meny
søk
English

Lise-Merete Alpers disputerer

Lise-Merete Alpers disputerer for graden ph.d. i profesjonsstudier over avhandlingen: Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter.

Sted: Pilestredet 48-P173-Auditorium Dato og tid: fredag 21. april 2017 kl. 10.00 - 15.00

Prøveforelesning 

Fredag 21. april klokken 10.00.

Lise-Merete Alpers

Oppgitt emne:  Sykepleieres kulturkompetanse i møte med minoritetspasienter – hvilke sammenfall og forskjeller forefinnes, sammenholdt med det som kan forstås som sykepleieres kjernekompetanse?

Disputas

Doktoranden vil offentlig forsvare sin avhandling i disputas fredag 21. april kl. 12:00.

Opponenter

  • Førsteopponent:  Professor Sevald Høye, Institutt for sykepleie, Høgskolen i Hedmark.
  • Andreopponent: Førsteamanuensis Maria Jirwe , Institutt for nevrobiologi, omsorgsfag og samfunn, divisjon for sykepleie, Karolinska Instituttet. 
  • Bedømmelseskomiteen ledes av Professor Finn Daniel Raaen , Senter for profesjonsstudier, HiOA.

Veiledere

  • Hovedveileder: Professor Ingrid Hanssen ved Lovisenberg diakonale høgskole.
  • Biveileder: Professor Jens-Christian Smeby ved Senter for profesjonsstudier, HiOA.
  • Prøveforelesning og disputas ledes av senterleder  Oddgeir Osland , Senter for profesjonsstudier, HiOA.

Sammendrag

Temaet for denne avhandlingen er helsepersonells kulturelle kompetanse. Hovedhensikten er å undersøke hvilke kompetansebehov helsepersonell har ved pleie og behandling av pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Bakgrunnen for studien er at det er en økende andel innbyggere med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge, og at det er ventet at den vil fortsette å stige. Dette har ført til at også antallet pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn har økt. I tillegg utgjør migrasjon en helserisiko i seg selv. Dersom innvandrerbefolkningen skal få den samme kvaliteten på helse- og omsorgstjenester som resten av befolkningen, er det behov for ny og utvidet kompetanse hos helsepersonell, ofte kalt kulturell kompetanse. Det er tidligere gjennomført noen studier som har satt søkelys på kulturell kompetanse hos helsepersonell. Et fellestrekk ved dem er imidlertid at de i liten grad vektlegger konkrete temaer som er klinisk relevante i sykehuskonteksten, slik denne avhandlingen gjør. Kulturell kompetanse er derfor på en del områder operasjonalisert mer praktisk-klinisk i denne avhandlingen.

Det empiriske materialet er basert på en studie hvor et «mixed methods» design er benyttet. Kvalitative metoder: a) Fokusgruppeintervjuer med sykepleiere fra medisinsk klinikk, flere typer helsepersonell fra psykiatrisk klinikk og profesjonelle tolker rekruttert fra et sykehus i Oslo. b) Dybdeintervjuer med migrantpasienter fra Afrika og Asia. Kvantitativ metode: Surveyundersøkelse av sykepleiere ved medisinsk klinikk og helsepersonell ved psykiatrisk klinikk rekruttert fra det aktuelle sykehuset, samt profesjonelle tolker fra tolketjenesten i Oslo kommune.

Avhandlingen består av fire artikler

I artikkel 1 undersøkes hvordan sykepleiere ved medisinsk og psykiatrisk klinikk opplever sin kulturelle kompetanse relatert til pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Det er fokus på sykepleiernes generelle kulturelle kompetanse, men også kompetanse knyttet til noen konkrete områder. Kun et mindretall av sykepleierne opplevde å ha tilstrekkelig kulturell kompetanse til å gi etniske minoritetspasienter god omsorg og pleie. Et mindretall rapporterte å ha kunnskaper om andre måter å forstå sykdom og behandling på enn biomedisinsk sykdoms-/behandlingstenkning, og de opplevde det vanskelig å vurdere pasientenes symptomer på grunn av «fremmede» symptomuttrykk. Ved medisinsk klinikk mente flertallet av sykepleierne at det er vanskelig å vurdere smerter hos minoritetspasienter, og over halvparten ved psykiatrisk klinikk fant at pasienters somatisering kan vanskeliggjøre diagnostisering og gjøre at somatiske symptomer blir oversett. Analysene tyder ikke på at antall års arbeidserfaring påvirker personalets opplevelse av kompetanse. Majoriteten av sykepleierne rapporterte at det ikke gis internundervisning ved sykehuset om pasienter med forskjellig etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn, og bare et mindretall opplevde å ha noen å spørre om råd relatert til temaet.

I den andre artikkelen er søkelyset på hvordan helsepersonell og tolker oppfatter sin kulturelle kompetanse, hverandres roller og gjensidige samarbeid. Årsaker til utfordringer i samarbeidet er blant annet helsepersonells manglende kunnskap om andre sykdoms- og behandlingsfilosofier enn vestlig biomedisin, pasientens frykt for at tolken ikke overholder taushetsplikten og situasjoner der tolk og pasient tilhører ulike klaner eller har vært fiender under krig i hjemlandet. Dessuten viser funnene at helsepersonellet kan oppleve det vanskelig å kommunisere gjennom tolk, fordi enkelte tolker ikke oversetter alt som blir sagt eller ikke oppklarer misforståelser i samtalen. I artikkelen argumenteres det for at tolkene skal ha en rolle som kulturtolker i tillegg til språklige tolker. Fordeler og ulemper ved dette diskuteres nærmere i kappen.

I artikkel 3 undersøkes hvordan etniske minoritetspasienter med asiatisk eller afrikansk opprinnelse opplever pleien og behandlingen de får ved et sykehus i Norge, og hva som skaper mistillit i møte med etnisk norsk helsepersonell. Funnene viser hvordan ulike verdier, oppfatninger, forventninger og ulik atferd og uttrykksform hos pasienter og helsepersonell kan skape mistillit. Det kan oppstå fordi helsepersonell ofte har en mindre autoritær atferd og bruker lengre tid på å begynne med behandling enn pasientene er vant til fra sitt hjemland. Mistillit kan også skapes dersom helsepersonell informerer pasienten direkte om diagnose og prognose, noe som er uvanlig i en del andre samfunn. Enkelte av pasientene satte imidlertid pris på direkte informasjon. Forventning om eller opplevelse av diskriminering fra helsepersonell skaper også mistillit. Funnene viser at situasjoner som skaper tillit for én pasient, kan skape mistillit for en annen. I artikkelen knyttes mistillit til begrepet «othering», for å beskrive hvordan helsepersonells og pasienters syn på hverandre som «den / de andre» kan skape mistillit.

I den fjerde artikkelen undersøkes hvordan sykepleiere vurderer sin kunnskap om muslimske pasienters religiøse, kulturelle og individuelle kostholdsbehov og hvilke behov muslimske pasienter selv beskriver. Flertallet av sykepleierne mente at de har kunnskap om hva som er lov og forbudt for muslimer å spise, og at pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn tilbys mat tilpasset deres tro og kultur. I lys av pasientenes erfaringer må denne kunnskapen sies å være av generell karakter. Noen av pasientene fulgte islamske retningslinjer strengt, og lot mer eller mindre være å spise maten de ble servert i frykt for at den ikke var «halal». For andre var dette mindre viktig. Alle pasientene fant sykehusmaten ensformig og med lite smak. Resultatene viser at helsepersonell har behov for kulturell kompetanse som en del av deres profesjonelle kompetanse, og at det er viktig at den er relatert til konkrete praksisnære områder. Avhandlingen bidrar dermed med kunnskap til sykepleie-/helsevitenskap. I tillegg trekker studien veksler på generell teori om profesjonalisme og profesjonell kompetanse, som også kan ses som et bidrag til helsevitenskap/sykepleieteori. Samtidig er utfordringer og dilemmaer profesjonsutøvere kan oppleve i møte med flerkulturalitet i liten grad tidligere tematisert i profesjonsteori, spesielt ikke relatert til konkrete områder der profesjonsutøvere har behov for kompetanse.

Les hele avhandlingen 'Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter'.