HiOA har blitt OsloMet – storbyuniversitetet. Les mer om hva det har å si for deg.

meny
søk
English

Sårbarhet og styrke

Barnevernets møte med minoritetsjenter utsatt for vold og sterk kontroll

Forfatter(e): NOVA Rapport 9/18

Last ned gratis

Rapporten bygger på et forskningsoppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet om barnevernets arbeid med tenåringsjenter utsatt for vold og/eller streng kontroll i minoritetsfamilier. Datamaterialet har bestått av kvalitative intervju med unge kvinner med barnevernserfaring, og med ansatte i den kommunale barneverntjenesten, fosterhjemtjenester og inntaksenheter i det statlige barnevernet, samt fosterhjem og barneverninstitusjoner.

Sammendrag av publikasjonen

Sammendrag av publikasjonen

Studien er utført på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Opp­dragsgiver ønsket forskningsbasert kunnskap om barnevernets arbeid med tenåringsjenter utsatt for vold og/eller streng kontroll i familier med innvand­rerbakgrunn. Prosjektet skulle belyse erfaringer og utfordringer fra både jentenes og barnevernets perspektiv. Formålet har vært å styrke barnevernets tilbud til jentene og familiene deres.

Analysen er basert på individuelle eller gruppeintervju med til sammen 72 personer fra følgende grupper:

  • 12 unge kvinner med barnevernserfaring
  • 10 kommunale barnevernstjenester
  • 10 fosterhjemstjenester og 10 inntaksenheter (Bufetat)
  • 9 plasseringstiltak (fosterhjem og institusjon)

De unge kvinnenes erfaring

De unge kvinnene som er intervjuet har ulik landbakgrunn og botid i Norge, og familiene deres har varierende sosioøkonomisk status. Det de har felles, er å vokse opp i en klassisk patriarkalsk familie med et strengt kjønns- og generasjonshierarki, der barn forventes å gjøre som foreldrene sier, og der jenter har mindre handlingsrom enn gutter. De har opplevd sterkt begren­sende kontroll etter at de nærmet seg eller kom i puberteten. I vårt data­materiale har de fleste av de unge kvinnene blitt utsatt for fysisk vold, og alle har blitt utsatt for psykisk vold, blant annet i form av seksualiserte skjellsord som hore. Kontroll av kvinners seksualitet og bekymring for familiens ære er en sentral dimensjon ved voldens rasjonalitet, selv om voldsutøvelsen også kan ha sammenheng med rus, psykisk uhelse og traumer hos utøver.

Det går et skille mellom de unge kvinnene som er fornøyd med hjelpen fra barnevernet, og de som opplever ikke å ha blitt sett og forstått. Det siste gjelder blant annet kvinner som beskriver seg selv som utagerende og sinte, og der de mener hjelperne ikke klarte å se bak «atferden». Noen har erfart at hjelpere ikke forstår hvor omfattende kontrollregimet i familien har vært.

De unge kvinnene forteller om ulike utfordringer som de knytter til sin oppvekst med autoritær oppdragelse, sterk kontroll og vold. Selvstendighet og relasjonsbygging står sentralt. Noen har jobbet mye med å lære seg å ta valg og bli kjent med og anerkjenne sine egne følelser. Noen blir svært opptatt av ikke å bli bestemt over. Relasjonsbygging kan være utfordrende når man ikke har fått lov til å ha venner utenfor slekt og minoritetsgruppa, og noen har erfart at de må passe seg for kontrollerende kjærester. For øvrig forteller kvinnene om betydelige psykiske helseplager som følge av vold og overgrep.

De unge kvinnenes kontakt med familien i dag, varierer. Enkelte har ingen kontakt med familien, mens andre har begrenset kontakt. En ung kvinne har flyttet tilbake etter bruddet, og både far og resten av familien har vist fleksibilitet og endringspotensiale.

Barnevernets erfaring

I studiens materiale kommer bekymringsmeldingene som regel fra skolen, etter at jenta har fortalt om sine problemer. Barnevernet snakker gjennom­gående med jenta alene først, mens det varierer hvorvidt de kontakter foreldrene med én gang eller om de bruker tid med jenta først.

Det synes relativt vanlig at jenter trekker tilbake det de har sagt om vold og kontroll, enten tidlig i forløpet eller etter plassering. Barneverntjenesten har en sentral utfordring i å hindre at jenta trekker tilbake historien sin som følge av press fra familien eller manglende støtte fra barnevernet og andre hjelpere. Her vektlegges betydningen av å forstå jentas posisjon i familie­hierarkiet, der hun i kraft av sin alder og kjønn befinner seg nederst. Det advares mot å bruke fellesmøter mellom jenta og foreldrene tidlig i saken, fordi hun ofte ikke vil klare å stå imot når foreldrene presser henne til å trekke tilbake det hun har sagt.

Fordi den første fasen etter at jenta betror seg, er så sårbar, drøfter rappor­ten muligheten for å gå noe saktere fram i saker der det ikke er tale om vold eller andre akutte situasjoner. Samarbeid mellom skole og barnevern løftes fram som viktig for å støtte jenta over tid, slik at hun klarer å ta imot hjelp.

I flere tilfeller henlegger barneverntjenesten saken, dersom jenta trekker tilbake og bagatelliserer det hun har sagt om vold og kontroll. I slike saker bør barneverntjenesten vektlegge opplysninger fra kilder utenfor familie og slekt. Dersom saken må henlegges, bør man henlegge med bekymring, slik at den kan åpnes igjen etter seks måneder.

I flere saker ombestemmer jenta seg gjentatte ganger, og flytter fram og tilbake mellom familien og fosterhjemmet/institusjonen. Slik veksling kan være resultat av trusler og press, men er også et generelt uttrykk for den splittede livssituasjonen jenta befinner seg i. Barnevernet bør strekke seg langt for å holde døra åpen for jenta og familien.

Studien viser at volden og kontrollen utøves av flere enn foreldrene. I flere saker er det en eldre bror som er mest kontrollerende og voldelig. Også andre slektninger, i både Norge og utlandet, kan være delaktige. Samtidig har barneverntjenesten begrensede muligheter til å iverksette tiltak overfor andre familiemedlemmer og slektninger.

Barneverntjenesten opplever det som utfordrende å etablere dialog og samarbeid med foreldrene, og både foreldrene og jentene kan være skeptiske til innblanding. Erfaring viser at en del foreldre mangler kunnskap om norsk ungdomsliv, og at den strenge kontrollen delvis er begrunnet i frykt og omsorg for jenta. Barnevernets oppfølging av foreldre og familie etter plassering er svært viktig for å forhindre at jenta presses hjem, og familie­arbeid bør ses som et ledd i sikkerhetsarbeidet.

Sikkerhet

Jenter som blir plassert utenfor hjemmet, kan være preget av sterk frykt for og savn etter familien. Strenge sikkerhetstiltak er med på å forsterke ensom­heten. Både savnet av og press fra familien kan medføre at jenta kontakter familien, noen ganger bak hjelpernes rygg.

Kunnskapsnivået med hensyn til sikkerhet varierer i barnevern­tjenesten. Det er behov for mer kompetanse på risikovurdering og -hånd­tering, samt avklaring av samarbeid med politiet. Samtidig er det tendenser til at æresrelaterte saker defineres som farlige per se, og dermed utløser strenge beskyttelsestiltak. Andre er opptatt av faren for at slike tiltak vil være så belastende for jenta, at de virker mot sin hensikt. En fruktbar dialog med politiet rundt realistiske løsninger for den enkelte jente bør vektlegges.

Kompetanse

Studien viser at det finnes betydelig kompetanse på denne type saker i flere deler av barnevernet. Kompetansen er imidlertid ofte knyttet til enkelt­personer, både innen og utenfor barneverntjenesten. Blant annet ser det ut til at barnevernet noen ganger konfererer ad hoc med uformelle eksperter i stedet for å henvende seg til det nasjonale kompetanseteamet.

Anbefalinger

Rapporten avsluttes med en del anbefalinger, blant annet:

  • Barnevernets sikkerhetsarbeid bør gjennomgås med sikte på å avklare regelverket, øke kompetansen og få et mer enhetlig system. Arbeidsdeling og samarbeid med politiet er en sentral del av dette.
  • Det bør utredes hvordan sterkt begrensende kontroll av ungdommer skal vurderes i lys av barnevernlovens begreper om omsorgssvikt, «forhold som kan skade deres helse og utvikling», «trygge oppvekstvilkår», «barnets beste» mm, jf. barneloven og barnekonvensjonen.
  • Flere jenter kommer inn i barnevernet sent i puberteten, eventuelt kort tid før de fyller 18 år. Et vesentlig poeng er at kontrollen ofte vil øke utover i tenårene og ikke opphøre når jenta fyller 18 år, noe som skiller seg fra andre saker som barnevernet er mer vant til. Jentas ønske om omsorgs­overtakelse bør tillegges stor vekt, framfor å velge plassering med foreld­renes samtykke. Omsorgsovertakelse vil i større grad skape ro og skjerme jenta for press. At jenta nærmer seg 18 år, bør ikke tale imot omsorgs­overtakelse. Der jenta ikke plasseres bør det vurderes om jentas alder kan åpne for å tilby henne hjelpetiltak (for eksempel samtaler) uten foreld­renes samtykke.
  • Tiltak som sikter mot å øke innvandrerbefolkningens kunnskap om og tillit til barnevernet, bør i større grad ha barn og unge som målgruppe.
Lukk sammendrag
Utgivelsesår:

2018

Antall sider:

157

ISBN:

978-82-7894-673-2 (trykt utgave) / 978-82-7894-674-9 (elektronisk utgave)

ISSN:

0808-5013 (trykt) / 1893-9503 (online)

Publikasjonstype:

Rapport

Publisert:

Oslo: NOVA

Bestilling

Pris:

NOK 190,-