HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Ung i Oslo 2018

Forfatter(e): NOVA Rapport 6/18

Last ned gratis

Ung i Oslo 2018 er en spørreundersøkelse gjennomført blant elever på 84 Oslo-skoler. Totalt deltok 25 348 elever fra 8. trinn i ungdomsskolen til Vg3 på videregående. Rapporten oppsummerer ungdommenes svar. Siktemålet er å gi et bredt og oppdatert bilde av hvordan ungdom har det og hva de driver med i fritiden. Resultatene fra undersøkelsen sammenliknes med Ung i Oslo-undersøkelsene fra 1996, 2006, 2015 og 2018 og med nasjonale resultater fra Ungdata.

Et hovedfunn er at Oslo er et godt og trygt sted å vokse opp i for de aller fleste. Majoriteten har det bra med seg selv, med foreldrene sine, på skolen og i fritida. Samtidig er det noen utviklingstrekk som bekymrer. I 2018 er det langt flere unge som har brukt hasj enn i 2015, og det er flere som er involvert i ulike former for problematferd. Det har også vært en økning i andelen av ungdommene som har blir utsatt for vold og mobbing, og som har ulike helseplager.  Endringene skjer i all hovedsak på tvers av sosioøkonomiske skiller og i alle områder av byen.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

De aller fleste har det bra – men også utviklingstrekk som bekymrer

Uansett hvor i byen ungdom vokser opp, har de aller fleste det bra, og de lever aktive liv. Det store flertallet er godt fornøyd med livet sitt, de føler seg trygge, de har gode venner, de er godt fornøyd med foreldrene sine, med lærerne sine, med skolen de går på, og med lokalmiljøet sitt. De aller fleste har en aktiv fritid der sosiale medier, dataspill, trening, organiserte fritidsaktiviteter og samvær med jevnaldrende preger hverdagen. Flertallet har god fysisk og psykisk helse, og uansett hvor i byen ungdom bor, ser de fleste på sin egen framtid med stor optimisme.

Undersøkelsen viser samtidig utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. For det første øker omfanget av fysiske og psykiske helseplager. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter. For det andre er det flere tegn som går i retning av et brudd i den skikkelighetstrenden som vi har sett prege de norske ungdomsgenera-sjonene de siste 10–15-årene. Etter en periode der stadig færre ungdommer involverer seg i kriminalitet og problematferd, finner vi nå en markant økning i unge som involverer seg i ulike former for problematferd. Det er også langt flere som har prøvd cannabis i 2018 enn tidligere. Det er også urovekkende at flere enn før har blitt utsatt for vold, og det er flere som rapporterer om at de blir plaget og frosset ut av andre.

På flere av områdene er endringene tydeligere for gutter enn for jenter. Hovedbildet er likevel at endringene skjer overalt i Oslo – på tvers av sosioøkonomiske skiller, innvandrerbakgrunn, og hvor i byen ungdom bor. Samtidig viser undersøkelsen at økningen i cannabisbruk har vært sterkest på vestkanten, mens økningen i utsatthet for vold har økt mer på østkanten. Utviklingen i Oslo følger en tendens som for øvrig skjer mange andre steder i landet.

Undersøkelsen viser at ungdom som vokser opp med mye ressurser hjemme og i de bydelene der de rikeste bor, generelt er mer fornøyd med livet de lever, de er mer fornøyd med foreldrene sine og skolen de går på, og flere har venner. De er også mer aktive i organiserte fritidsaktiviteter, og det er flere som trener. Selv om de fleste også i drabantbyene i Oslo øst har det bra, er ungdommene som vokser opp i Groruddalen og Søndre Nordstrand generelt mindre fornøyd med lokalmiljøet sitt enn ungdom andre steder, og flere er engstelige for å bli utsatt for vold. Det er også flere i de østlige bydelene enn i vest som er i slåsskamp, eller som truer eller mobber andre. På den annen side er det langt flere ungdommer i vest og i de indre bydelene som bruker cannabis og drikker alkohol.

Oslo over tid: hva har endret seg?

Selv om undersøkelsen viser noen tydelige utviklingstrekk, er det også områder der det ikke har vært større endringer siden den forrige Ung i Oslo-undersøkelsen. For eksempel er det like mange i 2018 som er fornøyd med foreldrene sine som tidligere, og det har ikke vært noen endringer i ungdommenes vurderinger av lokalmiljøet sitt. Det har heller ikke vært noen særlige endringer i ungdommenes selvbildeoppfatninger, og det er omtrent like mange som før som har en fortrolig venn.

På skoleområdet har det derimot vært noen endringer: vi ser en nedgang i andelen som er fornøyd med skolen, og en økning i andelen på ungdomstrinnet (men ikke på videregående) som skulker skolen. Når det gjelder hvor mye tid ungdom bruker på lekser, ser vi et markant brudd i utviklingen. Etter en periode fra 2006 til 2015 der stadig flere unge i Oslo brukte mye tid på lekser, er det en tydelig nedgang fra 2015 til 2018. Hvorvidt denne endringen reflekterer en nedgang i elevers motivasjon for å prestere på skolen, eller om det skyldes endringer i hvor mye skolearbeid det fra skolens side forventes at elever skal gjøre, kan ikke undersøkelsen gi direkte svar på.
Selv om stadig færre bruker mye tid på skolearbeid, har det likevel ikke vært noen nedgang i andelen unge som opplever å bli stresset av skolearbeidet. For jentene ligger dette fortsatt på et høyt nivå.

Undersøkelsen viser at stadig flere unge bruker tid på skjermaktiviteter, og at det bare siden 2015 har vært en markant økning i andelen unge som bruker mye tid foran skjermen. Noe av økningen handler om at flere bruker mye tid på sosiale medier. TV-titting er imidlertid blitt mindre populært, men guttene bruker langt mer tid i 2018 på dataspill enn i 2015.

At ungdom i stadig større grad kommuniserer via sosiale medier og dataspill, kan være en av årsakene til en langsiktig nedgang i andelen unge som fysisk er sammen med venner hjemme hos hverandre. Samtidig ser vi for første gang siden midten av 1990-tallet en mindre økning i andelen unge som er ute sammen med venner om kvelden. Dette er et fenomen som har vært i kraftig fall de siste to tiårene. Økningen representerer derfor et brudd i denne langsiktige, nedadgående trenden.

Til tross for at ungdom bruker stadig mer tid på skjermaktiviteter, er andelen unge som deltar i organiserte fritidsaktiviteter, på et stabilt, høyt nivå. Andelen som er i fritidsklubb, er like høy som før, og det er mindre endringer i andelen som er med i organisert idrett. Det har samtidig vært en økning i andelen unge som trener. Økningen for gutter skyldes at flere trener på treningsstudio, mens flere jenter enn før trener eller konkurrerer i et idrettslag.

Selv om ungdom i Oslo generelt har stor tro på egen framtid, går enkelte funn i retning av mindre framtidsoptimisme. Det er færre i 2018 enn i 2015 som tror de vil få et godt og lykkelig liv, og andelen som tror at de noen gang kommer til å bli arbeidsledige har økt. Det er derimot fortsatt like mange som tror de vil ta høyere utdanning.

På helseområdet er det nokså markante endringer i selvrapporterte psykiske plager, men også omfanget av ungdom som har fysiske plager som hodepine, magesmerter etc., har økt. Det er også flere som rapporterer om ensomhet. Psykiske plager har vært kartlagt i Oslo siden 1996, og resultatene har vist en markant økning blant jenter gjennom hele denne perioden. Funnene fra årets undersøkelse tyder på at denne utviklingen bare fortsetter. Alle typer plager øker, og det er bekymringer som øker mest. Resultatene for 2018 viser for første gang en markant økning i psykiske helseplager også blant gutter. Om den økte rapporteringen innebærer at det blir stadig flere som sliter med psykiske helseutfordringer, eller om det reflekterer endringer i hvordan ungdom rapporterer helseplager, gir undersøkelsen ingen entydige svar på.

Mens endringene i helseplager representerer en kontinuitet i en utvikling vi har sett over lengre tid, er det andre områder der vi heller ser et klart brudd i utviklingen. Etter en lengre periode der stadig færre unge involverer seg i problematferd, og der ungdomskriminaliteten går ned, viser årets undersøkelse at andelen unge som begår kriminalitet eller som involverer seg i ulike former for problematferd, øker.

I undersøkelsen har vi identifisert en mindre gruppe av ungdom – såkalte «gjengangere». Dette er den delen av ungdommene som står for en stor del av den samlete problematferden. Ungdom i denne kategorien har gjerne flere tilleggsproblemer, som ustabile hjemmeliv, svak psykisk helse, dårlig skoletilpasning og rusproblemer. I 2015 omfattet denne gruppen 5 prosent av alle guttene. I 2018 har dette økt til 9 prosent. Blant jentene er det en mindre økning fra 2 til 3 prosent. Endringene understøtter tall fra politiets registre over registrert kriminalitet, som viser en økning i barne- og ungdomskriminaliteten i årene 2016 og 2017 (se www.salto.oslo.no).

Det er også andre tegn på at det har vært et brudd i utviklingen i retning av en stadig mer skikkelig ungdomsbefolkning. For eksempel har det vært en økning i andelen som har vært skadet på grunn av vold, og det er også flere som har vært utsatt for trusler om vold. Økningen er tydeligst for guttene, der det også har vært en økning i andelen som blir utsatt for mobbing.

Et annet tegn i retning av mer utfordrende ungdomsmiljøer er en markant økning i cannabisbruk blant ungdom. Siden 2015 har dette økt fra 10 til 17 prosent av guttene og fra 5 til 9 prosent av jentene. Mot slutten av tenårene er det rundt 4 av 10 gutter og 2 av 10 jenter som har prøvd cannabis siste år. Det har også vært en betydelig økning i andelen unge som har blitt tilbudt cannabis, og det er blitt mer vanlig blant gutter å mene at det å røyke hasj er noe som gir status i vennemiljøet de er en del av.

Oslo og resten av landet

Oslo er den eneste storbyen i Norge, og byen har en mer sammensatt og sosialt segregert befolkning enn det som er tilfelle andre steder i Norge. Likevel er det på de fleste av de indikatorene som rapporten tar for seg, påfallende små forskjeller mellom Oslo-ungdom sett under ett og ungdom i resten av landet. Unge i Oslo er for eksempel like fornøyd med seg selv, med foreldrene sine og med skolen sin som ungdom andre steder. Det er ingen forskjeller når det gjelder hvor mange som har gode venner og ingen forskjeller i ensomhet. Heller ikke når det gjelder fritidsaktiviteter, er det store forskjeller. Like mange i Oslo er med i organiserte fritidsaktiviteter, og det er ingen forskjell i andelen som er med i et idrettslag eller som bruker fritidsklubben.

Ungdom i Oslo bruker like mye tid på skjermaktiviteter som ungdom andre steder, de er like ofte med venner hjemme, og henger i like stor grad som ungdom ellers i landet ute om kvelden. Vi finner heller ikke noen forskjeller mellom ungdom i Oslo og andre steder når det gjelder hvor mye lekser de gjør.

Det er samtidig noen områder der det er noen systematiske forskjeller. Det er flere av Oslo-ungdommene som sier seg fornøyd med lokalmiljøet sitt, flere ønsker å bli boende i kommunen sin som voksen, og flere av ungdommene i Oslo orienterer seg mot høyere utdanning. Samtidig er det noen flere av ungdommene i Oslo som tror de vil bli arbeidsledige, enn i resten av landet.

Når det gjelder stress og press, er det også noen forskjeller. Det er flere av de unge i Oslo enn i resten av landet som rapporterer om helseplager. Dette gjelder både de fysiske plagene og de psykiske. Forskjellene er ikke spesielt store, men det er en tendens til at noen flere unge i Oslo opplever problemer med å takle press, og noen flere som opplever press om å være god på skolen. Ungdom i Oslo gjør likevel like mye lekser som ungdom andre steder, og sammenliknet med ungdom andre steder i landet er det ingen forskjell når det gjelder hvor mange som eksplisitt sier at de blir stresset av skolearbeidet.

Det området der vi ser de tydeligste forskjellene mellom ungdom i Oslo og resten av landet, handler om cannabis, vold og problematferd. Det er langt flere unge i Oslo som har prøvd cannabis, og langt flere har blitt tilbudt stoffet. Det er også flere i Oslo enn i resten av landet som har blitt utsatt for vold, flere har vært i slåsskamp, og flere utøver mobbeatferd. Andelen involvert i problematferd som nasking, hærverk, skulking og å snike seg unna, er også langt høyere i Oslo enn i resten av landet. Felles for alle disse områdene er at dette er fenomener som har økt i omfang siden den forrige Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2015. Med unntak av cannabis og skulking, der Oslo også den gang lå over landsgjennomsnittet, var verken mobbing, vold eller kriminalitet særlig mer utbredt i Oslo enn andre steder.

Nasjonale tall fra Ungdata (www.ungdata.no) viser at det på landsbasis også har vært en tendens til at trenden med økt skikkelighet blant ungdom har stoppet opp og på noen områder snudd. Akkurat når dette trendskiftet inntraff, er vanskelig å si helt presist, men i de nasjonale tallene var det i 2017 at denne endringen ble dokumentert for første gang. Noe av grunnen til at vi finner forskjeller i problematferd mellom Oslo og resten av landet. kan altså handle om at det nasjonale utvalget er basert på målinger på et tidligere tidspunkt enn målingen i Oslo. Det er derfor ikke helt klart om forskjellene på dette området reflekterer en særegen utvikling i Oslo – eller om det vi ser i Oslo, er en del av en underliggende trend som man også finner andre steder i landet.

Mer rus i vest – større utrygghet i øst

Alle de tidligere Ung i Oslo-undersøkelsene har påvist en del systematiske forskjeller mellom ungdommer som vokser opp i de ulike bydelene i Oslo, både når det gjelder hvordan de har det, og hva de driver med i fritiden. At forskjellene langt på vei følger de sosioøkonomiske skillelinjene i byen, er fortsatt tilfelle i 2018. Ungdom som vokser opp i de mest velstående boområdene i de ytre bydelene, er generelt mer tilfreds med livet sitt, de er mer fornøyd med foreldrene sine og med skolen de går på, og færre tror de vil bli arbeidsledige. Det er også enkelte tegn som tyder på at unge i de mest velstående bydelene lever et mer aktivt liv med sunnere kosthold, mer trening og større deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter.

Det er samtidig viktig å understreke at forskjellene på flere områder ikke er spesielt store, og at flertallet av ungdom uansett hvor i Oslo de bor, har et godt og aktivt liv. Det er likevel et par områder der bydelsforskjellene er nokså markante. Det ene handler om bruken av rusmidler. Med unntak av at det er flere unge i de østlige bydelene som røyker sigaretter, er rusmiddelbruken generelt langt høyere i de aller fleste vestlige bydelene enn i øst. Snusing er mest utbredt i indre bydeler og på vestkanten. Når det gjelder bruken av alkohol, er det et tydelig skille mellom de mest og minst velstående bydelene. En langt større andel i Oslos vestlige bydeler og i Bydel Nordstrand enn i resten av Oslo øst har vært tydelig beruset. Det er også klare bydelsforskjeller i bruken av cannabis og andre narkotiske stoffer, som er mest utbredt i Oslo vest og i de indre bydelene.

Et annet område med markante bydelsforskjeller handler om trygghet og vold. Unge i de fleste drabantbyene i Oslo øst er langt mindre trygge i nærmiljøet sitt enn unge i de mer velstående bydelene. Mens 9 av 10 unge som vokser opp i de mest velstående bydelene, føler seg trygge når de er ute om kvelden, gjelder dette 7 av 10 i de minst velstående bydelene. I underkant av 15 prosent av ungdommene på vestkanten og i Bydel Nordstrand er redde for vold i området der de bor. I indre øst, Groruddalen og Bydel Søndre Nordstrand gjelder dette dobbelt så mange. Det er også generelt færre som er fornøyd med nærmiljøet sitt i disse bydelene, og noen flere har opplevd å bli slått av en voksen i familien.

Andelen unge som utøver vold, som truer andre, eller som er i slåsskamp, er også høyere på østkanten enn på vestkanten. Det er likevel ikke spesielt store forskjeller mellom bydelene i andelen unge som blir utsatt for vold. Andelen som er skadet på grunn av vold varierer fra 7 til 10 prosent. Omfanget av ungdom som blir utsatt for trusler, varierer noe mer, og unge i de indre bydelene er mer utsatt enn andre steder.

Når det gjelder å være utsatt for mobbing eller seksuell trakassering, er bydelsmønstrene mindre systematiske. Det samme gjelder andre former for problematferd enn rus og vold, som nasking, skulking og å snike seg unna ulike situasjoner. Her finner vi heller ikke så store forskjeller mellom bydelene, med unntak av at andelen unge som «aldri gjør noe galt», er høyere på østkanten enn på vestkanten.

Sosioøkonomiske forskjeller

Resultatene bekrefter at Oslo er en by med tydelige sosiale forskjeller. Men sosial ulikhet handler ikke bare om hvor man bor, men også om den familiebakgrunnen som ungdom har med seg inn i livet. Rapporten analyserer om det er forskjeller eller likheter mellom ungdom som vokser opp i familier med ulik sosioøkonomisk status. I undersøkelsen er den sosioøkonomiske statusen målt gjennom et samlemål på ulike ressurser som ungdom har tilgang til gjennom familien sin (definert som «summen» av foreldrenes utdanningsnivå, datamaskiner, bøker i hjemmet, om man drar på ferie, har eget soverom, om familien har bil etc.).

Ungdommenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning på de aller fleste områder som denne rapporten tar for seg. Kort oppsummert kan vi si at ungdom som vokser opp i familier med høy sosioøkonomisk status, har det bedre med seg selv, de er mer fornøyd med foreldrene sine, med skolen de går på og med lokalmiljøet de bor i, og de har i større grad venner og føler seg mindre ensomme enn ungdom fra lavere sosiale lag. Unge med høy sosioøkonomisk status er dessuten i større grad med i organiserte fritidsaktiviteter, de trener mer, og er mer aktive i idrettslagene. De er også oftere hjemme hos hverandre. Unge med lav sosioøkonomisk status bruker derimot mer tid på skjermaktiviteter, og de er oftere i fritidsklubben enn unge fra høyere sosiale lag.

Andelen som opplever mye press i hverdagen, er nokså uavhengig av sosial bakgrunn, men det er likevel flere av ungdommene med lav sosioøkonomisk status som opplever at de har problemer med å takle presset de står overfor. Det er også slik at unge med lav sosioøkonomisk status har flere helseplager – både fysisk og psykisk – og de bruker oftere reseptfrie medikamenter enn unge med høy sosioøkonomisk status. Unge fra lavere sosiale lag er også oftere utsatt for mobbing.

På rusmiddelområdet har familiens sosioøkonomiske status begrenset betydning. Det er litt flere fra lavere sosiale lag som røyker sigaretter, som bruker snus og som har prøvd cannabis og syntetiske rusmidler. Men forskjellene er ikke spesielt store. På alkoholområdet og bruken av narkotiske stoffer som kokain, MDMA og amfetamin er det omtrent ingen forskjeller mellom de sosioøkonomiske gruppene.

Å være involvert i problematferd og selv drive med mobbing, er derimot noe mer vanlig blant unge med lav sosioøkonomisk status. Det er enda tydeligere sammenhenger til vold, der både det å være utsatt for vold og selv true andre eller å være i slåsskamp, er langt vanligere blant unge med lavere sosioøkonomisk bakgrunn.

Betydningen av å ha innvandrerbakgrunn

En av tre ungdommer i Oslo har to utenlandsfødte foreldre. Disse er i undersøkelsen omtalt som unge med innvandrerbakgrunn. På de fleste områdene er det forskjeller mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn, men som oftest er forskjellene ikke spesielt store, eller de lar seg forklare av at unge med innvandrerbakgrunn oftere vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk status. For eksempel viser det seg at det er noen færre unge med innvandrerbakgrunn som er tilfreds med livet sitt, noen færre er fornøyd med foreldrene sine, og noen færre er fornøyd med lokalmiljøet. Det er også slik at flere av de unge med innvandrerbakgrunn har problemer med å skaffe seg venner, det er færre som faktisk har venner de kan stole på, og flere er plaget av ensomhet. Men når vi sammenlikner unge med og uten innvandrerbakgrunn som vokser opp under tilsvarende sosioøkonomiske forhold, viser det seg at de sosioøkonomiske faktorene er mer utslagsgivende for ungdommenes trivsel og relasjoner enn det som direkte har med innvandrerbakgrunn å gjøre. Heller ikke omfanget av helseplager varierer mye mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn – men når vi sammenlikner unge med tilsvarende sosioøkonomisk bakgrunn, er det en tendens til flere helseplager blant unge med norskfødte foreldre. Dette viser at innvandrerbakgrunn i seg selv ikke har særlig stor betydning for hvordan ungdommene i Oslo har det.

På andre områder er det forskjeller mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn som ikke lar seg direkte forklare av sosioøkonomiske faktorer. Det er særlig fire områder der dette kommer tydeligst fram. Ett av disse handler om skolen og det drivet unge med og uten innvandrerbakgrunn har for å prestere. Unge med innvandrerbakgrunn bruker langt mer tid på lekser enn unge med norskfødte foreldre, og sammenlikner vi ungdom med og uten innvandrerbakgrunn med tilsvarende sosioøkonomisk status, er det langt flere unge med innvandrerbakgrunn som tror de vil ta høyere utdanning. Unge med innvandrerbakgrunn opplever likevel noe mindre stress knyttet til skolearbeidet enn unge med norskfødte foreldre. På den annen side er andelen som tror de kommer til å bli arbeidsledige, høyere blant unge med enn uten innvandrerbakgrunn.

Et annet område der det er tydelige forskjeller mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn handler om trygghet og vold. Unge med innvandrerbakgrunn føler seg mindre trygge enn unge med norskfødte foreldre når de er ute om kvelden, og det er flere som er redde for å bli utsatt for vold i nærmiljøet sitt. Det er også flere unge med innvandrerbakgrunn som er redde for å bli utsatt for vold hjemme, og det er flere som rapporterer at en voksen i familien har slått dem med vilje.

Vi finner samtidig små forskjeller i andelen som er utsatt for mobbing og som har blitt skadet på grunn av vold, og det er færre unge med innvandrerbakgrunn som rapporterer om at de har blitt utsatt for trusler om vold. Dette til tross for at det er en god del flere unge med innvandrerbakgrunn som har vært i slåsskamp. På andre indikatorer for problematferd er det mindre forskjeller. Andelen unge klassifisert som «gjengangere» varierer lite mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn, men det er flere med innvandrerbakgrunn som «ikke gjør noe galt».

Et tredje område handler om rusmiddelbruk. På alkoholområdet er forskjellene svært store. Generelt er det langt vanligere at unge med norskfødte foreldre drikker alkohol og blir beruset enn unge med innvandrerbakgrunn. Andelen som har brukt cannabis eller narkotiske stoffer som kokain, MDMA og amfetamin, er også høyere blant unge med norskfødte foreldre enn blant unge med innvandrerbakgrunn.

Også på seksualitetsområdet er det betydelige forskjeller mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn. Selv om andelen som har kjæreste ikke varierer stort, er det langt færre unge med innvandrerbakgrunn som har hatt samleie. Dette gjelder både gutter og jenter, og andelen som har hatt samleie er spesielt lav blant jenter med innvandrerbakgrunn. Det er også slik at unge med innvandrerbakgrunn i mindre grad enn unge med norskfødte foreldre er utsatt for seksuell trakassering.

Når det gjelder fritidsaktiviteter, er det forskjeller på enkelte områder. Det er en god del flere unge med innvandrerbakgrunn som aldri har vært med i organiserte fritidsaktiviteter. Likevel er ikke forskjellen særlig stor i andelen som er med på fritidsaktiviteter i ungdomstida. Men type fritidsaktiviteter varierer en del. Mens langt flere av ungdommene med innvandrerbakgrunn bruker fritidsklubbene, er det vanligere at unge uten innvandrerbakgrunn driver med organisert idrett og med ulike former for trening. Unge med og uten innvandrerbakgrunn bruker derimot like mye tid på skjermaktiviteter, og de er i like stor grad ute på kveldstid. Det er noe mindre vanlig at unge med innvandrerbakgrunn er sammen med venner hjemme hos hverandre.

Seksualitet

Tenåringsfasen er en fase av livet hvor de fleste utforsker sin seksualitet og gjør sine første seksuelle erfaringer. Ung i Oslo 2018 har hatt et særskilt fokus på unges seksualitet, og de unge er blitt spurt om seksuelle erfaringer og bruk av prevensjon, om kjæreste og forelskelse, om bytte av sex mot goder og om seksuell trakassering. Dette er temaer som i begrenset utstrekning har vært med i de tidligere Ung i Oslo-undersøkelsene. De fleste spørsmålene som berører seksualitet, har kun gått til elevene på videregående.

Resultatene viser at bare et mindretall av ungdommene er i faste kjæresteforhold. Å ha kjæreste er samtidig noe som øker betydelig gjennom tenårene, fra 6 prosent i 8. trinn til 23 prosent på slutten av videregående. Jenter er oftere i kjæresteforhold enn gutter, noe som tyder på at jenter er sammen med eldre gutter. De aller fleste ungdommer har opplevd å ha vært forelsket. Majoriteten har vært forelsket i en av motsatt kjønn, mens 7 prosent av jentene har vært forelsket i en jente, og 4 prosent av guttene har vært forelsket i en gutt.

Elever på videregående fikk spørsmål om seksuelle erfaringer, og i denne alderen har flertallet for eksempel klint eller hatt erfaringer med ulike former for seksuell beføling. Litt under halvparten (43 prosent) av ungdommene i Oslo har hatt samleie. De fleste debuterer med samleie i 16–17-årsalderen, og to av tre brukte prevensjon første gang de hadde samleie. Tallet for samleie er en god del lavere i Oslo enn i resten av Norge, noe som viser at ungdom i Oslo har en høyere debutalder enn landsgjennomsnittet. En av grunnene til forskjellene mellom Oslo og nasjonale tall, er at det er flere av ungdommene i Oslo som har innvandrerbakgrunn. Siden særlig jenter med innvandrerbakgrunn debuterer seksuelt langt senere i livet enn jenter med norskfødte foreldre, bidrar dette til at gjennomsnittet i Oslo er lavere enn i landet for øvrig.

Den langsiktige trenden tilsier en nedgang i andelen som har hatt samleie. Ikke i noen av målingene er det så få av ungdommene som i 2018 som har hatt samleie, noe som tyder på at debutalderen for samleie har gått opp. Dette gjelder både gutter og jenter. I hele perioden er det generelt noen flere gutter enn jenter i Oslo som har hatt samleie.

Undersøkelsen viser at nokså mange unge er utsatt for seksuell trakassering i en eller annen form. Totalt er 31 prosent av Oslos tenåringer utsatt for enten verbal seksuell trakassering, seksuell ryktespredning, uønsket beføling eller deling av bilder og filmer. 21 prosent har opplevd å bli kalt for seksuelt ladete skjellsord, 15 prosent har opplevd at noen spredte negative seksuelle rykter om dem, 15 prosent har opplevd uønsket seksuell beføling, og 5 prosent at noen har spredt nakenbilder eller filmer der de har deltatt i seksuelle handlinger. Jenter er generelt mer utsatt enn gutter (bortsett fra spredning av bilder og filmer). Den største kjønnsforskjellen gjelder uønsket beføling, som én av fire jenter på videregående har blitt utsatt for. Gutter er mest utsatt for verbal seksuell trakassering.

Elever på videregående fikk også spørsmål om de hadde opplevd å bli presset eller tvunget til samleie eller andre seksuelle handlinger. Også slike overgrep er det en god del unge som har blitt utsatt for – 8 prosent av jentene og 4 prosent av guttene. Jenter med norskfødte foreldre er de som er mest utsatt.

3,5 prosent svarer bekreftende på at de har byttet til seg ulike goder mot å delta i seksuelle handlinger. Det gjelder litt flere gutter (3,9 %) enn jenter (3,1 %), og de fleste jentene svarer at de var 16–17 første gang det skjedde. Blant guttene er det større spredning, en god del svarte at dette skjedde før de fylte 15 år.

Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2018

Antall sider:

76

ISBN:

978-82-7894-665-7 (trykt) - 978-82-7894-666-4 (elektronisk)

ISSN:

0808-5013

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 200,-