meny
søk
English

Pers nye klær – og våre

SIFO-forsker Ingun Grimstad Klepp er invitert til å bidra med et kapittel i en vennebok som Nordiska museets forlag publiserer. Klepps tekst har fått tittelen «Pers nye klær, og våre», og forteller historien om Per som vokser ut av klærne sine, og finner løsningen i lokal ull.

Pers nye klær – og våre

Venneboka I utkanter och marginaler. 31 texter om kulturhistoria blir gitt ut i forbindelse med at etnologen Birgitta Svensson går av med pensjon. Svensson har hatt avgörande betydning for koplingen mellom museer og forskning under paraplyen kulturhistorie. Forlaget beskriver hvordan hun målrettet og strategeisk har arbeidet for å spre nysgjerrighet og interesse for de muligehetene som museene tilbyr forskere.

Utgangspunktet for Klepps tekst er Elsa Beskows fortelling «Pelles nya kläder», publisert i 1912. Kort fortalt handler fortellingen om Pers vei til nye klær, steg for steg. Han klipper sauen selv, farmor karder ulla og mormor spinner garnet. Men deretter trenger han hjelp utenfor familien. Han må kjøpe farge. Og selv om mor kan veve stoffet, må en skredder sy klærne mot betaling.

Ingun Grimstad Klepp har valgt historien om Pers nye klær for å illustrere hvordan verdikjeden for klær kan være lokal, mens tekstiler i dag nokså ensidig forstås som globale produkter. «Alle barn vet hvor melk og kjøtt kommer fra. Spør du en voksen, derimot, hvor klærne han eller hun har på kommer fra, vet de det ikke», skriver Klepp. Hun påpeker at de færreste skiller klart mellom enkle kategorier som tekstiler laget av dyr, planter eller olje. «Og går vi ned i detaljene, hvor og hvordan det er blitt kardet, spunnet, vevet eller strikket, sydd, farget og etterbehandlet, har de fleste falt av lasset for lengst». Ifølge Klepp vet folk flest ikke mer om tekstilproduksjon enn de trinnene som for eksempel er beskrevet i Beskows bok fra 1912.

Et av de mest fremtredende trekkene ved de siste 50 års tekstilforbruk er at produksjonen er flyttet dit produksjonskostnadene er lavest. Mengde importerte klær til Norge har økt med 67 prosent de siste 20 årene, og ligger nå på 15 kilo klær per innbygger årlig. Klærnes andel av husholdningsutgiftene sunket fra 6,6 prosent til 5,4 prosent av utgiftene – samtidig som klesforbruket i volum har økt.

I sitt bokkapittel beskriver Klepp det som kalles for Fast Fashion – akkumulering av overskudd basert på en stadig mer standardisert, global produksjon av masseproduserte varer, med lave marginer og høyt tempo. Denne utviklingen har ikke skjedd uten miljøkonsekvenser. «Der det er billigst å produsere, er der kontrollen er lavest», påpeker Klepp. Utslipp av skadelige kjemikalier, uetiske arbeidsforhold og høyt forbruk av energi, vann og landarealer er konsekvensene av at produksjonen er flyttet til land der vi får mer for pengene.

Når vi tar fatt i de store problemene og løsningene som kan gjøre en forskjell, slipper vi ikke unna spørsmål omkring mengde og verdi. Hva kan bidra til øke verdien av klær og tekstiler slik at både de som bruker, lager og selger kan bli fornøyde med mindre? spør Klepp.

Hun peker på at en måte å ta fatt i slike spørsmål på, er å se på det som skjedde da utviklingen mot mange og billige klær startet.«Her har svenske økonomisk historiske miljøer kommet med viktige bidrag, og vi etnologer kan bidra med å fylle inn bildet med tettere beskrivelser av mennesker, ting og praksiser», skriver SIFO-forskeren. Hun understreker at om vi ikke vet veien frem, kan vi lære av historien: «Det er ikke lenge siden tekstiler var noe av det mest verdifulle folk hadde og ikke minst, var de ment for å vare livet ut, helst også gå i arv.»

Lokal forankring og lokale verdikjeder er en del av løsningen. Ingun Grimstad Klepp trekker fram nordiske verdikjeder som omfatter ull i Norge, Island, Færøyene, lin i Sverige, viskose og andre trebaserte fibre i Sverige og Finland og potensielt også Norge. Lokal produksjon kan forstås både som produksjonslinjer i et land eller i Norden, eller som produksjon i et lokalsamfunn, en gård eller dal. Lokal produksjon omfatter alle stadier fra fiber til ferdige produkter og det omfatter både industriell produksjon og håndverket for salg og hjemmeproduksjon.

De siste 10–15 årene har vi fått en trend med langsom mat og lokal matproduksjon. Klepp påpeker at dette er en reaksjon mot industrialisert jordbruk, standardisert, prosessert, storskala produksjon. Det handler både om å bevare artsmangfold, om å dyrke uten å ødelegge, om distriktsutvikling og om å bevare håndverksteknikker og tradisjoner.

Kjernen i denne utviklingen er ifølge Klepp «en ny oppmerksomhet rettet mot kvalitet kontra kvantitet». Verdi er ikke bare et spørsmål om pris, men også knyttet til hva vi vet om produkter. Hvem har laget det, hvem har eid og brukt plagget før oss? Folk tar bedre vare på klær de har laget selv, eller klær som er laget av nære venner og slektninger. Klær sirkulerer også ofte mellom nære venner og familie. «Men hvordan vi kan bruke slik kunnskap til å øke verdien av tekstiler, vet vi mindre om», skriver Klepp. Når vi vet mer om klærne våre og bryr oss mer om dem, blir det mulig med færre, bedre, dyrere og langsommere klær.

Ingun Grimstad Klepp leder forskningsprosjektet «Enhancing local wool value-chains in Norway: KRUS» som ser nærmere på lokalt forankrede verdikjeder for ull i Norge. Prosjektet er støttet av Forskningsrådets program for biobaserte næringer, BIONÆR.

SIFO Publisert: