I 1916 var det adgang forbudt for barn som ikke hadde vasket hendene sine eller ikke kunne sitte stille. I 2016 er det de voksne som stenges ute fra biblioteket. Hva har skjedd med synet vårt på barn og bøker i løpet av disse hundre årene?
Fakta
Referanse
Tveit, Å. K. (2016): Rom for barn. Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet. (Doktoravhandling, Høgskolen i Oslo og Akershus)

Det er bare noen måneder siden Biblo Tøyen åpnet i Oslo, et eget bibliotek forbeholdt de mellom 10 og 15 år. Her har ingen voksne har adgang om de ikke jobber der.

– Lærere ved Tøyen skolen har fortalt at mange av elevene deres ikke har plass og ro hjemme til å gjøre lekser. For disse ungene blir biblioteket i nærmiljøet spesielt viktig. En slik tankegang lå faktisk bak også de første barnebibliotekene som ble etablert, forteller Åse Kristine Tveit, bibliotekar og førstelektor ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har nettopp disputert med en avhandling om barnebibliotekenes historie. Det er en fascinerende beretning om bøker bak gitre, mangel på peis, diskusjoner om de nye medienes plass i bibliotekene og generasjon på generasjon med engasjerte barnebibliotekarer.

Viten og praksis illustrasjon
Åse Kristine Tveit disputerte nylig med avhandlingen Rom for barn: Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet.

Strenge grenser. – Helst skulle jeg ha skrevet om hele den nå hundre år lange historien, men da ville jeg aldri blitt ferdig, sier Tveit.

Derfor har hun valgt å se på begynnelsen og den foreløpige slutten: periodene 1914-1935, og 2000-2015. Og hun har valgt å bruke Drammen og Bergen folkebibliotek som eksempler.

– Drammen bibliotek skulle ha åpnet i 1914, samme år som Deichmanske bibliotek på Grünerløkka, som vi regner som den eldste bygningen dedikert til et folkebibliotek. Men i Drammen ble de forsinket, og dermed åpnet biblioteket ikke før i 1916. Året etter fikk Bergen sin egen bibliotekbygning.

Den gangen var det egen inngang for barn. Og med «barn» mente man de som hadde lært å lese – og dermed hadde noe å gjøre på et bibliotek – men som ennå ikke var konfirmert og dermed ble regnet som voksne.

– Denne segregeringen handlet nok først og fremst om å ta hensyn til de voksne, slik at de ikke ble forstyrret i de «viktige» tingene. Men det var nok også fordi barn ikke skulle få anledning til å se ting de ikke hadde godt av. Selv Hamsuns romaner ble jo regnet som uegnet for barn på grunn av sine erotiske skildringer, sier Tveit.

Viten og praksis illustrasjon

I dag er grensene mellom barnas og de voksnes områder bygget ned. Biblo Tøyen er foreløpig et veldig unntak fra denne regelen.

Er det bare bra at skillene hviskes ut? Vel, det spørsmålet skal vi komme tilbake til.

Et meningsfylt sted å være. Det har vært forsket mye på folkebibliotekene generelt, og de endringene som disse har gjennomgått siden vi fikk de første allmenne bibliotekene mot slutten av 1700-tallet. Disse bibliotekene – eller snarere boksamlingene – var stort sett privat initierte. Først i 1902 fikk vi et nasjonsdekkende biblioteksystem. 

Barnebibliotekene har imidlertid få forskere beskjeftiget seg med.

– Det sier kanskje noe om statusen deres, sier Tveit.

– Man har tatt det for gitt at bibliotekenes tjenester til barn bare er en del av det hele, noe det jo ikke er. Det er først når man studerer barnebibliotekene som et eget tilbud at man ser hvordan endringene i tjenesten deres gjenspeiler endringer i hvordan vi ser på barn generelt. Dessuten er barnebibliotekenes historie flettet sammen med utviklingen av skolen og synet på læring. Det er lett å se hvordan endringer i skolen og dens pedagogikk fører til endringer i barnebibliotekenes tjenester.

Man ønsket å holde ungene unna det som ble omtalt som et demoraliserende gateliv.

I den første tiden var bøkene låst inne bak et gitter. Ville man ha en bok, ble man utsatt for bibliotekarens vurdering. Var man ren nok på hendene? Gammel nok for akkurat den boken? Moden nok?

Den tilsynelatende strengheten til tross: Det lå først og fremst et sosialt engasjement for barns ve og vel bak etableringen av barnebibliotekene. I mellomkrigstiden var informasjon og kulturtilbud et knapphetsgode. Mange bodde trangt, med store søskenflokker, slik vi ser er tilfellet også på Tøyen i dag. Sammen med kinoen ble barnebibliotekene et meningsfylt og spennende sted å være.

– Man ønsket å holde ungene unna det som ble omtalt som et »demoraliserende gateliv».

Viten og praksis illustrasjon
Fra barneavdelingen på Deichmanske bibliotek på Hammersborg cirka 1935.

- Alle skulle ha en sjanse. Flere av bibliotekene viste film og lysbilder.

– I Bergen hadde de en egen kino i biblioteket og var opptatte av at barna skulle få gode filmopplevelser også. Andre biblioteker var langt mer skeptiske til slikt. Diskusjonen om film har klare paralleller til det som har vært av diskusjoner om dataspill. Klarer ungene å skille mellom fantasi og virkelighet? Lærer de å gå i dybden? Og får de nå tid og lyst til å lese lange, gode bøker?

Samtidig var skolene i endring.

– Utover i mellomkrigstiden utviklet pedagogikken seg i en retning der det ble lagt stadig mer vekt på at ungene skulle bruke mer enn bare den ene skoleboken de hadde i de enkelte fagene. De skulle gå ut og finne mer stoff selv, for slik å løse oppgavene de fikk. Dermed fikk oppslagsverk og faktabøker en stadig viktigste plass i bibliotekene.

I Norge fikk vi en profesjonell bibliotekarutdanning først i 1940, da Statens bibliotekhøgskole ble etablert. Før det var mange av bibliotekarene utdannet i USA. Der ble det gitt egne spesialkurs i barnebiblioteksarbeid.

– Noen av de hjemvendte bibliotekarene sukket over fasilitetene her i Norge. «Har vi ikke peis? Hvor skal vi da ha fortellerstund?», kunne de spørre. Men det viktigste de tok med seg hjem, var ideen om at alle skulle ha en sjanse, «the American dream». Denne drømmen skulle vise seg å fungere godt sammen med folkeopplysningstanken i Norge, sier Tveit.

I takt med utviklingen ellers i samfunnet begynte man å tenke annerledes om barn.

– De var ikke lenger bare noen små mennesker som skulle bli voksne, de hadde en verdi i seg selv, og dermed krav på å bli tatt på alvor og få gode kulturopplevelser, de også.

Allsidige barnebibliotekarer. Barnebibliotekarene så arbeidet sitt i et demokratiperspektiv, der ungene skulle bli gode, opplyste borgere.

Viten og praksis illustrasjon
– Jeg har selv jobbet som barnebibliotekar. Etter å ha forsket på temaet, forstod jeg plutselig bedre tradisjonen jeg var en del av, sier Tveit.

– Flere steder, for eksempel ved Deichmanske på Grünerløkka, arrangerte de egne diskusjonsklubber for barn, slik at de lærte å ta ordet og snakke i forsamlinger. Det ville de få bruk for om de for eksempel ble aktive i fagforeninger senere i livet.

Noen var ikke bare barnebibliotekarer, men også oversettere, kritikere og forlagsredaktører.

– Få vet for eksempel at det var Rikka Bjølgerud Deinboll, barnebibliotekar ved Deichmanske bibliotek, som i 1932 oversatte Ole Brumm til norsk for første gang.

De første førskolebarna slapp inn på begynnelsen av 1920-tallet, ettersom det var så mange skolebarn som passet småsøsken om ettermiddagen, og som ikke kunne komme om ikke småsøsknene fikk være med. Da begynte man å lage egen småbarnskroker med bildebøker, der småbarna ikke «var i veien for noen», som man sa. Men utbyggingen av et eget tilbud til barnehagebarn skjedde i hovedsak på 1970-tallet da barnehagene ble bygget ut.

En viktig del av Tveits kildemateriale har vært intervjuer med sju eldre personer, som alle var brukere av barnebibliotek på 1930-tallet.

– De forteller om bibliotekene med respekt og kjærlighet. «Det var høytidelig å komme inn der», sier noen av dem. Biblioteket var et sted hvor man oppførte seg.

Bibliotekarene var hjelpsomme, men man tullet ikke med dem eller ble venn med dem, slik ungene kan bli i dag.

– Sosialpedagogen Thomas Ziehe sier at i dag har man ikke tillit hos unge i kraft av sin posisjon, som for eksempel bibliotekar eller lærer. Tillit er i vår tid noe man må bygge og vise seg verdig. En barnebibliotekar kan bygge slik tillit ved for eksempel å forstå hva det enkelte barn ønsker og trenger, og «treffe» med sine anbefalinger av en bok.

 

Forsvinner i mengden? Drammen fikk nytt bibliotek i 1996. Der er det fortsatt et eget område som er definert som barneavdeling. Men det er åpent opp til de andre etasjene, og det er en glidende overgang mellom avdelingene.

– Det vi ser, er at barnebibliotekene i stadig større grad utformes slik at også de voksne skal trives der. Tidligere var for eksempel alle møblene tilpasset barna. Nå kan også voksne sitte komfortabelt der. Mange av dem slår seg da også ned der på dagtid, når det er som stillest.

I det nye hovedbiblioteket i Oslo vil det ikke en gang være en atskilt barneavdeling. Det vil være en sone for de aller minste, men ellers er det meningen av barn skal finne noe på alle nivåer.

Tveit er ikke bare begeistret for denne tankegangen.

– Jeg er veldig tilhenger av at barna skal få frihet til å bevege seg hvor de vil, finne hva de vil, og være nysgjerrige. Men jeg lurer på om de kommer til å få den samme servicen, nå når det ikke nødvendigvis er dedikerte barnebibliotekarer som hjelper dem. Finner de det som passer for dem? Tenk deg bare naturfagavdelingen, med store, tunge bøker som er vanskelig tilgjengelige for barn. Kommer de små, tynne barnebøkene til å forsvinne blant voksenbøkene?

At det fortsatt behøves offentlige bibliotekstjenester for barn er ikke Tveit et øyeblikk i tvil om.

– Det er ikke alle som har råd til å kjøpe alt av bøker, eller å ha PC og dataspill hjemme. En bibliotekar jeg snakket med, fortalte hvordan det i mange barnemiljøer er slik at om du ikke har datafotballspillet Fifa hjemme eller vet hva det er, er du veldig utenfor. Det å kunne beherske slike medier er en del av den kompetansen dagens unge behøver. Biblioteket må være der og gi dem tilgang til det allmenne mediebildet, og samtidig gjøre det mulig for dem å dyrke sine egne interesser.

Ikke minst behøves bibliotekene for alle de som skal lære seg norsk, sier Tveit.

– De behøver god tilgang på bøker og andre medier, og å få være omgitt av norsk språk. Samtidig trenger jo norske barn å være omgitt av andre kulturer, om de ikke har det i sitt nærmiljø. Barnebibliotekene er i så måte en viktig institusjon i en stadig mer globalisert hverdag.

Referanser:

Tveit, Å. K.: Rom for barn. Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet. (Doktoravhandling, Høgskolen i Oslo og Akershus). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Publisert 30.06.2016

Slutt