HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter

En gjennomgang av saker i fylkesnemnda

Forfatter(e): NOVA Rapport 5/18

Last ned gratis

Rapporten bygger på et forskningsoppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om barneverntjenestens og fylkesnemndas håndtering av saker om omsorgsovertakelse i familier med etnisk minoritetsbakgrunn. Datamaterialet har bestått av vedtak og saksmapper fra fylkesnemnda.

Studien er ikke en fullstendig kartlegging av barneverntjenestens arbeid, men løfter frem noen mønstre og temaer som kan være utfordrende eller problematiske i barnevernets arbeid med etniske minoritetsfamilier. Blant annet pekes det på at barneverntjenestens økte fokus på vold mot barn, tilsier en styrket faglig diskusjon om voldsforståelser og en revurdering av barnevernets erkjennelsesparadigme.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Denne rapporten bygger på et forskningsoppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om barneverntjenestens og fylkesnemndas hånd­tering av saker om omsorgsovertakelse i familier med etnisk minoritetsbak­grunn. Datamaterialet har bestått av 91 anonymiserte og uanonymiserte vedtak fra fylkesnemnder, samt 17 saksmapper fra arkivet til Fylkesnemnda i Oslo og Akershus.

Analysen preges av de begrensningene som ligger i en dokument­studie generelt, og de slagsider som vil prege barneverntjenestens fremlegg til fylkesnemnda spesielt. Det siste innebærer blant annet at barneverntjenesten kan fremstå som mer entydige i sine argumenter og vurderinger enn de har vært underveis i saken. Gitt datamaterialets begrensninger er dette ikke en fullstendig kartlegging av barneverntjenestens arbeid. I stedet løfter vi frem noen temaer som har pekt seg ut, og som vi har tilstrekkelig materiale til å si noe om.

Rapporten peker på noen tendenser og mønstre som kan være proble­matiske i barnevernets arbeid med etniske minoritetsfamilier.

Kort oppsummering av hovedfunn

  1. Bekymringsmeldinger om vold tas på alvor av barneverntjenesten, og de snakker med, lytter til og tror på barnet i slike saker. Særlig dersom foreldrene benekter, politianmeldes foreldrene, og barna akuttplasseres. Slike saker stiller nye krav til barnevernets tilnærming til foreldrene. Særlig anbefales en revurdering av barneverntjenestens erkjennelses­paradigme, dvs. at foreldre må erkjenne at de har utøvd vold, for å vur­deres som veiledbare.
  2. Barnet blir trodd på og hørt i forbindelse med fylkesnemndsaken. Det fremgår sjelden hvilken informasjon barnet har fått, og hvorvidt tolk brukes i samtaler med barn. Talspersonens mandat kunne med fordel inkludere flere spørsmål angående barnets etniske, kulturelle, religiøse og språklige identitet.
  3. Flere saker preges av at foreldrene tilsynelatende ikke ønsker å med­virke, og barnevernet lykkes ikke i å etablere en samarbeidsrelasjon. Dette er krevende utfordringer for barneverntjenesten, og man risikerer at saken ikke blir tilstrekkelig opplyst. Vi advarer mot en tendens til å foregripe mistillit og tolke det som en egenskap ved foreldrene.
  4. Barneverntjenestens samtaler med foreldrene tar i liten grad høyde for kulturforskjeller i hvordan omsorgskompetanse defineres og uttrykkes. Likeledes finner vi lite oppmerksomhet rundt kulturspesifikke for­skjeller i kommunikasjonsstiler og hva dette kan innebære for forståelse og misforståelse mellom barneverntjenesten, barn og foreldre. Det er stort behov for andre metodiske tilnærminger som supplement eller alternativ til de samtalebaserte, refleksive metodene som dominerer barneverntjenestens kartleggings- og veiledningsmetodikk.
  5. En sakstype som peker seg ut, er de som starter med akuttplassering etter at barnet forteller om vold. Slike saker har sin egen særegne dynamikk, og vi spør om denne dynamikken i seg selv kan øke sjansene for om­sorgsovertakelse. Særlig problematiseres vektleggingen av samværs­rapporter i omsorgsovertakelsessaken. Det er behov for mer kunnskap om og metodeutvikling i denne type saker.
  6. Uavklart opphold, avslag på asylsøknad og andre utlendingsrettslige for­hold kan påvirke foreldres evne til å ta vare på barna sine. Slike forhold trekkes i liten grad inn i barneverntjenestens og fylkesnemndas vurder­inger. Det er behov for større bevissthet om betydningen av ulike myn­dighetsregimer og lovverk når barnevernssaken og utlendingssaken går parallelt.
  7. Materialet knyttet til den nasjonale minoriteten norsk rom var svært begrenset. Inntrykket er at barneverntjenestene sliter med å oppnå god kontakt med foreldrene og finne tiltak som fungerer. Familiene har sammensatte problemer og flytter ofte. Barneverntjenesten og nemnda reflekterer i liten grad rundt betydningen av språklige og kulturelle forskjeller i disse sakene.

Omsorgskompetanse

Foreldrenes manglende evne til å se barnet, ta barnets perspektiv, og forstå barnets behov, står sentralt i barneverntjenestens argumentasjon for omsorgs­overtakelse. Grunnlaget for vurderingen er ofte basert på at foreldrene ikke klarer å reflektere over barnas behov. De kan ikke beskrive barnet, eller de kan ikke beskrive barnet med vekt på den følelsesmessige delen. I flere saker opp­fatter vi at barneverntjenesten har krevende forventninger til at foreldre med lav utdanning og bakgrunn fra andre oppdragerstiler og familiekulturer, skal formidle seg verbalt på bestemte måter.

Barneverntjenestens kartlegging og vurderinger er preget av et utviklings­teoretiske perspektiv og vektlegging av mentalisering (evne til å ta barnets perspektiv) og emosjonell omsorgskompetanse. Vårt poeng er ikke at mentali­sering ikke er viktig for barn med annen kulturell bakgrunn enn norsk, men at mentalisering må forstås og vurderes med større kultursensitivitet. Da tenker vi både på hva mentalisering er, men særlig på hvordan mentalisering uttrykkes og formidles, verbalt og non-verbalt. Manglende kulturkompetanse kan med­føre at den som samtaler med eller observerer barn og foreldre, misforstår eller ikke ser verbale og nonverbale uttrykk for omsorgskompetanse.

Når det gjelder vurderingen av foreldrenes potensiale for å endre seg og styrke foreldrekompetansen gjennom hjelpetiltak, har vi pekt på at flere barne­verntjenester forventer at foreldrene selv skal sette ord på sine hjelpebehov og hvilke hjelpetiltak de mener vil være nyttige. Det er vanskelig å forstå at dette skal være et kriterium for hjelp, særlig når det gjelder foreldre med lite eller ingen erfaring med barnevernet eller lignende intervensjoner.

Deltakelse og kommunikasjon

Deltakelse og dialog er sentralt i barnevernfaglig arbeid. I vårt materiale ser vi mange eksempler på at foreldre tilsynelatende ikke vil delta og samarbeide, der de takker nei til hjelpetiltak, og der de viser skepsis og frustrasjon overfor barneverntjenesten. Vi ser foreldres (manglende) deltakelse omtalt med begreper som mistillit og mistenksomhet, og vi identifiserer en viss risiko for at slike oppfatninger skal «låse» saken altfor tidlig. I rapporten advares det mot å se på mistillit som en egenskap ved foreldrene, eller barnet, da det lett kan bety at ansvaret for manglende samarbeid legges på dem. Dersom foreldre for­midler sin frykt og mistenksomhet åpent, kan det også tolkes som et utgangs­punkt for dialog og relasjonsbygging.

Vi finner at de kommunale barneverntjenestene er gjennomgående gode på å bruke og dokumentere bruk av tolk i samtaler med foreldre, selv om det også finnes eksempler på det motsatte. Det informeres sjelden om behov for og bruk av tolk i samtaler med barn. Barnevernet må stille krav til andre instanser som leverer opplysninger til barnevernet, om at disse oppgir om det er brukt tolk i kontakten med barn og foreldre som ikke snakker godt norsk. Dette inkluderer også en del barneverntiltak, som foreldre–barn-sentre.

Veiledningstiltak

Veiledningstiltak er den vanligste tiltaksformen i vårt materiale. Slike tiltak er ofte basert på refleksive samtalebaserte metoder, som i varierende grad egner seg i familier med etnisk minoritetsbakgrunn. Det er stort behov for andre metodiske tilnærminger som supplement eller alternativ til de samtalebaserte metodene. Likeledes etterspør vi en større oppmerksomhet rundt veilednings­tiltakenes relevans når barneverntjenesten vurderer foreldres behov før tiltak og deres endring etter tiltak. Vi ser at noen tjenester konkluderer med at manglende effekt av tiltak skyldes foreldrenes manglende motivasjon eller veiledbarhet. Alternativt kan det skyldes at tiltaket ikke var tilpasset foreld­renes situasjon og bakgrunn.

Til slutt har vi stilt spørsmålstegn ved kultursensitiv kompetanse og tolke­bruk ved foreldre–barn-sentre. Vi etterlyser en større oppmerksomhet om slike tema både i barneverntjenestens oppdrag til sentrene, og i vektleggingen av sentrenes rapporter i omsorgsovertakelsessaken.

Saker som starter med akuttplassering

En sakstype som utmerker seg i materialet, er saker som starter med akutt­plassering og går direkte over i omsorgsovertakelse, uten at barnevernet kjenner familien fra før. Slike saker har sin egen særegne dynamikk, og vi spør om denne dynamikken i seg selv øker sjansen for omsorgsovertakelse. Flere problematiske sider av barnevernets arbeid blir satt på spissen i slike saker, fordi både barnas, foreldrenes og barneverntjenestens sårbarhet er særlig stor.

Akuttvedtaket utløses av at barnet forteller om vold mens foreldrene benekter. Barneverntjenesten anmelde foreldrene til politiet. I disse sakene starter altså barnevernsundersøkelsen i en akutt krisesituasjon, og foreldrenes krisereaksjoner kan bli brukt som del av dokumentasjonen på omsorgskompe­tanse. Foreldrenes atferd under samvær utgjør en sentral del av grunnlaget for å vurdere omsorgskompetanse og veiledbarhet. Foreldrenes mistillit og mis­tenksomhetsatferd øker eller avtar utover i forløpet, mens barna gradvis knytter seg til beredskapshjemmet. Den sosioøkonomiske og materielle kontrasten kan være med på å styrke barnas tilknytning til beredskapshjemmet, eller styrke foreldrenes frykt for dette.

Vi stiller et særlig spørsmålstegn ved at samværsrapporter får så sentral betydning i disse sakene, av flere grunner. For det første er dette en helt spesiell sosial situasjon, preget av krise og ekstraordinære forhold, som gjør det vanskelig å bruke det som arena for «naturlig» samspill og dokumentere omsorgssituasjonen for barnet forut for plassering. For det andre fordi sam­været skal ivareta så mange, til dels uforenlige, hensyn. Et tredje spørsmål gjelder tilsynspersonenes mandat og kompetanse. Vi påpeker at tilsynsrollen er svært krevende, og vi spør om tilsynspersonene har tilstrekkelig faglig kompetanse til å gjøre de vurderingene som foretas i mange samværsrapporter, særlig med tanke på omsorgskompetanse og tilknytning i etniske minoritets­familier.

Vold

Rapporten trekker opp ulike måter å forstå og snakke om vold mot barn på, der et hovedskille går mellom «vold er vold» og nulltoleranse på den ene siden, og en mer nyansert forståelse på den andre. Henvisninger til kulturspesifikke forskjeller inngår i slike nyanseringer, men oppfattes gjerne som – og fungerer noen ganger som – bagatellisering. Datamaterialet inneholder flere posisjo­neringer der henvisninger til kulturforskjeller inngår, men ofte på summariske og substansløse måter. I flere saker dreier diskusjonen seg eksplisitt eller implisitt om hvorvidt volden er mer «unnskyldbar» fordi den er kulturelt betinget. Samtidig ser vi enkelte eksempler på at fylkesnemnda legger en mer substansiell forståelse av kulturell kontekst til grunn. Da handler det om å forstå hvorfor og med hvilken hensikt foreldrene har brukt vold, som et grunn­lag for nemndas vurdering, både av selve voldsutøvelsen og av foreldrenes omsorgskompetanse. Det er behov for å utvikle faglige forståelses av ulike former og rasjonaler for vold mot barn, inkludert vold som ledd i oppdragelsen inngår, som nyanserer uten å bagatellisere.

Rapporten problematiserer barneverntjenestens erkjennelsesparadigme : Foreldre må erkjenne at de har utøvd vold, for å vurderes som veiledbare. Benekting tolkes som mangel på motivasjon eller endringsevne og fører til vurderinger om at hjelpetiltak ikke vil nytte. Dette paradigmet synes særlig problematisk i lys av at barneverntjenesten i økende grad anmelder foreldre til politiet, gjerne tidlig i saken. Som fylkesnemnda fremholder i en del vedtak, vil en slik anmeldelse kunne skremme foreldre fra å innrømme volden i barne­vernsaken. Det bør satses på metodeutvikling rundt barneverntjenestens dialog med og endringstiltak i familier der foreldre benekter vold. Barnevernet må finne andre måter å vurdere veiledbarhet på, enn kategoriske krav om inn­rømmelse.

Transnasjonale dimensjoner

Økende globalisering medfører at stadig flere familier beveger seg over nasjonale grenser og har tilknytning til flere land. Denne utviklingen får også konsekvenser for de praksiser som barnevernet befatter seg med, idet barns behov for beskyttelse får internasjonale dimensjoner. Særlig utfordres barne­vernet i saker der barnet og/eller foreldrene har sterk tilknytning til andre land enn Norge, enten fordi de nylig er kommet hit, har et svakt oppholdsgrunnlag, eller fordi barnet oppholder seg i det andre landet. Vårt datamateriale er begrenset, særlig når det gjelder saker om barn som oppholder seg i utlandet.

Uavklart oppholdssituasjon, avslag på asylsøknad og påfølgende vente­situasjon kan være sentrale årsaker til at foreldre ikke klarer å ta vare på barna sine. Det er betydelig variasjon når det gjelder hvorvidt barneverntjenesten tar høyde for dette i sine vurderinger av foreldres omsorgskompetanse og endringspotensiale. Barneverntjenester og nemnda bør være mer bevisst på at disse familiene befinner seg i skjæringspunktet mellom ulike myndighets­regimer og lovverk når barnevernssaken og utlendingssaken går parallelt.

Videre er det behov for avklaring og formidling av retningslinjer for hvordan barneverntjenesten skal håndtere saker der det er bekymring for at barn føres ut av Norge, eller der dette har skjedd. Søskens situasjon nevnes spesielt i den forbindelse.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2018

Antall sider:

191

ISBN:

878-82-7894-659-6 (trykt utgave) 978-82-7894-660-2 (elektronisk utgave)

ISSN:

0808-5013

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 220,-