Hva skjer egentlig med politiets arbeid og motivasjon, når kun det som kan telles regnes med? Spør AFI-forsker Christin Thea Wathne ved OsloMet i sin nye bok Målstyring i politiet.
Viten og praksis illustrasjon

Politiet er en etat som de senere år blitt underlagt stadig hardere målstyring etter New Public Management-prinsipper. Hensikten har vært å effektivisere arbeidet og senke kostnadene, uten at det går ut over kvaliteten. Men har det fungert slik?

– Over 70 prosent av de jeg har spurt mener mål- og resultatstyringssystemet bidrar til at politiets innsats blir styrt mot oppgaver som er lette å måle, men mindre viktige, sier Christin Thea Wathne, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet.

Wathne har forsket på på ledelse og styring i politiet i en årrekke, og har blant annet skrevet et doktorgradsarbeid om emnet. Nå kommer forskningen hennes i bokform.

Wathne har utført to store spørreundersøkelser, intervjuer og dokumentanalyser. Hun finner blant annet at blant annet at det blant politiansatte uten lederansvar er under 10 prosent som sier de opplever målstyringssystemet som motiverende.

– Når svært få opplever mål- og resultatstyringen som motiverende, skyldes det at den fokuserer på mindre viktige sider i arbeidet. Den er blind for oppgaver som ikke kan telles og den stjeler tid fra det politifolk selv mener er viktigere oppgaver. I tillegg blir den en form for detaljstyring som går på bekostning av god ledelse, sier forskeren. 

2 av 10 pynter på tall

Wathne finner samtidig at 2 av 10 politifolk «pynter på tallene», og at dette først og fremst foregår blant ansatte som er kritiske til målstyringen.

– De pynter ikke på tallene for å oppnå belønning. De gjør det fordi de mener systemet er feil rigget. De gjør andre faglige prioriteringer, forteller hun. – I praksis kan det bety at de ønsker å løse en konflikt med ord og forhandling på stedet, heller enn å opprette sak. Selv om det står i loven at politiet helst skal løse problemer gjennom opplysning, råd og forebyggende arbeid, er det ikke nødvendigvis det de telles på. Det er vanskelig å telle ikke-saker. I prinsippet kan en politiansatt som er en veldig dyktig diplomat oppnå dårlig skår i målstyringssystemet, sier Wathne. 

Viten og praksis illustrasjon
Forskningsleder Christin Thea Wathne, AFI

Medvirkning gir mening

Men bildet er ikke utelukkende dystert. De delene av politiet der målstyringen får størst gehør er der de ansatte selv er blitt tatt med i arbeidet med å fastsette hva som skal måles og hvordan. Da oppleves tellingen som meningsfylt.

– Svært forenklet kan vi si at det er litt som i Prøysens fortelling om den lille geitekillingen som kunne telle til ti. Å bli telt uten at tellingen har en funksjon, skaper frustrasjon. Når de ser poenget med tellingen – som i Prøysens historie er når alle befinner seg i en båt med plass til maks ti – ses telling som noe konstruktivt. Det gjelder også målstyring.

Tilpasse terreng til kart

Wathne påpeker at en viktig del av ideen bak målstyring har vært at man stadig skal lære og utvikle målesystemet basert på erfaringer, men at dette sjelden gjøres i praksis. I stedet for å justere måleinstrumentet, tilpasses arbeidet.

– Et hovedproblem når man bruker en økonomisk modell på en velferdsetat er at man glemmer at ikke alt kan telles, konstaterer Wathne. Hvis all oppmerksomhet skal rettes mot arbeid som kan tallfestes er hun bekymret for hva som vil skje med «det andre» politiarbeidet. 

– Politiansatte motiveres primært av å bidra positivt til samfunnet, sier forskeren. – De opplever det å avvise publikum som mer belastende enn trusler og vold. Vi vet at 3 av 4 politifolk opplever at de må avvise hjelpetrengende publikummere én eller flere ganger i uka. Det er sannsynlig at dette går ut over motivasjonen hos den enkelte politiansatte over tid, sier forskeren.

Referanse

Christin Thea Wathne: Målstyring i politiet. I teori og praksis. Cappelen Damm Akademisk, 2018.

Publisert 02.05.2018

Slutt