Lunefulle nisser, fæle julebukker og mørke Lussi som passer på at du får gjort alt ferdig til jul. Det er skumle karakterer i gamle julefortellinger, og historier vi kan ha nytte av i dag, mener fortellerekspert.
Viten og praksis illustrasjon
Fortellerekspert Heidi Dahlsveen.

– Mat og fortellinger hører sammen, nå som før, slår fortellerekspert Heidi Dahlsveen fast.

Hun er forsker og underviser ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og jobber med å lære bort muntlig formidling av fortellinger til studenter. Dahlsveen er fagansvarlig for studiet "Fortellerkunst» som er et studium i drama og teaterkommunikasjon.

Hun kjenner spesielt godt de muntlige tradisjonene i forbindelse med julefeiringen.

Fortellinger holder oss sammen

– Fortellingen har sin plass i dag under julebord og julemiddag - midt i all informasjonsflyt og tekniske dippedutter. Det kan faktisk være godt å ta litt pause fra Facebook og Instagram, og heller ha tid til å lytte til en god fortelling, sier hun.

Dahlsveen mener alle har sin historie. Og fortellinger kan være svært forskjellige – fra den store grunnfortellingen som juleevangeliet, til enkeltfortellinger med korte glimt fra dagliglivet, eller fra folketro og myter. Historiene kan være en blanding av gammel og nytt, og de fortelles forskjellig fra gang til gang.

– Fortellingene er viktige fordi de holder oss sammen, som familie eller gruppe og gir oss identitet. Derfor må vi slippe dem til, sier Dahlsveen.

Den langsomme fortellingen stadig mer aktuell

Dahlsveen er opptatt av fortellingene ikke er noe som hører fortiden til. Vi forteller hele tiden gjennom sosiale medier, men her møter vi opp ikke fysisk og alt går veldig fort.

Fortellingene er viktige fordi de holder oss sammen, som familie eller gruppe og gir oss identitet. Derfor må vi slippe dem til

– Når folk går mann av huset for å høre studenter som forteller sin historie og drar fulle hus på Rockefeller, så forstår vi at det er rom og behov for fortellinger i fysisk møte mellom folk, ikke bare i det virtuelle rom, sier hun og er stolt av HiOA-studenter som har gjort suksess under StorySLAM.

StorySLAM er en fortellerkonkurranse, inspirert av det New York-baserte fortellermiljøet The Moth, som har vært arrangert på Kulturhuset og Rockefeller. Her får deltakerne 8 minutter til å fortelle en sann, selvopplevd historie. Historien skal fortelles, ikke leses opp – alt uten notater. Så kåres det en vinner basert på fremførelse og innhold.

Skremsel og moral

Hva er det som appellerer til oss med de gamle julefortellingene? Ifølge fortellereksperten liker vi å la oss skremme litt av gamle sagn om tusser og troll, særlig når mørket senker seg. Det gjorde de også før.

– Fortellingen var med å kontrollere frykten for mørket. Det var trygt å samles om en fortelling. Den kunne også ha et litt moraliserende aspekt som å holde seg inne når det var mørkt, eller ha hviletid og ikke jobbe for mye, sier hun.

I dag kan fortellingene, ifølge Dahlsveen, være med å gi oss ro i en komplisert informasjonsflyt hvor fortellingen i motsetning til informasjonen er enkel og oversiktlig og ment for å gjenfortelles.

Den lunefulle nissen

I førjulstiden var det i tidligere tider særlig noen tema som gikk igjen. Nissen, Lussi, den fryktede Åsgårdsreia, og den stygge julebukken. Dette er folketro og karakterer som knyttes til jul og den muntlige fortellertradisjonen.

Flere sagn forteller om mennesker som ble danset i hjel av nissen

Noen julekarakterer er velkjent for oss alle – som nissen, men Dahlsveen forteller om en helt annen nisse enn pakkenissen, den godlynte julenissen Santa Claus med det store hvite skjegget, eller den katolske Sankt Nikolas.

– De aller fleste forbinder jul med nissen. Men jeg forteller om den lille karen som mine besteforeldre trodde på, eller de brukte han som syndebukk for alt som gikk galt på gården. Han er kalt Garvoren, tunkallen, godbonden og nissen, avhengig av hvor du bodde i Norge, forklarer hun.  

Ble danset i hjel av nissen

Hver gård hadde sin egen lille nisse. En liten kar med ustabilt humør. Om dagen snorksov han, men om kvelden og natten var han til stor nytte på gården. Han var loddete med langt hvitt skjegg og tre fingre og tær eller noen sagn sier fire. Han var gråkledd med rød lue. Den lille herren var styggelig sterk, krefter som kunne bety døden for den som ble utsatt for dem. 

- Flere sagn forteller om mennesker som ble danset i hjel av nissen, sier Dahlsveen.

Fikk du eller dyret ditt en nisseflette, måtte denne alltid bæres. Nissen kunne bli urimelig gammel og måtte behandles pent. Til jul måtte han ha grøt og øl. Lå alt til rette kunne nissen være nyttig og tok seg av dyrene på gården.

Lucias mørke motsvar

Hun trekker også frem en karakter som ikke alle kjenner like godt, nemlig den mørke Lussi. Dette er en helt annen karakter enn den gode Santa Lucia.

Lussi skulle passe på at jula ble gjort i tide. Tre dager før jul kom hun og var innom alle hus. Hun skal ha ledet et følge av alle slags underlige dyr. Sist i følget kom det en haltende høne. Lussi Langnatt var den lengste natten og Vårherre selv hadde gitt ondskapen lov til å herje den natten. Den natten var så lang at kua bet tre ganger i tauet av sult.

- Lussi er Lucias mørke motsvar og fungerer som arbeidstilsynet. Det var visse ting du skulle ha gjort innen denne tiden, ellers kunne det gå deg ille, sier hun.

Julebukken – skummel og fæl

Julebukken er en annen velkjent karakter, men den har ingenting med de søte barna som tidligere gikk runden i nabolaget og sang julesanger for litt godteri.

Julebukken var som en mann nedentil, men som en bukk oventil, kan Dahlsveen fortelle. Hver bygd hadde en bestemt plass der julebukken holdt til og alltid kom han samme veien. Bare når det gikk mot jul kom han fram til hus.

Det gikk svært smått med han. Han brukte flere dager på å gå bare et stykke. Det første huset han tok inn i var helst kvernhuset. Så dro han til badstua hvor han var i flere dager for å vaske seg ren og julaften kom han helt hjem til der folk bodde.

Åsgårdsreia- et følge av «avskum»

De fleste kjenner til Åsgårdsreia, et følge av drukkenbolter, nidvise kvedere, svikere og bedragere. Fortellingen om dette følget lyder:

Følget red over land og vann. Dette var mennesker som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser man ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau eller ospeskryte eller hule ospetrær. Fremst rir Guro (Gudrun) Åsgård. Hun er både beskrevet som stor og fæl og noen steder meget vakker. Hesten hennes er svart og heter Skokse eller Skerting.

-Man kunne høre følget komme med skrik og skrammel. Kom følget farende kunne du kaste deg ned. De ville alle spytte på deg, og da gjaldt det å spytte etter følget når de hadde reist forbi. Når du kastet deg ned var det viktig å lage kors med kroppen, forklarer Dahlsveen.

11 tips for å fortelle en god historie
Her er Heidi Dahlsveen beste råd til alle dem som vil fortelle en god julehistorie i julen.

  • Fortell det du brenner for!
  • En fortelling har ikke nødvendigvis en begynnelse og en slutt – det kan være en liten snutt
  • Du skal kjenne historien, men ikke pugg hele manus
  • Skap gjerne din egen fortelling ut fra den sosiale rammen
  • Lag en struktur over de viktigste momentene – fortellingen blir til mens den fortelles, ikke nødvendigvis på samme måte hver gang – men den skal virke spontan
  • Bruk indre bilder for å bedre minneteknikken, tenk gjennom kroppsspråk og øv på gester
  • Ta deg god tid! Vi forteller «instant» gjennom sosiale medier, men dette er «slow»-varianten
  • Sjekk publikum og lodd stemningen – Skap kontakt mellom deg som forteller og lytterne
  • Begynn gjerne som en samtale
  • Lytterne er viktige for å forme fortellingen – ta dem med indirekte eller direkte
  • Dra gjerne nye momenter inn i gamle fortellinger, bruk gjerne bilder

Ta også en kikk på fortellerbloggen til Heidi Dahlsveen. 

Om bildet: Motivet er hentet fra julekortet Glædelig jul (cirka 1917) laget av Christian Magnus. Eid av Nasjonalbiblioteket. Kilde: Wikimedia. 

Publisert 21.12.2016

Slutt