Sykepleiere jobber under et konstant press der de må prioritere enkelte pasienter foran andre. – Det går utover grunnleggende verdier i sykepleien, sier forsker.

– Det er godt dokumentert i empirisk forskning at sykepleiere står i krysspress mellom å ivareta flere pasienter. De har ikke nok tid til å ivareta den enkelte. Problemet oppstår blant annet på grunn av tidspress, sier førsteamanuensis Marita Nordhaug ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Hun har skrevet doktoravhandling om prioriteringer i sykepleie, om partiskhet og rettferdighet i sykepleie, ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nå har avhandlingen hennes blitt bok, utgitt på Routledge forlag. Nordhaug underviser til daglig sykepleierstudenter og veileder studenter i praksis.

– Å møte studentene er noe jeg lærer utrolig mye av. Gjennom alle studentene jeg veileder i praksis, har jeg fått et nytt perspektiv på sykepleiernes hverdag. Det har fått meg til å se avhandlingen min i et litt annet perspektiv.

Hun er opptatt av at sykepleierne hele tiden står i en konflikt; skal de yte litt til alle eller god sykepleie til en?

– Prioriteringene er ikke alltid så uttalte, men sykepleiere må gjøre valg, prioritere, rushe videre, få unna. Og det er vanskelig å stå i. Både for sykepleier, pasienten og pårørende, sier hun.

Nordhaug har ikke vært så opptatt av spørsmål som dreier seg om liv eller død. Det er ikke de store etiske dilemmaene knyttet til for eksempel kostbar medisinsk behandling, hvem som skal prioriteres i akuttmottak som har vært i fokus. Men om de hverdagslige små prioriteringene knyttet til pleie og omsorg.

Gjennom alle studentene jeg veileder i praksis, har jeg fått et nytt perspektiv på sykepleiernes hverdag.

Marita Nordhaug

Viten og praksis illustrasjon
HiOA-forsker og sykepleier Marita Nordhaug. (Foto: Sonja Balci)

Får bleie selv om de ikke trenger det

Et konkret eksempel er at sykepleiere på både sykehjem og i hjemmesykepleie forteller at de ikke sjelden lar pasienter få bleie på seg selv om de i utgangspunktet ikke har behov for dette.

– De får det «for sikkerhets skyld», fordi det er tidsbesparende. Det tar kortere tid å skifte en bleie enn å følge en pasient til toalettet. På denne måten kan flere få hjelp. Det er kanskje god nytteetikk. Men det er ikke faglig godt. Og det er heller ikke etisk godt. Det krenker, forteller Nordhaug.

Hun er opptatt av at noen ganger tar det mer tid å gjøre en god jobb enn sykepleierne har til rådighet.

– Men den tiden mener jeg vi sykepleiere skal vi ta. Vel å merke under bestemte kriterier. I boka har jeg diskutert to kriterier. En absolutt skranke er dersom dette gjør at en annen pasient sitt liv settes på spill, eller at en annen pasient blir mer skadelidende enn pasienten du prioriterer ville ha blitt dersom du ikke hadde prioritert ham.

– Sykepleiere bør ta den tiden, bruke den tiden, prioritere, også selv om det kan gå på bekostning av andre, sier Nordhaug.

Nordhaug er for en økt grunnbemanning, men er også bekymret for at sykepleiere ikke ønsker å jobbe på sykehjem.

– Jeg har begynt å undre meg. Hvorfor vil ikke nyutdannede sykepleiere jobbe på et sykehjem, men ved et sykehus? Hva handler det om? Jeg tror nemlig arbeidspresset er like stort på sykehuset.

– Denne utviklingen bekymrer meg - gir vi opp faget fordi vi ikke har tid til det? Men dette strider imot mandatet vårt, sier Nordhaug.

– De grunnleggende verdiene i sykepleiefaget blir satt til side for å hjelpe flest mulig.

– Samtidig ser sykepleiere nærmest ut til å resignere ved å si at vi ikke kan eller har tid til å følge pliktene til forsvarlig og omsorgsfull pleie og omsorg for den enkelte. Enda dette er lovfestet, og en del av sykepleiemandatet.

– Ja, at det er nettopp det som bekymrer meg. At noen ser ut til å resignere, sier Nordhaug.

Sykepleiemandatet

Og hva handler dette mandatet om? Jo, det er om grunnleggende sykepleie, det som skiller sykepleie fra medisin, psykologi og farmakologien.
 
– Sykepleieprofesjonen forvalter et gode som alle har en lik rett til. Lik rett ut fra behovsvurderinger. Dette godet kan vi kalle sykepleie. Hvor gammel du er, hva du stemte ved Stortingsvalget, hva du mener om ulv, om du røyker, om du hopper i fallskjerm eller trives best i sofaen, er irrelevant. Har du behov for sykepleie, så skal du få det. Slik at dette godet er en verdi. En verdi som vi må beskytte, forteller Nordhaug.

Det finnes mange definisjoner av sykepleie. Det internasjonale sykepleierforbundet sier, kort fortalt, at sykepleie er helsefremming, forebygging og omsorg.

– Og dette, ivaretakelsen av samfunnsmandatet, har jeg argumentert for, kan bare finne sted i en form for nærhet med pasienten. En nærhet i tid og/eller rom. Og noen ganger tar det tid. Mer tid enn vi har til rådighet.

– Men den tiden skal vi ta. Vel å merke under bestemte kriterier har jeg argumentert for at sykepleiere skal ta den tiden, bruke den tiden, være partiske, også selv om det kan gå på bekostning av andre.

Ser egen forskning med nytt blikk

Nordhaug har nå gitt ut avhandlingen i bokformat, og ser tilbake. Fire år har gått, et kapittel har kommet til, og Nordhaug har fått tid til å tenke på avhandlingen. Og se den med nye øyne.

– Jeg er fortsatt enig med meg selv, men jeg ser nå at avhandlingen er skrevet av en annen grunn også, i tillegg, som jeg ikke var klar over da jeg skrev den. Det handler om sykepleieidentiteten.

Hvorvidt jeg følger en pasient på toalettet eller setter en bleie på vedkommende, er en beslutning som skal begrunnes sykepleiefaglig og etisk. Ikke ut fra effektivitetshensyn.

Marita Nordhaug

Fagidentiteten må styrkes

– Denne identiteten handler i stor grad om faglig autonomi, har jeg tenkt. Det å bestemme over egne handlinger. Men ikke bare bestemme hva du gjør. Men over begrunnelsene for det du gjør.

– Hvorvidt jeg følger en pasient på toalettet eller setter en bleie på vedkommende, er en beslutning som skal begrunnes sykepleiefaglig og etisk. Ikke ut fra effektivitetshensyn.

Nordhaug sier ikke, og det er viktig for henne å understreke, at ikke sykepleiere bryr seg.

– Jeg sier ikke at ingen kjemper for sykepleieidentiteten eller autonomien. Og jeg sier ikke at dette er enkelt. Men jeg er bekymret.

– Det er mange faglige og etisk engasjerte sykepleiere og sykepleierstudenter der ute. Så det er jo ikke en kritikk til dem jeg kommer med. Det er mer en bekymring for om vi resignerer litt når tidspresset og kravene ovenfra blir store,
 understreker Nordhaug.

– Jeg er redd sykepleie blir sett på som noe selvsagt.

– Det må ikke bli en sovepute, at vi aldri har mer tid. For da blir det fort sånn, da blir det fort en sannhet, avslutter Marita Nordhaug.

Referanse:
Maria Nordhaug (2017): Partiality and Justice in Nursing Care. Routledge

Publisert 07.11.2017

Slutt