Forsker May Vatne har intervjuet ti personer som overlevde selvmordsforsøk. – Å bli forstått som en som bare roper om hjelp, ser ut til å øke skamfølelsen, sier hun.

«Jeg tror det er flere som tenker det samme som meg, at det er pysete å gjøre det. At du er virkelig «a looser» – en taper, hvis du prøver å begå selvmord.»

Slik beskriver en voksen mann hva han tenkte om selvmordsforsøket i ettertid.

Han er en av ti personer som forsker May Vatne ved OsloMet – storbyuniversitetet har dybdeintervjuet om hva de tenker om selvmordsforsøket de har overlevd.

Mannen, som er ektefelle og far til to ungdommer, slet med skam over å ikke mestre livet og i tillegg ha mislyktes med å avslutte det. Under intervjuet noen uker senere uttrykte han at han er «sjeleglad» for at han hadde overlevd.

Oppleves som krenkende

Hvordan selvmordsforsøket blir forstått av helsepersonell og andre i omgivelsene, kan ha betydning for personens opplevelse av skam, konkluderer Vatne i sin studie.

– Når den eneste muligheten du ser, er å avslutte livet, og det blir oppfattet som noe du bare gjorde for å få oppmerksomhet, oppleves det som krenkende, sier hun.

– Et selvmordsforsøk som utenfra sett kan virke impulsivt og mindre alvorlig, kan ha utgangspunkt i en lengre prosess der tanker om selvmord etter hvert utvikler seg til et bevisst ønske om å dø. På et tidspunkt oppleves situasjonen uutholdelig.

Slik familiemannen sa:

«Jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer, nei, dette her …, nå orker jeg ikke mer».

Studien viser hvor viktig det er at fagpersoner hører mer på hva pasienten selv sier, og ser situasjonen fra deres side. Et eksempel er å snakke med pasienten om både selvmordsfare og hva som kan gjøre livet verdt å leve. 

– Kun da kan vi få en mer helhetlig forståelse av situasjonen og i samarbeid finne fram til hva som kan styrke den enkeltes håp og livskraft, mener hun.

Skammen over å ikke mestre livet

Seks menn og fire kvinner i alderen 21 til 52 år ble intervjuet av Vatne. Alle hadde tatt overdose med medikamenter. De uttrykte at de egentlig ønsket å leve, samtidig som de poengterte at handlingen de utførte hadde til hensikt å avslutte livet. Dødsønsket var selve drivkraften bak selvmordsforsøket.

En mann brukte et narkotisk stoff kombinert med medikamenter og kontaktet fastlegen etter fire mislykkede forsøk. Tre intervjupersoner avbrøt selvmordsforsøket ved å varsle andre, fem personer ble funnet av familie og venner som kontaktet hjelpeapparatet, og en ble forhindret fra å gjennomføre en alvorlig selvmordsplan ved tvangsinnleggelse.

Vatne forteller om mennesker som har kjempet med suicidale tanker over tid – ofte i dyp ensomhet. Ens egne og andres oppfatning av selvmordstanker som unormale kan bidra til at mange holder selvmordstankene for seg selv. Det å søke hjelp kan i seg selv oppleves skamfullt.

Deltakerne snakket om skammen over å ikke mestre livet, og også over å ha forsøkt å ta sitt eget liv, men at de hadde «feiga ut» ved å varsle andre om overdosen de hadde tatt.  

– Tap av rolle i arbeids- og familieliv kan utløse en intens følelse av skam og verdiløshet, forklarer forskeren.

Hun tror at en åpnere holdning der helsepersonell utforsker selvmordsforsøket som en normal reaksjon på en uutholdelig livssituasjon, kan gjøre selvmordstemaet lettere å snakke om og bidra til at terskelen for å be om hjelp i tide, blir mindre.

Selv om de skammer seg over selvmordsforsøket og det er vanskelig å snakke om, så uttrykker de likevel et savn etter å snakke om den traumatiske hendelsen.

May Vatne

Viten og praksis illustrasjon
OsloMet-forsker May Vatne. Foto: Sonja Balci

Savner å få snakke om selvmordsforsøket

Høye selvmordstall er et stort samfunnsproblem i Norge.

– Men fortsatt er det lite kunnskap basert på de som har overlevd selvmordsforsøk, sier Vatne.

Ifølge Folkehelseinstituttet varierer tallene på selvmordsforsøk mellom 4000 og 6000 årlig, men ettersom feltet er lite forsket på, er tallene usikre. En del ulykker kan for eksempel være skjulte selvdrap.

– Det er viktig å få dele vanskelige tanker og følelser med noen. Ved å snakke om det i livet som har økt presset, kan den uutholdelige psykiske smerten lindres, påpeker hun.

Flere av personene som Vatne intervjuet, hadde likevel aldri snakket med noen om det som skjedde. Ikke med familie, fastlege eller andre.

Mannen det er referert til i starten av artikkelen, snakket lite med kona om det som hadde skjedd, men hun var kjent med hendelsen siden det var hun som fant ham etter overdosen. Venner og kollegaer fikk ikke vite at han hadde prøvd å ta sitt eget liv. I tillegg til skam, slet denne mannen med sterk skyldfølelse ovenfor familien på grunn av den smerten han hadde påført dem.

For ham hjalp det at de ble innkalt til samtale med behandlerne. Han beskriver hvordan de får gitt uttrykk for sin fortvilelse og engstelse og opplever at de blir forstått, og hvordan kommunikasjonen i familien bedrer seg etter bare denne ene samtalen.

– Selv om deltakerne skammer seg over selvmordsforsøket og det er vanskelig å snakke om, så uttrykker de likevel et savn etter å snakke om den traumatiske hendelsen. Noen uttrykte etter intervjuet at samtalen med meg nettopp var en hjelp til å forstå det som hendte og sette det inn i en sammenheng i eget liv, forteller Vatne.

Sliter med frykt

Deltakerne i studien beskrev ulike følelser ved tanker om fremtiden. Noe av det som kom mest frem var engstelsen og frykten for at selvmordstanken igjen skulle ta overhånd. For noen var frykten knyttet til å leve med en psykisk lidelse, og kunnskapen de satt med om selvmordsrisiko knyttet til denne. Tidligere selvmordsforsøk anses som en sentral risikofaktor.

En mannlig deltaker reflekterte over sin frykt for å komme i en lignende situasjon der han på nytt ville «miste all styring» og gjenta selvmordsforsøket. Han sa:

«Etter hva jeg gjorde, så er jeg litt skeptisk og litt småengstelig – for kan det skje igjen?»

Og flere stilte seg dette spørsmålet under samtalene med Vatne. En kvinne som slet mye med denne frykten, særlig fordi hun hadde gjort et tidligere forsøk på å avslutte livet i en tidligere fase i livet, sa dette:

«Jeg vet aldri når jeg kommer i en sånn situasjon igjen hvor ting raser rundt meg. Når jeg først har gjort det der en gang, så er det veldig skremmende, at jeg virkelig kunne gjøre noe sånt. Jeg tror alt er lettere, jeg, hvis du først har gjort det en gang, så kan du gjøre det flere ganger.»

Forskeren tror at gjennom det å invitere til å snakke om selvmordsforsøket, om det som skjedde i forkant, og også om tanker vedrørende fremtid, så kan denne type frykt komme frem. Likevel kan det være til god hjelp.

– Å bli bevisst den delen i seg som ønsker å leve, på tross av at tanken på selvmord fortsatt er en mulighet, kan forstås som et viktig vendepunkt for å snu energien mot livet. De må få tak i sin egen drivkraft, og det er derfor veldig viktig å ha noen å være i dialog med, sier Vatne.

Referanse:

Vatne, May Elise;Nåden, Dagfinn (2018). Jeg ville dø, men er jo glad jeg lever - En studie av pasienters refleksjoner etter selvmordsforsøk. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Vol. 15. doi: 10.18261/issn.1504-3010-2018-01-04

Publisert 31.07.2018

Slutt