Postdoktor Sveinung Legard vil finne ut hva som fremmer deltakelse i demokratiet, og hvordan makt spiller inn i politikken. Nå skal han sammenlikne byutviklingsprosessene i Oslo, Madrid og Melbourne for å finne ut om digitale plattformer gjør det enklere for innbyggerne å delta.
Viten og praksis illustrasjon
Sveinung Legard er 39 år og postdoktor ved DEMUDIG-prosjektet på Handelshøyskolen OsloMet. Han har doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo.

Mange mener at deltakende demokrati fungerer best i små lokalsamfunn der folk kjenner hverandre godt og har relativt like interesser, men at dette ikke er mulig i store byer eller i et helt land. Postdoktor Sveinung Legard har forsket på temaet og mener det finnes langt større muligheter for deltakelse i stor skala enn hva vi vanligvis tenker oss. Nå er han i gang med DEMUDIG-prosjektet (Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalderen) på Handelshøyskolen OsloMet, der han skal undersøke i hvilken grad digitale plattformer fremmer innbyggerdeltakelse i byutviklingsprosesser.

Spørsmålet om hvem som har makt og hvem som ikke har makt, og alternative måter å organisere demokratiet på syns jeg er utrolig spennende.

Hva jobber du med akkurat nå?

– I DEMUDIG-prosjektet undersøker vi hvordan digitale plattformer fremmer deltakerdemokratiet ved å sammenligne byutviklingsprosesser i Oslo, Madrid og Melbourne. Ved å sammenligne disse byene håper vi å finne ut hvilke betingelser som er på plass for at digital deltakelse kan fungere demokratisk. Vi er i startfasen av prosjektet så det blir spennende å se hva vi finner ut av i løpet av prosessen. Foreløpig ser vi at det skjer relativt lite i Oslo, litt mer i Melbourne, mens Madrid er en by som utmerker seg veldig ved at de ønsker å trekke befolkningen inn i beslutningsprosessene som politikerne vanligvis tar. 

Har du erfaring fra lignende prosjekter fra tidligere?

– I doktorgradsprosjektet mitt undersøkte jeg i hvor stor skala det er mulig å få til deltakende demokrati ved å undersøke delstaten Rio Grande do Sul i Brasil. Der har de i flere år eksperimentert med ulike former for deltakelse. Politikerne har blant annet gitt innbyggerne myndighet til å bestemme hva budsjettmidlene skal gå til, noe som har ført til en mer rettferdig fordeling av ressursene. Mange er skeptiske til deltakerdemokrati i så stor skala, og det er helt klart at det er mange elementer som må være på plass for at det skal fungere, men jeg syns det er viktig å vise at det er mulig og at det kan være vellykket.

Hvilke gode løsninger fant du?

– I delstaten jeg studerte i Brasil ser det ut som denne deltakermodellen fungerer bedre enn den vanlige måten å drive politikk på. Innbyggerne vet selv hva behovet er, hva de ønsker å satse mer eller mindre på, og de treffer derfor bedre på budsjettfordelingen enn når det var byråkratiet som bestemte hva pengene skulle gå til. I DEMUDIG-prosjektet som jeg holder på med nå, skal vi blant annet se på Madrid, som også eksperimenterer med alternative måter å drive politikk på. Det blir derfor spennende å se om vi finner samme fordeler der som jeg har funnet i tidligere prosjekter.

Hva er du aller mest stolt av å ha gjort som forsker?

– Jeg er mest stolt av å ha tatt en problemstilling som ikke har blitt diskutert noe særlig før og gjort en doktorgrad på dette. Problemstillingen er ‘Er deltakende demokrati i stor skala mulig?’ eller ‘Hva skjer hvis man forsøker å skalere opp deltakende demokrati?’. Jeg tror de aller fleste av oss – inkludert akademikere – tenker at deltakende demokrati fungerer best i små lokalsamfunn, men at dette ikke er mulig i store byer eller i et helt land. Jeg har prøvd å argumentere mot disse påstandene, og trukket fram et eksempel som viser at det finnes langt større muligheter for deltakelse i stor skala enn vi vanligvis tenker oss.

Hva håper du å forske på om tre år?

– Om tre år er jeg ferdig med DEMUDIG-prosjektet og jeg håper at jeg får muligheten til å forske på andre steder og andre problemstillinger om deltagelse i demokratiet og makt – for eksempel i arbeidslivet. Det er interessant hvordan vi gjerne vil ha politisk demokrati, men som regel aksepterer at ledere eller eiere tar avgjørelser som gjelder jobben vår i arbeidslivet – noe som jo i aller høyeste grad preger vårt dagligliv. Hvorfor er det sånn?

Din største aha-opplevelse som forsker til nå?

– Jeg har hatt veldig mange aha-opplevelser som forsker, men jeg vil nok si at det er en ting som har utpekt seg, og det er hvor rå og kynisk politikken kan være. Vi liker å se på politikken og politiske prosesser som et sted der folk har relativt fornuftige diskusjoner for å finne frem til gode løsninger, men det er en rå maktkamp. Politikken dreier seg i stor grad om ren manipulasjon, der politikerne bruker all sin makt for å nedkjempe «fienden». Dette så jeg tydelig i Brasil, men jeg syns jeg ser det vokse frem i Norge også. Det er kanskje et litt kynisk syn jeg har fått etter hvert som jeg har studert ulike politiske prosesser. 

Vi liker å se på politikken og politiske prosesser som et sted der folk har relativt fornuftige diskusjoner for å finne frem til gode løsninger, men det er en rå maktkamp.

Hvem skulle du aller helst tatt en kaffe og en fagprat med?

– Helt klart Hannah Arendt, fordi jeg syns hun er en av de mest spennende tenkerne som har levd i det 20. århundre. I tillegg var hun interessert i flere av de samme spørsmålene om demokratiet og makt som jeg er. Ved siden Hannah Arendt, skulle jeg gjerne pratet med de som styrer den alliansen som i dag styrer Madrid som jeg forsker på akkurat nå. Og disse kan det jo faktisk hende jeg får tatt en kaffe og fagprat med når jeg drar dit på feltarbeid en gang.

Hvem vil du helst at skal lese forskningen din?

– Folk som er aktive og politiske i de spørsmålene om deltagende demokrati, særlig i byene vi skal forske på (Oslo, Madrid og Melbourne). I tillegg vil jeg gjerne at noen i framtiden også skal lese forskningen min. Jeg ønsker ikke at det jeg skriver nå skal være så tidsaktuelt at det ikke lenger er relevant om 10-20 år. Det er en utfordring for samfunnsforskning.

Når skjønte du at forskning var livet?

– Jeg tok doktorgraden min relativt sent i livet i forhold til de som tar doktorgraden sin i dag. Etter å ha jobbet på et forskningsinstitutt i flere år og holdt på med mange forskjellige ting, så skjønte jeg at dersom jeg ønsket å bli virkelig god på noe så måtte jeg holde meg til en ting. Nå har jeg ikke lyst til å gjøre annet enn å forske, nå tenker jeg at forskningen er livet!

Hva er ditt skjulte talent?

Jeg kan snakke med Donald Duck-stemme. Det er kanskje ikke et stort talent, men det er godt skjult i hvert fall.

Publisert 12.11.2018

Slutt