De største byene i Norge har to politiske ledere, byrådslederen og ordføreren. Nå har forskere sett nærmere på hvordan makten er fordelt mellom disse embetene, og hva ordførerens rolle er i kommuner med parlamentarisme.
Fakta
Prosjektet 'Ordførerens rolle i kommuner med parlamentarisk styringsmodell' er utført på vegne av Oslo kommune ved Bystyrets sekretariat.

Kommuner med formannskapsmodell har én politisk leder: Ordføreren. I kommuner med parlamentarisk styringsordning har kommunen to fremtredende politiske lederposisjoner: Ordføreren og lederen av kommunerådet. De to største byene i landet har denne styringsordningen, og disse utgjør nærmere en femtedel av befolkningen.

Ordførerens rolle i kommuner med parlamentarisk styringsordning er ikke undergitt tydelig regulering og har noen uklare elementer. Forskere ved OsloMet har i rapporten «To tårn, to ledere» undersøkt fordelingen av representasjonsoppgaver mellom byrådslederen og ordføreren i Oslo kommune.

Viten og praksis illustrasjon
Forsker Sigrid Stokstad, NIBR, OsloMet

– Selv om «snorklipping» i seg selv ikke er maktutøvelse, berører prosjektet viktige sider ved maktfordelingen mellom byrådet og bystyret, sier jurist og prosjektleder Sigrid Stokstad. Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

Forskernes gjennomgang av lovgivning, Oslo kommunes egne vedtak og «nasjonal protokoll» viser at viktige elementer i fordelingen av representasjonsoppgaver mellom ordfører og byrådsleder er ganske åpne.

I rapporten konkluderer forskerne med at det i stor grad er opp til kommunen selv å avgjøre hvordan slike oppgaver skal fordeles, og at kommunens eget regelverk omfatter bare deler av representasjonsarbeidet. Det er ikke gitt noen formell avklaring av hvordan fordelingen av representasjonsoppgaver mellom ordfører og byrådsleder skal være.

Bystyret i Oslo fikk også en langt mer tilbaketrukket rolle etter innføringen av parlamentarismen. Samtidig er det bystyret som er direkte valgt og på den måten det demokratiske bindeleddet mellom velgerne og styringen av kommunen, påpeker hun.

Uklarheter rundt ordførerens rolle gjenspeiler uavklarte sider ved forholdet mellom bystyret som kommunens øverste folkevalgte organ, og byrådet som leder av den samlede kommunale administrasjon.

Forsker Sigrid Stokstad

Viten og praksis illustrasjon
Byrådsleder Raymond Johansen (Ap), Oslo kommune. Foto: Oslo kommune / Wesenberg, Kolonihaven

30 år gammel ordning

Den kommunale parlamentariske styringsmodellen i Norge er i hovedsak utviklet i Oslo kommune. I 2016 kunne kommunen markere 30-årsjubileet for innføring av kommunal parlamentarisme. Dette faktum alene er en klar indikasjon på at den parlamentariske styringsformen oppleves som hensiktsmessig og fordelaktig. Samtidig er det visse sider av styringsformen som fremdeles oppleves som uavklarte.

– Denne grunnleggende tosidigheten er fortsatt ikke helt avklart, mer enn 30 år etter at styringsordningen ble innført, sier Stokstad.

Oppfatninger og forventninger knyttet til ordførerens rolle og posisjon er trolig fremdeles formet av tradisjonen tilbake til formannskapslovene av 1837. Når ordføreren gjennom over 180 år har vært norske kommuners fremste folkevalgte og ubestridte leder, er det rimelig å anta at dette også former ordførerens posisjon i en kommune med parlamentarisk styringsform, mener hun.

Forskerne mener at det at lovgivningen fortsatt fastsetter at det skal være ordfører i kommuner med parlamentarisk styringsform, er et signal om at denne posisjonen er ansett som viktig også i slike kommuner.

Kommuner med denne styringsformen utgjør nærmere en femtedel av befolkningen. I den nye og svært folkerike fylkeskommunen Viken legger den politiske ledelsen opp til at det skal etableres parlamentarisk styringsordning etter neste valg. Det er derfor god grunn til å ha fortsatt fokus på uavklarte sider ved denne styringsmodellen, ikke minst når det gjelder kommunestyrets posisjon, mener prosjektlederen.

Referanse

Klausen, Myrvold og Stokstad (2018): To tårn, to ledere - Hvem skal representere Oslo kommune?, NIBR-rapport 2018:10, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – storbyuniversitetet

Publisert 10.09.2018

Slutt