk. Aktiv bruk forutsetter at rutinene og systemene er implementert og gjort kjent både på ledelses- og tjenestenivå. Majoriteten av kommunene oppgir at rutinene er godt kjent på flere nivåer, men at de sjelden er innført i mer enn én tjeneste og oftest gjelder de kun enkelte former for vold og mot enkelte grupper sårbare. Verktøyene og rutinene er slik sett ikke utformet som helhetlige systemer som omfatter alle tjenester, alle typer vold og alle risikoutsatte grupper. 

Verktøyet omfatter noen former for vold og visse utsatte

Det verktøyet som flest kommuner anvender, er «Retningslinjer ved seksu­elle overgrep mot voksne med utviklingshemming», utgitt av Bufdir. De andre verktøyene kommunene bruker er som regel noe de har utviklet på egenhånd.

I de 35 kommunene som har skriftliggjorte varslings- og rapporterings­rutiner som retter seg mot risikoutsatte voksne, så omhandler rutinene som regel seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming. Det vil si at verktøyene og rutinene som oftest brukes, sjelden omfatter eldre, psykisk psyke og personer med rusproblematikk eller de med fysisk funksjonsned­settelser. Videre omhandler noen psykisk og fysisk vold, mens de kun unn­taksvis omhandler økonomiske overgrep og omsorgssvikt. En hovedkonklu­sjonen i studien er derfor at det mangler varslings- og rapporteringsverktøy og rutiner som er rettet mot andre former for vold enn seksuelle overgrep og andre risikoutsatte voksne enn utviklingshemmede. For å sikre alle risiko­utsatte voksne likeverdig vern og rettssikkerhet og for utarbeidelse av gode varslings- og rapporteringssystemer, er det behov for mer oppmerksomhet og kunnskap om ulike former for vold og om hva som kjennetegner dem som er inkludert i gruppen «risikoutsatte voksne».

Verktøy kan øke avdekking

Kommunene som har erfaringer med Bufdir sine «Retningslinjene ved seksuelle overgrep mot voksne med utviklingshemming», med tilhørende veileder, er svært fornøyd med dette. I de kommunene der man har tatt retningslinjene i bruk, er de som regel kjent på både leder- og tjeneste­yternivå. Et hovedinntrykk er at verktøyet gir trygghet hvis og når situasjoner oppstår. Den anbefalte håndteringen oppfattes som riktig og å være til god hjelp. Kommuner som har tatt verktøyet i bruk, viser til at en konsekvens er at flere saker politianmeldes, en annen er at flere former for overgrep har blitt avdekket. Dette illustrerer hvordan det å ta i bruk verktøy som «Retningslinjer ved seksuelle overgrep mot voksne med utviklings­hemming», kan bidra til å heve kvaliteten på tjenestene i kommunen, og sikre at risikoutsatte voksne blir ivaretatt på en god måte og får ivaretatt sine rettigheter. Prosedyrer for håndtering ved avdekking av vold eller overgrep har imidlertid liten verdi dersom de ikke implementeres og forankres i tjenestene på en ordentlig måte. Ei heller har prosedyrer særlig verdi dersom det finnes lite kompetanse om hvordan tjenesteutøvere kan gjenkjenne og avdekke vold og overgrep.

Nettstedet vernmotovergrep.no er det få kommuner som har tatt i bruk, og det er oftest kjent kun på ledernivå.

Anbefalinger

På bakgrunn av de resultatene som framkommer i studien, har vi følgende anbefalinger.

  1. Videreutvikle verktøyet utviklet at Bufdir, «Retningslinjene ved seksu­elle overgrep mot voksne med utviklingshemming», til å omfatte både flere former for vold og overgrep og flere grupper risikoutsatte voksne. Det vil si et mer helhetlig og omfattende verktøy for håndtering av vold- og overgrepssaker, gjerne bygd opp med spesialtilpassede moduler. 
  2. Kunnskap og kompetanse en forutsetning for at vold og overgrep fanges opp. Vi anbefale derfor at både tjenesteytere og ledere får tilstrekkelig opplæring i bruk av verktøyet, og at det utvikles omfattende implemen­teringsstrategier som sikrer bred kjennskap til materiell og tema. Som et ledd i dette vil opplæring om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne og voldens ulike utrykk være svært viktig.
  3. Kommune bør gjøre bruk av krisesentrene og RVTSene for å bygge opp kompetanse på vold og overgrep i sine tjenester.

På kommunenivå bør det etableres et system som sikrer at alle tjenestene har varslings- og rapporteringsrutiner, slik at den enkelte tjenesteyter vet hvordan hun/han skal håndtere en situasjon når den oppstår. Materiellet rutinene baserer seg på, bør være jevnlig oppe til revisjon for å sikre at de baserer seg på ny kunnskap og gjeldende lovverk. Videre bør systemet innebære opplæringsrutiner ved nyansettelser. En måte å sikre jevnlig oppmerksomhet på, er at tematikken og varslings- og rapporterings­rutinene inngå som en del av kommunenes årshjul.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2017

Antall sider:

96

ISBN:

978-82-7894-605-3

ISSN:

0808-5013

Bestilling

Pris:

NOK 130,-