– Når vold og drap blir normalisert i samfunnet blir det også farligere å være journalist, sier stipendiat Marte Høiby. Hun forsker på vold mot journalister, og er opptatt av å finne ut hvordan sikkerheten deres kan bedres.
Viten og praksis illustrasjon
Marte Høiby er 36 år og stipendiat på Institutt for journalistikk og mediefag. Hun har en master i Media peace and Conflict studies fra University for Peace i Costa Rica.

Å være journalist i et konfliktområde kan være risikabelt, og som forsker på krigs- og konfliktjournalistikk må også Marte Høiby gjøre sikkerhetsvurderinger når hun skal ut i felten. Etter å ha forsket på journalister i land som Filippinene, Uganda, Tunisia og Nicaragua ser hun store variasjoner mellom land og regioner når det gjelder hva som er farlig:

– Journalister som jobber med korrupsjon kan for eksempel være like utsatt for trusler, vold og overgrep som journalister som står under kryssild i et krigsområde, sier Høiby. Når sterke økonomiske interesser blir truet kan det få store konsekvenser for dem som forsøker å avdekke lovbrudd.

– Journalister som jobber med korrupsjon kan være like utsatt for trusler, vold og overgrep som journalister som står under kryssild i et krigsområde

Hva jobber du med akkurat nå?

– Jeg har vært i Filippinene og intervjuet journalister som jobber i områder med mye konflikt. Jeg har snakket med både lokale journalister og journalister som kommer inn i konfliktområdet utenfra. Intervjuene skal jeg bruke i en artikkel om journalistsikkerhet i felt. På Filippinene har president Dutertes «War on drugs» bidratt til å senke terskelen for vold mot journalister, blant annet gjennom en svært pressefiendtlig retorikk. Når volden i samfunnet generelt øker og det ikke lenger oppfattes som en stor sak å ta et liv, blir det også farligere å være journalist. Straffefrihet for overgrep mot journalister er gjerne en del av, og har en forsterkende effekt på en slik voldskultur.

Hva er det viktigste du har funnet ut det siste året?

– Det som har opptatt meg mest har vært å finne ut at beskyttelse av journalister er ganske kjønnet. Kvinnelige journalister blir i større grad beskyttet av kolleger og redaktører, og opplever ofte restriksjoner mot å reise til konfliktområder. Det skjer på tross av at UNESCO-tall viser at andelen journalister som drepes er lavere blant kvinner enn blant menn. Dette er strukturer som kan redusere kvinners muligheter til å jobbe som journalister på like vilkår som menn.

Beskyttelse av journalister er ganske kjønnet

Hva er du aller mest stolt av å ha gjort som forsker?

– Jeg er veldig fornøyd med å få jobbe så nært på den praktiske journalistikken. Forskningen min bruker jeg blant annet i undervisning av studenter og journalister. Snart skal jeg holde sikkerhetskurs for journalister i Kampala i Uganda på vegne av JMIC, det internasjonale senteret ved Institutt for journalistikk og mediefag.

Hva har vært din største aha-opplevelse som forsker til nå?

– Det tror jeg må være erkjennelsen av at «Dette går det an å bruke.» At jeg forsker på noe som er direkte anvendbart for journalister ute i felten.

Forskningsfeltet mitt er ganske nytt, selv om fenomenet journalistvold har eksistert lenge. En av tingene vi ser er at konfliktene har endret seg og blitt mer uoversiktlige. Tidligere var for eksempel journalister vant til at de kunne føle seg relativt trygge om de fikk innpass hos en geriljagruppe, fordi gruppen trengte journalisten for å få fortalt sin side av konflikten. Med dagens tilgang til sosiale medier kan gruppene stå for fortellingen på egen hånd, og er mindre avhengige av journalistene. Da blir det samtidig farligere å være journalist. Det er for eksempel flere som blir kidnappet. For Abu Sayyaf i Filippinene har kidnapping av journalister vært en økonomisk strategi, med store inntekter fra løsepenger. Mange opplever det som et tabu å bli kidnappet eller å bli utsatt for vold og trusler. Journalister som har vært utsatt for slike hendelser er ofte redde for at integriteten deres som journalister svekkes om de rapporterer det.

Når skjønte du at forskning er livet?

– Da jeg tok master i Costa Rica og skrev oppgave om medier, politikk og urfolk i Bolivia. Jeg ble fenget av kombinasjonen av det teoretiske og det praktiske.

Hvordan ser en skikkelig god forskerarbeidsdag ut?

– Den starter med et møte i forskergruppa MEKK (Medier, krig og konflikt), sånn som i dag. Deretter jobber jeg sammenhengende, helt uten avbrudd, til jeg må dra for å hente ungene. Forskergruppa er en viktig kilde til inspirasjon og kunnskap. Akkurat nå jobber vi med å arrangere en konferanse om journalisters sikkerhet i krig og konflikt, støttet av den norske UNESCO-kommisjonen og Fritt Ord. Flyktninghjelpen og Norsk Journalistlag er også involvert, og et av temaene er problemet med at kriminalitet rettet mot journalister sjelden blir domfelt.

Hvis du ikke hadde blitt forsker, hva ville du vært da?

– Da ville jeg vært journalist. De to yrkene er for meg ganske like. Jeg tenker ofte at jeg er som en journalist med god tid og mulighet til å gå i dybden. Det er et stort privilegium.

Jeg er som en journalist med god tid og mulighet til å gå i dybden

Hva er ditt skjulte talent?

Jeg har grønne fingre. Det preger både hus og hage.

Publisert 31.10.2017

Slutt