Mange som får protese etter benamputasjon, får blant annet problemer med dårlig balanse. De faller ofte, de blir redde for å falle og har generelt redusert livskvalitet. Det vil forsker Jette Schack gjøre noe med.
Fakta
Doktorgradsprosjekt
Cortical activity during different walking situations for lower limb prosthetic users.
Viten og praksis illustrasjon
Fysioterapeut og HiOA-stipendiat Jette Schack.

HiOA-stipendiat Jette Schack er utdannet fysioterapeut og har i mange år jobbet med rehabilitering av personer som har amputert et ben.

– Det er få personer i Norge som forsker på denne pasientgruppen, og emnet synes jeg er veldig interessant, sier hun.

Schack forsker på gangfunksjon og hjerneaktivitet hos personer som er benamputert og går med protese.

Her kan du se hvordan forskningen foregår:

Hva skjer i hjernen etter amputasjon?

– Kan du si litt mer om hva du forsker på?

– Vi skal undersøke om det er endret aktivering i visse områder av hjernebarken sammenliknet med friske personer. Vi skal også se på om det er noen sammenhenger mellom aktivering av hjernebarken og fysisk funksjon.

– Hvorfor begynte du å forske på dette?

– Mange personer som blir benamputert, opplever at det er vanskelig å lære å gå med protesen. Til tross for rehabilitering og trening viser forskning at mange personer som går med protese, har redusert fysisk funksjon og redusert gangfunksjon.

Schack forklarer at mange har problemer med dårlig balanse, faller ofte, blir redde for å falle og har generelt redusert livskvalitet.

– Gangfunksjon har stor innflytelse på livskvaliteten. Det er derfor viktig å studere gangfunksjon for å kunne gjøre rehabiliteringstilbudet til denne pasientgruppen bedre.

Mindre automatisert

Det å kunne gå er knyttet til mange dagligdagse aktiviteter og ikke minst deltakelse i samfunnet, påpeker Schack. 

– Vi bør kunne forholde oss til ulike omgivelser og kunne gjøre flere ting samtidig som for eksempel gå og snakke i mobil. En funksjonsfrisk person trenger ikke å være spesiell oppmerksom eller fokusert når han eller hun går rundt i kjente omgivelser. Evnen til å utføre visse oppgaver automatisk er en viktig del av motorisk kontroll. Det øker funksjonaliteten, slik at vi kan forholde oss til plutselige uventede hendelser eller gjøre to ting på en gang.  

Men slik er det ikke alltid for de som har nedsatt funksjonsevne, forklarer forskeren. 

– For mange mennesker med nedsatt funksjonsevne blir gangfunksjonen mindre automatisk, og de blir mer avhengige av sentrale kognitive prosesser i hjernen. Dette kan observeres nevrologisk som en økning i aktiviteten i den forreste del av hjernen (prefrontal cortex), som blant annet er knyttet til planlegging av tiltak og beslutningstaking.

Når gangfunksjonen ikke er like automatisert, øker risikoen for fallulykker, noe som går utover livskvaliteten.

Lite forskning på hjerneaktivitet og gange

– Det har frem til nå vært vanskelig objektivt å måle hjernens aktivitet samtidig med at man går, og det har generelt vært forsket lite på hjerneaktivitet under forskjellige gangsituasjoner, som er mer eller mindre krevende. Men med den forholdsvis nye neuroimaging teknikken, fNIRS (functional Near Infrared Spectroscopy), er det nå mulig å måle hjerneaktiviteten under gange.

– Forskere har tidligere brukt denne teknikken til blant annet å undersøke hjerneaktiviteten under gange til pasienter som har fått Parkinson. Den har også blitt brukt til slagpasienter og til å undersøke barn med autisme. 

– Hvordan går du fram for å finne svar?

– Vi skal undersøke protesebrukere som er lår- eller leggamputert og sammenligne med friske personer. Protesebrukere i Norge er en liten pasientgruppe som det ikke forskes mye på. Forskningen kan gi viktig kunnskap for videre forskning på personer med ulike funksjonsbegrensninger.

Hette med infrarødt lys

Forskerne vil bruke det som kalles for nær infrarød spektroskopi (NIRS), som er lys med bestemte bølgelengder, forklarer Schack.

Viten og praksis illustrasjon
Forsøkspersonene får festet en hette hvor ulike lyskilder og lysdetektorer er montert. Hetten kan si noe om energiforbruk i bestemte områder i hjernen.

– Nær infrarødt lys kan passere relativt uhindret gjennom ulike vev, og når vi sender nær infrarødt lys inn i hjernen, så vil noe av dette lyset absorberes av hemoglobin før det reflekteres tilbake til en detektor som er plassert på hodet. Ved å bruke nær infrarødt lys med to ulike bølgelengder kan vi måle relative endringer i mengden av oksygenert og deoksygenert hemoglobin. Dette forteller oss noe om blodstrøm og energiforbruk i bestemte områder i hjernen.

– fNIRS er portabel, og testpersonene får en hette på hodet hvor ulike lyskilder og lysdetektorer er montert. Vi vil også undersøke fysisk funksjon med ulike tester og spørreskjemaer.   

– Hvilke utfordringer står forskningsfeltet ditt overfor?

– Personer som blir benamputert er en liten og veldig heterogen gruppe. Dette gjør forskning ekstra utfordrende. I tillegg er fNIRS en relativ ny teknologi som er under stadig utvikling. Ulempene med å bruke optiske sensorer som et måleinstrument, er at det er veldig sensitivt overfor bevegelser, og det kan være en utfordring å få gode, rene signaler.

Publisert 28.04.2017

Slutt