Aleksandra Bartoszko forsker på hvordan vi kan få til en bedre behandling for heroinavhengige pasienter.
Fakta
Doktorgradsprosjekt
Farmasøytisk annerledeshet. Levd erfaring av legemiddelassistert behandling av avhengighet i Norge. Veileder: Marit Haldar.

Akademisk bakgrunn? I 2000-2002 studerte jeg skandinaviske språk og kultur ved Universitetet i Gdansk, i Polen. Videre tok jeg bachelorgrad (2006) og mastergrad (2008) i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Hvordan havnet du på HiOA? Under og etter masterstudiet jobbet jeg blant annet på UiO, Fafo, Oslo universitetssykehus og det som da var Høgskolen i Oslo, med ulike prosjekter som fokuserte på flere av mine faglige interesser: sosiale ulikheter, helse, kroppsforståelse, medikalisering og fattigdom.

Jeg jaktet hele veien på en stipendiatstilling som koblet disse interessene sammen. I 2012 fikk jeg en stilling knyttet til NFR-prosjektet «Disease prestige and informal priority settings» ledet av UiO.

Hva forsker du på? Jeg forsker på heroinavhengige pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Denne behandlingen består av at den heroinavhengige pasienten under kontrollerte former får daglige doser av opioider, oftest metadon eller buprenorfin. Behandlingen med medikamenter skal være en del av et tverrfaglig tilbud som også omfatter sosial og økonomisk rehabilitering.

Noen eksempler er samarbeid med NAV, barnevernet eller psykososial oppfølging.

Jeg ser på sosiale, terapeutiske og politiske føringer for behandlingen. For eksempel undersøker jeg samspillet mellom LAR og norsk narkotikapolitikk basert på forbud og straff. Jeg spør hvilke konsekvenser denne koblingen har for pasienter, som statsborgere med visse rettigheter og plikter, og som individer med ønsker, preferanser og drømmer.

Hvorfor begynte du å forske på dette? Da jeg tok medisinsk antropologi på Blindern, ble jeg fascinert da jeg oppdaget de mangfoldige krysningene mellom politikk, medisin og sosialt liv.

I masteravhandlingen studerte jeg helse-, sykdoms- og risikoforståelse blant en befolkning som bor i et område med vulkansk forurensning i Nicaragua. Der ble jeg interessert i de politiske dimensjonene av sykdom, både i relasjon til behandlingssystemer, men også hvordan egen forståelse av kroppen er styrt av de sosiopolitiske forholdene.

Tilbake i Norge begynte jeg å se nærmere på helsepolitiske spørsmål her i landet, og forvaltning av avhengighet trigget min interesse.

Hva er det du prøver å finne ut? Jeg lurer på hvordan vi kan få til en bedre behandling av skadelig stoffbruk i et land med såpass mye ressurser og kunnskap tilgjengelig.

Men kanskje først og fremst spør jeg i hvilken grad det i det hele tatt er mulig å yte en human omsorg i et landskap av motstridende ideologier, politiske og profesjonelle mål.

På et annet nivå vil jeg finne ut hvordan ulike behandlingsteknologier og kunnskapsregimer former menneskets selvforståelse, subjektivitet og sosialitet.

Hvordan går du fram for å finne svar? Jeg har gjort ett års feltarbeid hvor jeg har fulgt tett noen pasienter i LAR. Jeg har fulgt dem i deres personlige reise gjennom hjelpeapparatets ulike arenaer og i private sammenhenger.

Jeg har også deltatt på faglige seminarer og konferanser hvor LAR har vært tema, samt intervjuet relevante personer fra (det såkalte) «rusfeltet»: forskere, leger, sosialarbeidere, pasientombudene, helsebyråkrater og frivillige.

Hvilke utfordringer står forskningsfeltet ditt overfor? Innenfor sosialt arbeid og sosialpolitikk er en av utfordringene den stadig kortere tiden på å gjennomføre gode kvalitative prosjekter.

For eksempel blir mulighetene stadig mindre for å utføre langvarige feltarbeid hvor vi ser på hva folk faktisk gjør, ikke bare hva de sier eller mener.

Jeg mener at vi bør produsere mindre, men bedre.

Andre forskningsinteresser? Jeg synes at veldig mye av naturvitenskap og realfag er fascinerende. Dessverre har jeg for lite kompetanse til å kunne fordype meg tilstrekkelig på disse områdene.

Akkurat nå er det virologi, det vil si læren om virus, som leses grundigere, da jeg har et lite prosjekt ved siden av doktorgraden som handler om smitte og hepatitt C blant sprøytebrukere.

Faglig favorittbok? “Life Exposed: Biological Citizens after Chernobyl” av Adriana Petryna.

Hva leser du når du ikke forsker? I det siste har jeg drevet med litt tvangslesning av skjønnlitteratur gjennom en god gammeldags boksirkel med noen venninner. Slik får jeg lest nye bøker som jeg selv aldri ville ha valgt. På godt og vondt.

Ellers pleier jeg å kjøpe bøker av lokale forfattere, stort sett poesi, når jeg er ute og reiser. Da blir de i hvert fall lest til midten.

Hvor er du om ti år? Jeg håper at jeg sitter på et eller annet forskningskontor og svarer på lignende spørsmål med litt større sikkerhet og noen utgitte bøker bak meg.

Publisert 27.01.2015

Slutt